Leder

Problematisk samrøre

Mari Skurdal

Linda Hofstad Helleland har vært en sentral profil for Høyre i en årrekke. Med unntak av perioden 2005–2009 har hun sittet sammenhengende på Stortinget siden 2001, og hun har vært kulturminister, barne- og likestillingsminister og kommunal- og moderniseringsminister i Erna Solbergs regjering. Til høsten gir hun seg i politikken, og ventelig må hun finne seg noe å gjøre. Hennes samlede yrkeserfaring til nå er å være informasjonsrådgiver for Høyre i perioden hun ikke var innvalgt på Stortinget. Forrige uke skrev Nettavisen at Helleland har tjuvstartet på tilværelsen etter politikken. Allerede i fjor høst gikk hun inn i styrene til Reitan Retail og Norlandia. Reitan eier landets Rema-butikker, mens Norlandia-konsernet driver kommersielt innen helse, omsorg og barnehager. For styrevervene har hun fått henholdsvis 450.000 og 200.000 kroner årlig. De kommer i tillegg til stortingslønna på over 1,1 million kroner. Helleland tok også på seg reklameoppdrag for Thon Hotels under ski-VM i Trondheim, hvor hun fikk dekket 40.000 kroner i utgifter.

«Spørsmålet er hvem sine interesser hun representerer.»

Konfrontert med det problematiske i at hun mottar store summer fra private storkonserner samtidig som hun sitter på Stortinget, forsvarte Helleland seg med at hun gikk ut at næringskomiteen i fjor sommer for å unngå interessekonflikter. Det har hun måttet gå tilbake på. Komitébyttet var Erna Solbergs valg og helt uavhengig av styrevervene til Helleland. Snarere virker det som Helleland har tatt på seg høyt betalte verv uten tanke på at det er et problem. Spørsmålet er da hvem sine interesser hun representerer: velgere i Sør-Trøndelag eller noen av Norges rikeste og mektigste personer? Gjennom å ta Helleland inn i styrene sine får selskapene en stemme inn i nasjonalforsamlingens komiteer og Høyres stortingsgruppe. En skal være bra naiv for ikke å se hvor stor verdi det har for store selskaper. Valget til Stortinget er for fire år. Vi må kunne forvente at de som velges til landets fremste tillitsverv, sitter tida ut og ikke begynner å avvikle virket noen år inn i perioden. Reitan og Norlandia får nå sine perspektiver direkte inn på Stortinget, uten å gå veien om dyre lobbykampanjer.

Leder

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.

Mari Skurdal

Hvem har ansvaret?

Siden sosiale medier først så dagens lys på begynnelsen av 2000-tallet, har det vært uklart akkurat hva det var vi hadde med å gjøre. Var dette bare plattformer for brukerdrevet innhold, eller lå det en større vilje bak hva som ble vist og dermed også et større ansvar? I dag er firmaene bak de største sosiale medier-plattformene blant de største og rikeste i verden. De tjener gode penger på at det er uklart hvilket ansvar de har for innholdet som distribueres til milliarder av mennesker døgnet rundt. At selskaper som Facebook, Instagram og Youtube ikke ønsker å avklare dette, går tydelig fram av summene de er villige til å bruke for å unngå rettssaker om deres ansvar for avhengighet og eksponering for negativt materiale. De kan likevel ikke holde rettssaker unna for alltid, og nye saker venter i det amerikanske rettsvesenet. Får eierne av sosiale medier ansvaret for brukeres avhengighet og andre negative sosiale konsekvenser, kan det skape rettslig presedens for krav om endring av medienes funksjoner. Selskapene gjør allerede en del for å hindre skadelig innhold.

Mari Skurdal