Leder

Penger og politikk

Det er ikke uvanlig for land å regulere politisk reklame, særlig der den er kostbar og har stor gjennomslagskraft, som på tv. Storbritannia har et generelt forbud, og også Tyskland forbyr politisk reklame på tv. Unntaket er perioden før valg, da alle registrerte partier får gratis sendetid på offentlige tv-stasjoner. I Danmark trår et strengt forbud inn i forkant av valg og folkeavstemninger, mens Sverige sier nei til politisk reklame hos allmennkringkasterne. Norges forbud mot politisk reklame på tv begrunnes blant annet med prisen. Fordi det er dyrt å lage, favoriseres grupper med mye penger, og vil slik forsterke skjevheter som allerede finnes. Ettersom politisk reklame er tillatt i en rekke andre medier, og at partier og organisasjoner også har andre måter å nå fram på, regnes ikke forbudet som for inngripende i ytringsfriheten.

«Penger får mer å si for politisk spredning.»

Dilemmaet i dag er at forbudet ikke omfatter nettet, og det blir i økende grad et problem etter hvert som noen svært få aktører dominerer internettoffentligheten. Tiktok og Youtube er i dag det foretrukne mediet blant unge i en rekke land, og eksponering på plattformene påvirker allerede velgeratferd ganske direkte. Én ting er at verken myndigheter eller brukere har innsikt i hvordan algoritmene fungerer. I tillegg er plattformene åpne for betalt politisk reklame i et ukjent omfang. Gjennomslagskrafta til plattformene er vel så stor som på tv, om ikke større. Monopolsituasjonen på nett gir pengesterke aktører særlige fortrinn til å fremme sine synspunkter. I avisverden er det tross alt ulike eiere, priser og spredning. Dette åpner for at penger framover vil få mye mer å si for spredning av politiske budskap.

Debatten om penger i politikken bør ha et sideblikk til vår nye medieoffentlighet, for økonomiske bidrag til partiene kan framover få mer å si for gjennomslag enn tidligere. I går foreslo Unio-leder Steffen Handal å sette tak på både hvor mye enkeltgivere kan gi partier og hvor mye de kan motta totalt. Det er en fornuftig diskusjon å starte. Vi må også snakke om hvordan penger i dag kan veksles inn i dominans på nett. Det fører oss inn i nettopp slike problemer dagens forbud mot politisk reklame på tv er ment å forhindre.

Leder

Sanksjoner på overtid

Palestinere på Gazastripa sulter i hjel. Ifølge palestinske helsemyndigheter har 29 barn og voksne til nå dødd av sult, og FNs nødhjelpsbyrå sier 14.000 barn står i alvorlig fare for akutt underernæring om de ikke får nødhjelp. Hjelpa står klar: Trailere fullastet med nødrasjoner av mat og legemidler står ved grensa, men i elleve uker har israelske myndigheter nektet dem å passere. Etter internasjonalt press slapp 100 biler inn, men det monner på ingen måte. Samtidig har Israel intensivert krigføringen i området med både bomber og bakkeoperasjoner. Sivilbefolkningen beordres til stadig nye områder.

Vi må unngå heksejakt

En stor pengegave fra Ølen Betong-gründer Atle Sigmund Berge gjorde det mulig for det nystartede partiet Fred og rettferdighet (For) å starte valgkampen med et smell. På selveste 17. mai ble kollektivtransporten i hovedstaden kledd i plakater med bilder av partileder Marielle Leraand og førstekandidat i Akershus professor Glenn Diesen. Budskapet sto hvitt på rødt: «Nei til 85 milliarder til krig i Ukraina» og «Bruk pengene våre på velferd – ikke krig». Flere var raskt ute med anklager om at kampanjen var betalt av Russland, deriblant SV og Høyres Ine Marie Eriksen. Venstres Hallstein Bjercke har kalt partiet «søppel».

Bryt opp oligopolet

Debatten om dagligvarebransjen og matvareprisene er som klokka som går og går og aldri kommer til døra. Mandag var statsminister Jonas Gahr Støre og næringsminister Cecilie Myrseth ute igjen med nye tiltak for å bekjempe svak konkurranse. Forbrukerne skulle gis god prisinformasjon, og loven om god handelsskikk skulle oppdateres. Likevel var det på forhånd klart at de ikke ville gjøre noe som helst med maktkonsentrasjonen og strukturen i bransjen. Det norske dagligmarkedet er et høyt konsentrert oligopol (marked med få dominerende aktører) med en markedsandel på over 95 prosent for Norgesgruppen, Coop og Rema. Markedet er også preget av vertikal integrasjon, med eierinteresser i flere ledd i verdikjeden. Kjedene kontrollerer i stor grad grossistleddet, logistikken og har egne produsenter, noe som undergraver samvirkemodellen i landbruket, der bøndene har gått sammen for å styrke sin posisjon, ikke minst overfor de mektige eierne i salgsleddet.