Leder

Utslipp må få konsekvenser

I går ble det kjent at Miljødirektoratet politianmelder Equinor for oljeutslippet fra plattformen Njord A nyttårsaften. 75.000 liter råolje ble sluppet ut i sjøen ved en feil, og utslippet fikk pågå i to timer før det ble oppdaget av Equinor. Etter at Equinor ikke fant noe olje i sjøen, avsluttet de raskt arbeidet med å følge opp utslippet. De gjorde ikke noe mer med det før de fikk beskjed om at det var funnet oljeklumper på land på øya Frøya i Trøndelag 18. februar. Klumper av råolje skyllet i land flere steder på Trøndelags- og Nordlandskysten, i områder Miljødirektoratet regner som viktige og sårbare, der de fryktet at sjøfugl og oter kunne bli skadet av olja.

«Equinor kunne selv regnet seg fram til at olja ville treffe sårbare områder på land.»

Klassekampen undersøkte i 2020 ulovlige utslipp fra oljeindustrien tilbake til 2004 og avdekket at de sjelden ble anmeldt til politiet. Av 3528 ulovlige utslipp, av dem 492 store, ble bare elleve anmeldt til politiet av Miljødirektoratet. Ingen ble politianmeldt av Petroleumstilsynet, som sa at de heller foretrakk å bruke andre reaksjonsmidler. Direktør i Miljødirektoratet Ellen Hambro innrømmet den gangen at terskelen for å anmelde kanskje hadde vært for høy og lovet at de i framtida skulle anmelde raskere.

Det er helt på sin plass at Miljødirektoratet politianmelder Equinors utslipp fra Njord-feltet. Direktoratet mener det gikk for lang tid før Equinor oppdaget utslippet, og at selskapet avsluttet oppfølgingen for tidlig. Hadde Equinor fulgt opp bedre, kunne de hindret forurensing på land, konkluderer direktoratet. Equinor kunne selv regnet seg fram til at olja ville treffe sårbare områder på land, der utslippet kunne fått uopprettelige konsekvenser for sjøfugl og dyreliv. For å unngå at oljeselskapene tar for lett på beredskap og oppfølging av utslipp, må det straffe seg når de faktisk gjør det. Oljenæringen er i en særstilling i Norge når det gjelder å bidra med inntekter til staten. Men statlige direktorater, politi og påtalemyndighet må sørge for at den samme særstillingen ikke gjelder når det dreier seg om å slippe straff for miljøskadelige utslipp.

Leder

Sunn fornuft

Da KrF-leder Dag-Inge Ulstein denne uka pekte på Høyre, Frp og Sp som sine foretrukne samarbeidspartier, kalte han konstellasjonen «sunn fornuft-alliansen». Ulstein viste til at partiene i flere saker har funnet sammen om løsninger for folks hverdag, «forbi symbolpolitikken». Det er lett å harselere over et slikt utspill fra en partileder som for tida markerer seg som politisk opportunist i nettopp symbolsaker i kulturkrig-feltet. Likevel er det lurt å møte utspillet med mer enn et skuldertrekk, for den som eier den sunne fornuft, har et stort, politisk fortrinn. Det vet ikke minst det nye ytre høyre. Allerede første dag tilbake som president i fjor deklamerte Donald Trump at sunn fornuft endelig var tilbake i Det hvite hus. Kampen står om det kulturelle hegemoniet.

Alt for Norge

Avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sa til Klassekampen nylig at venstresida er i ferd med å miste grepet om kulturen. Den snakker ikke «rett fra hjertet» og har overlatt sosiale medier til høyresida. Paolo Gerbaudo, som er intervjuet i dagens avis, sier mye av det samme. Han ser nostalgisk tilbake på en tid der venstresida var best til å snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret». Han vil at radikale skal være like tydelige og moralske som høyrepopulistene. Skjervø og Gerbaudo har gode poenger, men som så ofte ellers, er det ikke bare snakk om å kommunisere bedre, men om politikkens innhold. Rødts Mímir Kristjánsson, som med god grunn regnes som en av Norges beste politiske kommunikatorer, er jo ikke bare god på grunn av at han er kjapp i replikken, men fordi han faktisk har noe å si.

Får vi en ny abortkamp?

Noen tall setter seg i hukommelsen. Ett av dem er fra velgerundersøkelsen fra 2021, gjengitt i abortutvalgets offentlige utredning, hvor det framgår at bare 2 prosent av Norges befolkning mener at «abort bør aldri tillates». Det er ikke mange ståsteder som har så lav oppslutning, og det viser at det i synet på abort har skjedd et aldri så lite paradigmeskifte siden Stortinget stemte fram utvidelsen til selvbestemt abort i 1978 med knapt flertall. Siden den gang har oppslutningen bare økt om kvinners rett til å selv bestemme om hun vil avslutte svangerskapet innen tolvte svangerskapsuke. Står vi nå ved et veiskille? Lørdag mobiliserer unge kristenkonservative til en såkalt «Marsj for livet» foran Stortinget i Oslo. Enkelte av appellantene er imot abort i alle situasjoner, som leder i Kristelig Folkepartis ungdomsorganisasjon Ingrid Olina Hovland.