Leder

Frihetsvåren

I dag er det 80 år siden den andre verdenskrigen tok slutt. Det var den mest dødelige krigen i menneskehetens historie – tapene overgikk selv de mongolske invasjonene på 1200-tallet. Krigen var en sivilisasjonskamp for folk og nasjoner mot et ekspanderende og fascistisk Hitler-Tyskland, som ville legge verden under seg og i lenker. Rundt 70 millioner mennesker døde, hvorav 9–11 millioner i tyske konsentrasjonsleirer. Spesielt store ofre i kampen mot nazismen ytet Sovjetunionen, der over 27 millioner liv gikk tapt, 16 prosent av befolkningen.

«Det handler ikke bare om kuler og krutt.»

De allierte, med Sovjet, USA og Storbritannia i spissen, hadde lyktes i å nedkjempe Hitler-Tyskland, som gjennom diktatur, folkemord og okkupasjon hadde lagt Europa under sin jernhæl. Da det så som mørkest ut i 1942, strakte det tredje riket seg fra Frankrike i vest til Volga i øst, og fra Norge i nord til Nord-Afrika i sør. Sovjeternes enorme oppofrelser i Slaget ved Stalingrad høsten og vinteren 1942–43 gjorde at krigslykken snudde. I maidagene 1945 kunne folk slippe jubelen løs i hærtatte land. I Norge var gledesscenene et talende uttrykk for at krigsårene hadde sveiset nasjonen sammen. Folk hadde en felles drøm om å bygge ett nytt og bedre samfunn.

I dag lyder krigstrommene igjen i Europa og minner oss om at vi som folk og nasjon alltid må være forberedt på å forsvare vår selvstendighet og frihet. Vi må ha allierte og søke samarbeid, men først og fremst må vi gjøre det som står i vår makt for å håndheve vår suverenitet og beskytte sivilbefolkningen. Vi kan ikke overlate vår skjebne i andre makters hender. Gjør vi det, har vi allerede mistet vår suverenitet. Det handler om kuler og krutt, men aller viktigst er den samlede beredskapen, som skal trygge og beskytte oss uten at vi nøyaktig vet hvilke trusler vi vil stå overfor. Beredskap og sikkerhet handler i stor grad om hvordan samfunnet er organisert. Når viktige beredskapsstillinger og funksjoner «outsources», privatiseres eller sentraliseres, svekkes samfunnssikkerheten. Vi er i dag altfor sårbare – fra utenlandske makters kontroll over kommunikasjonsplattformer til mangelfull beredskap og trening i krisehåndtering. I dag legger regjeringen fram en nasjonal sikkerhetsstrategi. Det er på høy tid.

Leder

Etikk når det passer

Norsk presses etiske regelverk, Vær varsom-plakaten, sier at vi skal vise respekt for menneskers privatliv og ikke framheve «personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende». Etter at den ble vedtatt i 1936, har Vær varsom-plakaten blitt endret en rekke ganger, seinest for to år siden. Endringer kommer gjerne etter utredninger, debatter og høringer, og de presses fram av aktuelle feilskjær, som etter Bar Vulkan-saken, eller normendringer, som omtalen av selvmord. Når det kommer til menneskers rett til privatliv, har ingen foreslått å revidere plakaten. Likevel viser våre største nyhets­medier stadig mindre tilbakeholdenhet i omtale av private forhold. Det viser ikke minst de høyprofilerte medie­sakene om Epstein-dokumentene og Høiby-rettssaken. Rettsprosessen mot kronprinsessens sønn Marius Borg Høiby blir daglig og detaljert referert i norske medier.

Offentlig sløsing

Flere søker seg til yrkesskolen med sikte på å ta en yrkesutdanning, men det offentlige anbudssystemet underminerer norsk fagopplæring og lærlingordningen. Forrige uke viste NRK at de store kontraktene for sykehusbygg i Oslo-området går til firmaer som stort sett benytter arbeidskraft bosatt i utlandet. Marianne Røiseland i Rørentrepenørene sier at ved de tre store sykehuskontraktene i Oslo-området må en bruke lupe for å finne lærlinger som har gått på norsk videregående skole og tatt yrkesfag. Det skjer samtidig som over 20.000 har mistet jobben i byggenæringen de tre siste årene, og mer enn én av fire konkurser i fjor var i samme bransje. Assemblin, som har rundt 300 norske lærlinger, og Bravida, som har rundt 500 norske lærlinger, tapte begge anbudskonkurransen og har måttet permittere fagfolk. «Det bygges vegger og tak – men ikke fagmiljøer.

Putins hengemyr

For fire år siden rykket russiske soldater inn i Ukraina, mens missiler bombet byer og infrastruktur. Angrepet var en opptrapping etter annekteringen av Krimhalvøya åtte år tidligere, med en påfølgende krigføring i fylker i Øst-Ukraina. Invasjonen var likevel et vendepunkt: Russland hadde bestemt seg for å ta hele landet og sendte tanks inn mot hovedstaden Kyiv. I en tale dagen før invasjonen kalte president Vladimir Putin angrepet en «militær spesialoperasjon» og sa at målet var «en demilitarisering og avnazifisering av Ukraina». Putin ville diktere hvem som skulle styre landet, og hvilken politikk de skulle kunne føre. Men selv ikke for et av verdens sterkeste militærapparater er det lett å invadere et annet land.