Leder

By mot land

«Gratulerer til President @Nawrocki med en fantastisk seier», skrev Ungarns statsminister Viktor Orbán på sosiale medier i går. Frankrikes Marine Le Pen stilte seg også i rekka av ytre høyre-­gratulanter etter at nasjonalkonservative Karol Nawrocki søndag vant presidentvalget i Polen foran den liberale kandidaten Rafał Trzaskowski. Nawrocki var støttet av det nasjonalkonservative Lov- og rettferdighetspartiet (Pis), som styrte Polen i åtte år fram til liberaleren Donald Tusk ble valgt til statsminister i 2023. Det har vært knyttet stor spenning til søndagens valg, ettersom presidenten kan stikke kjepper i hjulene for Tusks lovarbeid. Blant annet har Tusks valgløfte om å åpne for selvbestemt abort blitt stanset av dagens konservative president. Treneringen vil fortsette med Nawrocki som Polens neste president.

«Splittelsen mellom velgere i by og land går igjen.»

Karol Nawrocki fikk tung drahjelp av Donald Trumps Maga-bevegelse i innspurten til andre valgrunde. Forrige uke arrangerte den konservative, amerikanske konferansen CPAC sin første samling i Polen. Konferansen har siden 1974 samlet konservative amerikanere, men de siste årene har den blitt fullstendig overtatt av Maga-folkene rundt Trump. CPACs Polen-arrangement viser at bevegelsen har internasjonale aspirasjoner, og støtta fra Trump-fløyen ga den politisk relativt uerfarne Nawrocki god fart inn sluttspurten. Valgresultatet endte da også jevnt. Nawrocki fikk 50,89 prosent av stemmene, mens motkandidaten endte på 49,11 prosent. Polen er delt på midten.

Når vi ser på hvem som stemte hva, dukker et kjent mønster opp. Mens Nawrocki vant på landsbygda og i områder i øst, fikk den liberale kandidaten størst oppslutning i polske byer og i enkelte distrikter helt nordvest i landet. Splittelsen mellom velgere i by og land går igjen i de fleste land som har fått betydelige innslag av høyrepopulistiske og nasjonalkonservative partier. Liberale kandidater har jevnt over lav oppslutning utenfor de store byene i land som Tyskland, Polen, Frankrike og USA. Den som vil demme opp for ytterliggående høyrepartier, er derfor avhengig av å ta folk utenfor urbane områder på større alvor enn i dag. Dessuten fikk Nawrocki størst oppslutning blant unge.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.