Leder

Gratulerer med dagen!

På dagens forside står nylig avgått LO-leder Peggy Hessen Følsvik foran graven til LO-toppene Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, som ble henrettet av nazistene under krigen. Da krigen var over, ble levningene deres flyttet til Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo sentrum. Ideen om samle gravene til Norges betydeligste kvinner og menn dukket opp i 1903, og maleren Hans Gude var den første som ble gravlagt i Æreslunden. Siden ble også dramatikeren Henrik Ibsen stedt til hvile her, i en storslått familiegrav. I 1925 ble kista til Rikard Nordraak, som komponerte melodien til Norges nasjonalsang «Ja, vi elsker dette landet», hentet hjem fra Berlin og plassert like ved graven til forfatteren bak teksten, dikterhøvdingen og politikeren Bjørnstjerne Bjørnson. Rundt en liten kolle finner du gravene til kunstnerne Christian og Oda Krohg, Erik Werenskiold og Edvard Munch og skuespillerinnen Johanne Dybwad, som har gitt navn til plassen foran Nationaltheatret. Alf Prøysen og Arnulf Øverland er også gravlagt her.

På 1980-tallet besluttet Oslo å stanse opprettelsen av nye graver i Æreslunden. De som ligger der, forteller likevel en historie om hva som har gjort Norge til det landet er i dag. Typisk for Norge handler ikke den om hærførere og regenter, men om kvinner og menn som ofte sto i konflikt med styrende makter. Ikke så rent få av dem som har fått sin grav her, var samfunnsrefsere. Flere bidro til at ideer om demokrati og folkestyre fikk fotfeste i landet. Blant dem er Marcus Thrane, presse- og organisasjonsmannen som stiftet Norges første politiske massebevegelse på midten av 1800-tallet. Thranes arbeiderforeninger ble kriminalisert, og Thrane selv tilbrakte sju år i fengsel før han fattig og nedbrutt emigrerte til USA. I dag ligger graven hans side om side med Høyre-høvdingen C.J. Hambro og Venstres grunnlegger Johan Sverdrup.

I et portrettintervju med Aftenposten sist helg sa lederen av 17. mai-komiteen i Oslo, iranskfødte Siavash Mobasheri fra Rødt, at det beste med Norge var at vi kan være uenige uten frykt for forfølgelse og fengsling. Sånn har det ikke alltid vært, slik samlingen av graver i Æreslunden vitner om. I dag hedrer vi både dem som utmerket seg og dem som sa imot, også med livet som innsats. De var uenige om mye, men sammen beredte de grunnen for det mangfoldige landet vi feirer 17. mai. Gratulerer med dagen!

Leder

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.

Må komme alle til gode

Finansminister Jens Stoltenberg skriver i en kronikk i Aftenposten et forsvar for handlingsregelen, som vi helhjertet slutter oss til. I en tid der det framstilles som at Norge er blitt for rikt, og i forlengelsen at nordmenn har blitt sedate og tiltaksløse, sier Stoltenberg at det er bra at oljeformuen også kommer dagens generasjon til gode. Han påpeker at Norge er blant landene i verden med flest mennesker i arbeid, og at norske arbeidere er mer produktive enn i de fleste andre land. Selv om vi har bygget opp en enorm formue, så flyter vi ikke på fettet. Da skal det også bare mangle om vi ikke bruker av avkastningen for å skape et godt samfunn. Norsk forvaltning skiller seg fra andre oljeland, hvor pengene sluses til private selskaper.