Leder

Bryt opp oligopolet

Debatten om dagligvarebransjen og matvareprisene er som klokka som går og går og aldri kommer til døra. Mandag var statsminister Jonas Gahr Støre og næringsminister Cecilie Myrseth ute igjen med nye tiltak for å bekjempe svak konkurranse. Forbrukerne skulle gis god prisinformasjon, og loven om god handelsskikk skulle oppdateres. Likevel var det på forhånd klart at de ikke ville gjøre noe som helst med maktkonsentrasjonen og strukturen i bransjen.

«Tilsynet kan for én gangs skyld gjøre noe nyttig.»

Det norske dagligmarkedet er et høyt konsentrert oligopol (marked med få dominerende aktører) med en markedsandel på over 95 prosent for Norgesgruppen, Coop og Rema. Markedet er også preget av vertikal integrasjon, med eierinteresser i flere ledd i verdikjeden. Kjedene kontrollerer i stor grad grossistleddet, logistikken og har egne produsenter, noe som undergraver samvirkemodellen i landbruket, der bøndene har gått sammen for å styrke sin posisjon, ikke minst overfor de mektige eierne i salgsleddet. Kjedene øker også sin fortjeneste ved å kopiere andres varemerker. Dagligvaregigantenes markedsmakt gjør det vanskelig for mindre aktører å etablere seg – mangfoldet reduseres. Hadde det vært flere uavhengige salgskanaler, ville mindre produsenter lettere fått avsetning for sine varer – til gode for forbrukerne.

En god del av prisstigningen de siste årene har vært et internasjonalt fenomen. Olivenolje, ris, sukker, kaffe og sjokolade har steget mest i pris. Ingenting av dette produseres i Norge. Det største problemet er de tre kjedenes markedsmakt. For å sikre mangfold er det ingen vei utenom å bryte dem opp og innføre terskler for markedsmakt, slik USAs anti-trust-lovgivning delte opp olje- og jernbanemarkedet rundt forrige århundreskifte. For å redusere prisene er sannsynligvis Sps forslag om kutt i matmomsen det mest effektive. En innvending er at kjedene raskt vil nulle ut virkningen ved å øke fortjenesten, men her har Konkurransetilsynet en opplagt oppgave. I stedet for å drive politisk buskagitasjon for å kutte importtoll på landbruksvarer og svekke norsk matproduksjon, kan det for én gang skyld gjøre noe nyttig ved å kontrollere at momskuttet faktisk kommer forbrukerne til gode.

Leder

Flertall for skattekutt

Formuesskatt var blant de aller viktigste sakene i fjorårets stortingsvalgkamp. Borgerlige aksjonsgrupper og podkastere hamret løs på skatten. Inntrykket som ble skapt, var at landets rikeste ble ribbet til skinnet av en skattekåt regjering. Etter hvert krakelerte dette bildet. Noen av de gråtkvalte historiene om skatteflådde bedriftseiere som ikke hadde råd til å betale skatten, viste seg ikke å holde stikk. Skatten er heller ingen alvorlig hemsko for norsk verdiskaping.

Følgefeil

Den store pensjonsreformen som ble påbegynt i 2005, hadde to hovedmål: Den skulle få flere til å stå lenger i jobb, og den skulle redusere statens utgifter til folketrygda, sammenliknet med det gamle systemet. Metoden var å innføre et system med mye sterkere sammenheng mellom hva man har tjent i løpet av yrkeslivet, og hva man får i pensjon, og å innføre kraftig avkorting for de som går av tidlig. Problemet er at begge mekanismene rammer skeivt. I mai kom Pensjonspolitisk arbeidsgruppe, sammensatt av staten og partene i arbeidslivet, med sin årlige rapport. De viser at pensjonsreformen i 2025 hadde medført samla innsparinger på 18,5 milliarder kroner. Staten har fått lavere utgifter, og pensjonistene har fått mindre. De som særlig får mindre, er de som har tjent minst og gått av tidlig.

Løser ikke problemet

Fredag presenterte statsminister Jonas Gahr Støre regjeringens plan for raskere utbygging av vindkraft og kraftlinjer i Norge. Utredninger har vist at det tar inntil 14 år å planlegge, behandle og bygge store kraftledninger, og målet er å halvere tida det tar å bygge ut kraftnettet. Hovedgrepet er å fjerne flere av de tallrike utredningskravene og byråkratiske flaskehalsene som gjør at utbygging tar så lang tid. Miljøutredninger skal forenkles, statsforvalteren mister innsigelsesretten i vindkraftsaker, og NVE får maks to år på seg til å behandle søknader. Regjeringen vil også at kraft skal trumfe naturhensyn oftere. Nye ledninger skal som hovedregel bygges som luftspenn, ikke under jord eller vann, og miljømyndighetene blir pålagt å prioritere energi høyere enn før. Lite i norsk politikk vekker sterkere følelser enn vindkraft.