Leder

Penger og politikk

Det er ikke uvanlig for land å regulere politisk reklame, særlig der den er kostbar og har stor gjennomslagskraft, som på tv. Storbritannia har et generelt forbud, og også Tyskland forbyr politisk reklame på tv. Unntaket er perioden før valg, da alle registrerte partier får gratis sendetid på offentlige tv-stasjoner. I Danmark trår et strengt forbud inn i forkant av valg og folkeavstemninger, mens Sverige sier nei til politisk reklame hos allmennkringkasterne. Norges forbud mot politisk reklame på tv begrunnes blant annet med prisen. Fordi det er dyrt å lage, favoriseres grupper med mye penger, og vil slik forsterke skjevheter som allerede finnes. Ettersom politisk reklame er tillatt i en rekke andre medier, og at partier og organisasjoner også har andre måter å nå fram på, regnes ikke forbudet som for inngripende i ytringsfriheten.

«Penger får mer å si for politisk spredning.»

Dilemmaet i dag er at forbudet ikke omfatter nettet, og det blir i økende grad et problem etter hvert som noen svært få aktører dominerer internettoffentligheten. Tiktok og Youtube er i dag det foretrukne mediet blant unge i en rekke land, og eksponering på plattformene påvirker allerede velgeratferd ganske direkte. Én ting er at verken myndigheter eller brukere har innsikt i hvordan algoritmene fungerer. I tillegg er plattformene åpne for betalt politisk reklame i et ukjent omfang. Gjennomslagskrafta til plattformene er vel så stor som på tv, om ikke større. Monopolsituasjonen på nett gir pengesterke aktører særlige fortrinn til å fremme sine synspunkter. I avisverden er det tross alt ulike eiere, priser og spredning. Dette åpner for at penger framover vil få mye mer å si for spredning av politiske budskap.

Debatten om penger i politikken bør ha et sideblikk til vår nye medieoffentlighet, for økonomiske bidrag til partiene kan framover få mer å si for gjennomslag enn tidligere. I går foreslo Unio-leder Steffen Handal å sette tak på både hvor mye enkeltgivere kan gi partier og hvor mye de kan motta totalt. Det er en fornuftig diskusjon å starte. Vi må også snakke om hvordan penger i dag kan veksles inn i dominans på nett. Det fører oss inn i nettopp slike problemer dagens forbud mot politisk reklame på tv er ment å forhindre.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.