Leder

Ansvar for å beskytte

Å følge situasjonen på Gazastripa er som å se på et absurd teater, hvor mening opphører og språket oppløses. Men Gaza er ingen scene, og palestinerne er ikke skuespillere. De er barn, mødre og besteforeldre, leger, lærere og journalister, og akkurat nå er de i veien for Israels hær og ambisjoner – i veien, men uten noen steder å dra. Ord som humanitær mister fullstendig sin mening når en okkupasjonsmakt nekter alle internasjonalt anerkjente nødhjelps­organisasjoner tilgang til en sultende befolkning og i stedet sender inn en bevæpnet gruppe med tidligere soldater og CIA-agenter for å dele ut mat­rasjoner. Organisasjonen har fått navn Gaza Humanitarian Foundation, selv om ingenting ved den følger humanitære prinsipper om nøytralitet, uavhengighet, upartiskhet og humanitet. Den har støtte fra bare to land i verden: Israel og USA. FN og alle humanitære organisasjoner fordømmer organiseringen, men til liten nytte.

«Fordi USA er en vetomakt, vedtar ikke FN inngripen.»

På begynnelsen av 2000-tallet vedtok FN det folkerettslige prinsippet om «ansvar for å beskytte», kjent som R2P på grunn av sitt engelske navn responsibility to protect. Begrepet sier at det internasjonale samfunn har en forpliktelse til å handle dersom en sivilbefolkning utsettes for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser eller etnisk rensing. Det var dette prinsippet som ble lagt til grunn da Sikkerhetsrådet godkjente militær inngripen i Libya i 2011. I dag vet vi at det var høyst tvilsomt om kriteriene for slik inngripen var oppfylt. Slik usikkerhet fins ikke i tilfellet Gaza. Selv om det fortsatt finnes akademisk uenighet om hvorvidt Israel kan bli dømt for folkemord i FNs domstol, lurer ingen som følger situasjonen på om Israel står bak forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og etnisk rensing. Likevel får vi ingen intervensjon for å beskytte palestinske, sivile liv. Fordi USA er en vetomakt i Sikkerhetsrådet, vedtar ikke FN inngripen eller sanksjoner.

Situasjonen er uutholdelig, og den blir bare verre dag for dag. Ethvert mulig press må nå legges på Israel for å stanse planen om å gjøre Gaza ubeboelig og ta over Vestbredden. Hvert enkelt land har et selvstendig ansvar for å beskytte.

Leder

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.