Leder

Kollektiv sikkerhet

Møtet i Det hvite hus mellom Donald Trump, Volodymyr Zelenskyj og europeiske ledere var preget av den samme smiskende, underdanige holdningen overfor den amerikanske presidenten, som har blitt varemerket for samhandlingen mellom dem, der det utveksles kongeinvitasjoner, konebrev og fjesk i det uendelige. Det gjenspeiler likevel det grunnleggende styrkeforholdet mellom Europa og USA, der europeiske land ikke er i stand til å sette makt bak egne sikkerhetsinteresser uten Washingtons militære oppbakking. Europa har gjort seg avhengig av USA.

«Sanksjonene er en byrde for landets økonomi.»

I det siste har europeiske medier svømt over av bitende, negative karakteristikker av Trumps fredsfølere. Han lar seg etter sigende trille rundt lillefingeren av Vladimir Putin. Det er blitt snakket om «fiaskoen i Alaska». Dagbladet skriver på lederplass at toppmøtet endte i «en ydmykende kapitulasjon og fiasko for USAs president». Det får man mene hva man vil om, men faktum er at Trump har igangsatt en prosess som faktisk kan ende med en fredsløsning. Alternativet er å fortsette en endeløs krig uten utsikter til ukrainsk seier eller gjenerobring av tapte områder. Fredsviljen har derfor vokst blant ukrainere – selv om det vil måtte bety avståelse av land. Det er heller ingen grunn til å anta at Kreml ikke er interessert i å avslutte krigen. Sanksjonene er en tung byrde for landets økonomi.

Det vil i tilfelle ikke bli noen ideell fred. Zelenskyj har allerede sagt at forhandlingene må ta utgangspunkt i de eksisterende frontlinjene. Det kan bety fortsatt russisk kontroll over erobrede områder, mot at Ukraina får tilstrekkelige sikkerhetsgarantier. Europeiske land vil spille en avgjørende rolle for en slik kollektiv sikkerhetsordning. På Truth Social skriver Trump at sikkerhetsgarantiene ville bli gitt av de europeiske landene med «koordinering» fra USA. Washington vil være «involvert» i å hjelpe Ukraina med å forsvare seg, men byrden vil ligge på Europa. Krigen i Ukraina, og freden som kanskje kommer, vil derfor også være en test for de europeiske landenes evne til å ta vare på sin egen sikkerhet – uavhengig av den tidligere hegemonen USA.

Leder

Det store vi

«Jeg? Nei. Ikke jeg. Vi! – Det store vi.» Ordene som avslutter Helge Krogs skuespill fra 1917 med nettopp den tittelen, ligger nå som et teppe av konfetti over landet. Etter 28 år har Norges herre­landslag igjen slått Brasil 2–1 i VM i fotball, og den nasjonale euforien vil ingen ende ta. Det store vi er åpent for alle. Det var akkurat sånn det skulle skje. Det var meningen at Patrick Berg skulle lempe inn et mål to og et halvt minutt inn i kampen og få det annullert – så Norge skulle få kjenne på at det var mulig å skåre mot Brasil.

Frp mot nye høyder

Det fantes lenge en seiglivet myte om at Høyre alltid ville være det ledende partiet på borgerlig side i Norge. Frp kunne snike seg forbi på målingene, ble det sagt, men det var en anomali. Når det politiske systemet befant seg i likevekt, ville Høyre alltid være suverent. I dag kan ingen lenger akseptere den historiefortellingen. I tre av de siste seks stortingvalgene har Frp blitt største parti på blå side, og på målingene er Sylvi Listhaug & Co. dobbelt så store som lillebror Høyre.

USA i 250 år

I dag er det 250 år siden den amerikanske uavhengighetserklæringen ble undertegnet i Philadelphia. Dokumentet slår fast at folkelig støtte er forutsetningen for ethvert politisk styresett. Ledere som ikke respekterer folkeviljen, må kastes. Det er også herfra vi har de bevingede ord om at alle mennesker er født like, og at vi alle har rettigheter som ingen verdslig makt kan ta fra oss: «Blant disse er retten til livet, til friheten og til å søke etter lykken.» Det var et radikalt brudd med den politiske arven fra Europa, der lovens viktigste funksjon var å beskytte eiendomsretten. Det hører med til historien at erklæringen bare beskrev et ideal: Thomas Jefferson, som skrev teksten, eide selv mange hundre slaver. Likevel ble hans ord startskuddet for en politisk hovedstrømning i amerikansk historie.