Leder

Utslipp må få konsekvenser

I går ble det kjent at Miljødirektoratet politianmelder Equinor for oljeutslippet fra plattformen Njord A nyttårsaften. 75.000 liter råolje ble sluppet ut i sjøen ved en feil, og utslippet fikk pågå i to timer før det ble oppdaget av Equinor. Etter at Equinor ikke fant noe olje i sjøen, avsluttet de raskt arbeidet med å følge opp utslippet. De gjorde ikke noe mer med det før de fikk beskjed om at det var funnet oljeklumper på land på øya Frøya i Trøndelag 18. februar. Klumper av råolje skyllet i land flere steder på Trøndelags- og Nordlandskysten, i områder Miljødirektoratet regner som viktige og sårbare, der de fryktet at sjøfugl og oter kunne bli skadet av olja.

«Equinor kunne selv regnet seg fram til at olja ville treffe sårbare områder på land.»

Klassekampen undersøkte i 2020 ulovlige utslipp fra oljeindustrien tilbake til 2004 og avdekket at de sjelden ble anmeldt til politiet. Av 3528 ulovlige utslipp, av dem 492 store, ble bare elleve anmeldt til politiet av Miljødirektoratet. Ingen ble politianmeldt av Petroleumstilsynet, som sa at de heller foretrakk å bruke andre reaksjonsmidler. Direktør i Miljødirektoratet Ellen Hambro innrømmet den gangen at terskelen for å anmelde kanskje hadde vært for høy og lovet at de i framtida skulle anmelde raskere.

Det er helt på sin plass at Miljødirektoratet politianmelder Equinors utslipp fra Njord-feltet. Direktoratet mener det gikk for lang tid før Equinor oppdaget utslippet, og at selskapet avsluttet oppfølgingen for tidlig. Hadde Equinor fulgt opp bedre, kunne de hindret forurensing på land, konkluderer direktoratet. Equinor kunne selv regnet seg fram til at olja ville treffe sårbare områder på land, der utslippet kunne fått uopprettelige konsekvenser for sjøfugl og dyreliv. For å unngå at oljeselskapene tar for lett på beredskap og oppfølging av utslipp, må det straffe seg når de faktisk gjør det. Oljenæringen er i en særstilling i Norge når det gjelder å bidra med inntekter til staten. Men statlige direktorater, politi og påtalemyndighet må sørge for at den samme særstillingen ikke gjelder når det dreier seg om å slippe straff for miljøskadelige utslipp.

Leder

En test for de rødgrønne

I morgen legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett. Forslaget er en justering av statsbudsjettet som Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og MDG ble enige om i høst, etter lange og rotete forhandlinger. De kommende ukene skal de samme partiene i forhandlinger om revidert budsjett, og det store spørsmålet i mediene er om kaoset fra i fjor gjentar seg. Vil konflikten mellom Senterpartiet og MDG igjen føre landet til randen av regjeringskrise? På borgerlig side er det håpet. Før påske klarte de å få Senterpartiet til å bryte budsjettavtalen og stemme for 6,7 milliarder kroner i avgiftskutt på drivstoff. MDGs Arild Hermstad mener denne utroskapen må få konsekvenser.

Selv­ska­ding

Denne uka satte Norges Bank opp renta til 4,25 prosent. Vi beholder dermed topplasseringen på den internasjonale lista over høyrenteland. Sentralbanksjefen har sett seg lei av en inflasjon i Norge på 3,6 prosent ettersom bankens mål er 2 prosent. Resultatet av rente­hevingene har til nå ikke vært lavere priser, men betydelige høyere kostnader for gjeldstyngede nordmenn og krise i byggebransjen, som har mistet oppdrag for 67 milliarder kroner de siste tre årene. 2026 spås å bli et nytt bunnpunkt. Knut Røed ved Frischsenteret skriver i Dagens Næringsliv at en pengepolitikk som påfører økonomien skade, vil tape troverdighet. Det er samtidig vanskelig å forstå hvorfor 2 prosent inflasjon er det nøyaktige nivået vi bør ligge på – hvis prisen er svekket vekstkraft i norsk økonomi.

En gave til oss alle?

I sin faste mandagsspalte i Aftenposten skrev Civita-leder Kristin Clemet denne uka om debatten om formues­skatten, som hun mener er en nesten perfekt illustrasjon på de ulike perspektivene høyre- og venstresida har på økonomien og samfunnet. Det har hun for så vidt rett i. Det er likevel verdt å pirke litt i eksemplene hun trekker fram. Hovedgrepet i teksten er å sammenlikne økonomene Thomas Piketty og svenske Daniel Waldenström. Piketty har vist hvordan formuesulikheten i Vesten har eksplodert etter 1980-tallet. Waldenström har skrevet boka «Richer and More Equal», som handler om at konsentrert rikdom på toppen er et gode, fordi velstanden sprer seg nedover i samfunnet og kommer alle til gode.