Leder

Putins hengemyr

For fire år siden rykket russiske soldater inn i Ukraina, mens missiler bombet byer og infrastruktur. Angrepet var en opptrapping etter annekteringen av Krimhalvøya åtte år tidligere, med en påfølgende krigføring i fylker i Øst-Ukraina. Invasjonen var likevel et vendepunkt: Russland hadde bestemt seg for å ta hele landet og sendte tanks inn mot hovedstaden Kyiv. I en tale dagen før invasjonen kalte president Vladimir Putin angrepet en «militær spesialoperasjon» og sa at målet var «en demilitarisering og avnazifisering av Ukraina». Putin ville diktere hvem som skulle styre landet, og hvilken politikk de skulle kunne føre. Men selv ikke for et av verdens sterkeste militærapparater er det lett å invadere et annet land. Etter hvert som ukene og månedene gikk, ble det klart at russerne mislyktes i sitt forsøk på rask maktovertakelse. Når krigen nå går inn i sitt femte år, foregår de fleste kampene langs en frontlinje i øst hvor partene bare gjør mindre framskritt.

«Det ble ingen rask affære.»

Putin har lagt all sin prestisje i krigen, og det er dårlig nytt. Han vil ønske betydelige gjennomslag før han går med på noen fredsavtale. Fortsatt snakker Russland om å få overført større områder til seg enn landet har klart å erobre militært. Russland ønsker også å legge begrensninger på rest-Ukrainas utenriks- og alliansepolitikk. En slik avtale vil føre til langsiktige konflikter, ettersom ukrainere flest ikke ønsker at Moskva skal bestemme over dem. I den grad det var mulig å balansere Ukrainas posisjon mellom øst og vest i perioden før invasjonen, framstår det vanskeligere i dag. År med løgner, død og bombing styrker ikke Russlands sak i nabolandet.

Også internasjonalt har Putins invasjon vært forfeilet. Sverige og Finland hasteinnmeldte seg i Nato. Selv om Europa er splittet om finansiering, er støtta til Ukraina fortsatt sterk. Russland har også mistet tilgang på vestlige markeder, og økonomien sliter. Nei, Putins militære spesialoperasjon ble ingen rask affære. I stedet står Europa fortsatt midt i en ødeleggende krig, med massive dødstall og store flyktningstrømmer. Likevel er det vanskelig å øyne noe sluttpunkt. Putins prestisje ligger i dag i en hengemyr i Ukraina.

Leder

Nyori­en­tering

Det går tiår der ingenting skjer, og det går uker der hele tiår skjer. Sitatet, som tilskrives Vladimir Lenin, er såpass treffende for tida vi lever i, at til og med Høyre-leder Ine Eriksen Søreide nå har begynt å sitere kommunisten. Europa preges av geopolitisk uro, opprustning og krig, industrielle og økonomiske kriser. Dette setter også klimapolitikken under hardt press. Mange ble overrasket da Tysklands forbundskansler Friedrich Merz tidligere i februar kritiserte en av grunnpilarene i EUs klimapolitikk, nemlig kvotemarkedet. Han fikk støtte av Frankrike og Italia, som er kritiske til at EUs såkalte «grønne giv» svekker konkurransekrafta på kontinentet. Nå pågår en dragkamp om hvilken retning EUs grønne politikk skal ta framover. Også i Norge skjer det ting.

En farlig kampanje

Den britiske avisa The Guardian publiserte denne uka et intervju med to av dommerne i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag som for tida sanksjoneres av USA. Donald Trump har siden han overtok presidentembetet for litt over et år siden systematisk arbeidet for å svekke domstolen, etter at den utstedte arrestordre på israelske ledere for krigsforbrytelser under den siste Gaza-krigen. Til nå har USA sanksjonert elleve ansatte ved domstolen, inkludert sjefaktor og åtte dommere. Blant dem er kanadiske Kimberly Post. Hun har tidligere jobbet med FNs sanksjonsprogram, men ble likevel overrasket over hvor omfattende sanksjonene var. Hun mistet alle kredittkort, uansett hvor de var utstedt.

Etnisk rensing

I en kronikk i avisa Haaretz skriver Israels tidligere statsminister Ehud Olmert en kronikk med tittelen: «En bosetterdrevet kampanje for å etnisk rense palestinere er i gang på Vestbredden. Israels sikkerhetsapparat er medskyldig.» Olmert har også tidligere kritisert israelske myndigheter. For snart et år siden rykket han ut i samme avis og mente at Israels krig på Gaza var krigsforbrytelser. Nå retter han blikket mot Vestbredden, hvor militser av unge israelere herjer med palestinske innbyggere. De brenner oliventrær, forstyrrer landbruket, banker opp folk og tenner på boliger – alt uten inngripen fra israelsk politi, etterretning eller jødiske innbyggere. «I en stat som fungerer som den skal (og Israel har ikke vært en velfungerende stat på flere år), ville politiet, statsadvokatembetet, domstolene, regjeringen, statsministeren og presidenten ha stilt seg imot disse opprørerne», skriver Olmert. I stedet ser han det motsatte: en blanding av stille støtte og aktiv heiing.