Leder

Ansvar for å beskytte

Å følge situasjonen på Gazastripa er som å se på et absurd teater, hvor mening opphører og språket oppløses. Men Gaza er ingen scene, og palestinerne er ikke skuespillere. De er barn, mødre og besteforeldre, leger, lærere og journalister, og akkurat nå er de i veien for Israels hær og ambisjoner – i veien, men uten noen steder å dra. Ord som humanitær mister fullstendig sin mening når en okkupasjonsmakt nekter alle internasjonalt anerkjente nødhjelps­organisasjoner tilgang til en sultende befolkning og i stedet sender inn en bevæpnet gruppe med tidligere soldater og CIA-agenter for å dele ut mat­rasjoner. Organisasjonen har fått navn Gaza Humanitarian Foundation, selv om ingenting ved den følger humanitære prinsipper om nøytralitet, uavhengighet, upartiskhet og humanitet. Den har støtte fra bare to land i verden: Israel og USA. FN og alle humanitære organisasjoner fordømmer organiseringen, men til liten nytte.

«Fordi USA er en vetomakt, vedtar ikke FN inngripen.»

På begynnelsen av 2000-tallet vedtok FN det folkerettslige prinsippet om «ansvar for å beskytte», kjent som R2P på grunn av sitt engelske navn responsibility to protect. Begrepet sier at det internasjonale samfunn har en forpliktelse til å handle dersom en sivilbefolkning utsettes for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser eller etnisk rensing. Det var dette prinsippet som ble lagt til grunn da Sikkerhetsrådet godkjente militær inngripen i Libya i 2011. I dag vet vi at det var høyst tvilsomt om kriteriene for slik inngripen var oppfylt. Slik usikkerhet fins ikke i tilfellet Gaza. Selv om det fortsatt finnes akademisk uenighet om hvorvidt Israel kan bli dømt for folkemord i FNs domstol, lurer ingen som følger situasjonen på om Israel står bak forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og etnisk rensing. Likevel får vi ingen intervensjon for å beskytte palestinske, sivile liv. Fordi USA er en vetomakt i Sikkerhetsrådet, vedtar ikke FN inngripen eller sanksjoner.

Situasjonen er uutholdelig, og den blir bare verre dag for dag. Ethvert mulig press må nå legges på Israel for å stanse planen om å gjøre Gaza ubeboelig og ta over Vestbredden. Hvert enkelt land har et selvstendig ansvar for å beskytte.

Leder

Må komme alle til gode

Finansminister Jens Stoltenberg skriver i en kronikk i Aftenposten et forsvar for handlingsregelen, som vi helhjertet slutter oss til. I en tid der det framstilles som at Norge er blitt for rikt, og i forlengelsen at nordmenn har blitt sedate og tiltaksløse, sier Stoltenberg at det er bra at oljeformuen også kommer dagens generasjon til gode. Han påpeker at Norge er blant landene i verden med flest mennesker i arbeid, og at norske arbeidere er mer produktive enn i de fleste andre land. Selv om vi har bygget opp en enorm formue, så flyter vi ikke på fettet. Da skal det også bare mangle om vi ikke bruker av avkastningen for å skape et godt samfunn. Norsk forvaltning skiller seg fra andre oljeland, hvor pengene sluses til private selskaper.

Hestene bites

Siden 1969 har statlig mediestøtte sikret levende avismangfold i hele landet. Klassekampen er blant avisene som mottar direkte produksjonsstøtte, i likhet med Dagen, Vårt Land, Nationen, Morgenbladet og Dagsavisen. Lenge mottok Vårt Land og Dagsavisen mest støtte, fordi de var avisene med høyest opplag. De siste årene har vår vekst ført til at Klassekampen i dag mottar mest. Støtta vokser likevel ikke inn i himmelen. I 2022 innførte regjeringen to begrensninger på hvor mye støtte en avis kan få.

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.