Leder

Bryt opp oligopolet

Debatten om dagligvarebransjen og matvareprisene er som klokka som går og går og aldri kommer til døra. Mandag var statsminister Jonas Gahr Støre og næringsminister Cecilie Myrseth ute igjen med nye tiltak for å bekjempe svak konkurranse. Forbrukerne skulle gis god prisinformasjon, og loven om god handelsskikk skulle oppdateres. Likevel var det på forhånd klart at de ikke ville gjøre noe som helst med maktkonsentrasjonen og strukturen i bransjen.

«Tilsynet kan for én gangs skyld gjøre noe nyttig.»

Det norske dagligmarkedet er et høyt konsentrert oligopol (marked med få dominerende aktører) med en markedsandel på over 95 prosent for Norgesgruppen, Coop og Rema. Markedet er også preget av vertikal integrasjon, med eierinteresser i flere ledd i verdikjeden. Kjedene kontrollerer i stor grad grossistleddet, logistikken og har egne produsenter, noe som undergraver samvirkemodellen i landbruket, der bøndene har gått sammen for å styrke sin posisjon, ikke minst overfor de mektige eierne i salgsleddet. Kjedene øker også sin fortjeneste ved å kopiere andres varemerker. Dagligvaregigantenes markedsmakt gjør det vanskelig for mindre aktører å etablere seg – mangfoldet reduseres. Hadde det vært flere uavhengige salgskanaler, ville mindre produsenter lettere fått avsetning for sine varer – til gode for forbrukerne.

En god del av prisstigningen de siste årene har vært et internasjonalt fenomen. Olivenolje, ris, sukker, kaffe og sjokolade har steget mest i pris. Ingenting av dette produseres i Norge. Det største problemet er de tre kjedenes markedsmakt. For å sikre mangfold er det ingen vei utenom å bryte dem opp og innføre terskler for markedsmakt, slik USAs anti-trust-lovgivning delte opp olje- og jernbanemarkedet rundt forrige århundreskifte. For å redusere prisene er sannsynligvis Sps forslag om kutt i matmomsen det mest effektive. En innvending er at kjedene raskt vil nulle ut virkningen ved å øke fortjenesten, men her har Konkurransetilsynet en opplagt oppgave. I stedet for å drive politisk buskagitasjon for å kutte importtoll på landbruksvarer og svekke norsk matproduksjon, kan det for én gang skyld gjøre noe nyttig ved å kontrollere at momskuttet faktisk kommer forbrukerne til gode.

Leder

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.