Leder

Putins hengemyr

For fire år siden rykket russiske soldater inn i Ukraina, mens missiler bombet byer og infrastruktur. Angrepet var en opptrapping etter annekteringen av Krimhalvøya åtte år tidligere, med en påfølgende krigføring i fylker i Øst-Ukraina. Invasjonen var likevel et vendepunkt: Russland hadde bestemt seg for å ta hele landet og sendte tanks inn mot hovedstaden Kyiv. I en tale dagen før invasjonen kalte president Vladimir Putin angrepet en «militær spesialoperasjon» og sa at målet var «en demilitarisering og avnazifisering av Ukraina». Putin ville diktere hvem som skulle styre landet, og hvilken politikk de skulle kunne føre. Men selv ikke for et av verdens sterkeste militærapparater er det lett å invadere et annet land. Etter hvert som ukene og månedene gikk, ble det klart at russerne mislyktes i sitt forsøk på rask maktovertakelse. Når krigen nå går inn i sitt femte år, foregår de fleste kampene langs en frontlinje i øst hvor partene bare gjør mindre framskritt.

«Det ble ingen rask affære.»

Putin har lagt all sin prestisje i krigen, og det er dårlig nytt. Han vil ønske betydelige gjennomslag før han går med på noen fredsavtale. Fortsatt snakker Russland om å få overført større områder til seg enn landet har klart å erobre militært. Russland ønsker også å legge begrensninger på rest-Ukrainas utenriks- og alliansepolitikk. En slik avtale vil føre til langsiktige konflikter, ettersom ukrainere flest ikke ønsker at Moskva skal bestemme over dem. I den grad det var mulig å balansere Ukrainas posisjon mellom øst og vest i perioden før invasjonen, framstår det vanskeligere i dag. År med løgner, død og bombing styrker ikke Russlands sak i nabolandet.

Også internasjonalt har Putins invasjon vært forfeilet. Sverige og Finland hasteinnmeldte seg i Nato. Selv om Europa er splittet om finansiering, er støtta til Ukraina fortsatt sterk. Russland har også mistet tilgang på vestlige markeder, og økonomien sliter. Nei, Putins militære spesialoperasjon ble ingen rask affære. I stedet står Europa fortsatt midt i en ødeleggende krig, med massive dødstall og store flyktningstrømmer. Likevel er det vanskelig å øyne noe sluttpunkt. Putins prestisje ligger i dag i en hengemyr i Ukraina.

Leder

Et politisk framskritt

I går stilte representanter for alle de rødgrønne partiene sammen på pressekonferanse for å legge fram et felles forslag til tannhelsereform. Det er første gang alle fem står sammen bak et velferdsløft. Riktignok har partiene fått gjennom saker i budsjettforhandlinger, men slike seire utgjør sjelden store reformer. Da handler det snarere om å flytte noen millioner rundt på statsbudsjettet. Derfor er det verdt å merke seg enigheten om tannhelsereformen, for den peker mot en ny arbeidsform mellom de røde og grønne partiene, hvor de kan finne sammen om større reformer også utenom de seine nattetimene med budsjettforhandlinger. Målet med reformen er at alle i Norge skal få rett til nødvendig tannhelsehjelp. Makstaket for egenbetaling skal være 25 prosent av det behandlingen koster, og tannregulering skal inngå.

Lydbok­krigen

«En kapitalist slår mange andre i hjel», skrev i Karl Marx i «Kapitalen». Slik er det også i kultur- og mediefeltet: De store selskapene blir stadig større, og mindre, uavhengige aktører må før eller siden velge mellom å bli slukt eller gå under. For bokbransjens del bremses tendensen til global monopolisering av at selve kjernevirksomheten – utgivelsen av ny litteratur – skjer på de respektive nasjonalspråkene. Men når stadig flere leser bøker på engelsk, og papirboka taper terreng til «sekundærformater» som e-bok og lydbok, blir nye markeder åpnet for de transnasjonale konsernene. Det ferskeste eksempelet er Spotifys norske lydboksatsing. Lenge trodde man at strømmegiganten ville ligge unna Norge, fordi norske lydbøker må være i salg i ett år før de kan legges inn i strømmetjenestene. I tillegg har forfatterne klart å forhandle fram et honorar på minst 11 kroner per lytting.

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.