Leder

Bryt opp oligopolet

Debatten om dagligvarebransjen og matvareprisene er som klokka som går og går og aldri kommer til døra. Mandag var statsminister Jonas Gahr Støre og næringsminister Cecilie Myrseth ute igjen med nye tiltak for å bekjempe svak konkurranse. Forbrukerne skulle gis god prisinformasjon, og loven om god handelsskikk skulle oppdateres. Likevel var det på forhånd klart at de ikke ville gjøre noe som helst med maktkonsentrasjonen og strukturen i bransjen.

«Tilsynet kan for én gangs skyld gjøre noe nyttig.»

Det norske dagligmarkedet er et høyt konsentrert oligopol (marked med få dominerende aktører) med en markedsandel på over 95 prosent for Norgesgruppen, Coop og Rema. Markedet er også preget av vertikal integrasjon, med eierinteresser i flere ledd i verdikjeden. Kjedene kontrollerer i stor grad grossistleddet, logistikken og har egne produsenter, noe som undergraver samvirkemodellen i landbruket, der bøndene har gått sammen for å styrke sin posisjon, ikke minst overfor de mektige eierne i salgsleddet. Kjedene øker også sin fortjeneste ved å kopiere andres varemerker. Dagligvaregigantenes markedsmakt gjør det vanskelig for mindre aktører å etablere seg – mangfoldet reduseres. Hadde det vært flere uavhengige salgskanaler, ville mindre produsenter lettere fått avsetning for sine varer – til gode for forbrukerne.

En god del av prisstigningen de siste årene har vært et internasjonalt fenomen. Olivenolje, ris, sukker, kaffe og sjokolade har steget mest i pris. Ingenting av dette produseres i Norge. Det største problemet er de tre kjedenes markedsmakt. For å sikre mangfold er det ingen vei utenom å bryte dem opp og innføre terskler for markedsmakt, slik USAs anti-trust-lovgivning delte opp olje- og jernbanemarkedet rundt forrige århundreskifte. For å redusere prisene er sannsynligvis Sps forslag om kutt i matmomsen det mest effektive. En innvending er at kjedene raskt vil nulle ut virkningen ved å øke fortjenesten, men her har Konkurransetilsynet en opplagt oppgave. I stedet for å drive politisk buskagitasjon for å kutte importtoll på landbruksvarer og svekke norsk matproduksjon, kan det for én gang skyld gjøre noe nyttig ved å kontrollere at momskuttet faktisk kommer forbrukerne til gode.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.