Leder

By mot land

«Gratulerer til President @Nawrocki med en fantastisk seier», skrev Ungarns statsminister Viktor Orbán på sosiale medier i går. Frankrikes Marine Le Pen stilte seg også i rekka av ytre høyre-­gratulanter etter at nasjonalkonservative Karol Nawrocki søndag vant presidentvalget i Polen foran den liberale kandidaten Rafał Trzaskowski. Nawrocki var støttet av det nasjonalkonservative Lov- og rettferdighetspartiet (Pis), som styrte Polen i åtte år fram til liberaleren Donald Tusk ble valgt til statsminister i 2023. Det har vært knyttet stor spenning til søndagens valg, ettersom presidenten kan stikke kjepper i hjulene for Tusks lovarbeid. Blant annet har Tusks valgløfte om å åpne for selvbestemt abort blitt stanset av dagens konservative president. Treneringen vil fortsette med Nawrocki som Polens neste president.

«Splittelsen mellom velgere i by og land går igjen.»

Karol Nawrocki fikk tung drahjelp av Donald Trumps Maga-bevegelse i innspurten til andre valgrunde. Forrige uke arrangerte den konservative, amerikanske konferansen CPAC sin første samling i Polen. Konferansen har siden 1974 samlet konservative amerikanere, men de siste årene har den blitt fullstendig overtatt av Maga-folkene rundt Trump. CPACs Polen-arrangement viser at bevegelsen har internasjonale aspirasjoner, og støtta fra Trump-fløyen ga den politisk relativt uerfarne Nawrocki god fart inn sluttspurten. Valgresultatet endte da også jevnt. Nawrocki fikk 50,89 prosent av stemmene, mens motkandidaten endte på 49,11 prosent. Polen er delt på midten.

Når vi ser på hvem som stemte hva, dukker et kjent mønster opp. Mens Nawrocki vant på landsbygda og i områder i øst, fikk den liberale kandidaten størst oppslutning i polske byer og i enkelte distrikter helt nordvest i landet. Splittelsen mellom velgere i by og land går igjen i de fleste land som har fått betydelige innslag av høyrepopulistiske og nasjonalkonservative partier. Liberale kandidater har jevnt over lav oppslutning utenfor de store byene i land som Tyskland, Polen, Frankrike og USA. Den som vil demme opp for ytterliggående høyrepartier, er derfor avhengig av å ta folk utenfor urbane områder på større alvor enn i dag. Dessuten fikk Nawrocki størst oppslutning blant unge.

Leder

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.