Leder

Frihetsvåren

I dag er det 80 år siden den andre verdenskrigen tok slutt. Det var den mest dødelige krigen i menneskehetens historie – tapene overgikk selv de mongolske invasjonene på 1200-tallet. Krigen var en sivilisasjonskamp for folk og nasjoner mot et ekspanderende og fascistisk Hitler-Tyskland, som ville legge verden under seg og i lenker. Rundt 70 millioner mennesker døde, hvorav 9–11 millioner i tyske konsentrasjonsleirer. Spesielt store ofre i kampen mot nazismen ytet Sovjetunionen, der over 27 millioner liv gikk tapt, 16 prosent av befolkningen.

«Det handler ikke bare om kuler og krutt.»

De allierte, med Sovjet, USA og Storbritannia i spissen, hadde lyktes i å nedkjempe Hitler-Tyskland, som gjennom diktatur, folkemord og okkupasjon hadde lagt Europa under sin jernhæl. Da det så som mørkest ut i 1942, strakte det tredje riket seg fra Frankrike i vest til Volga i øst, og fra Norge i nord til Nord-Afrika i sør. Sovjeternes enorme oppofrelser i Slaget ved Stalingrad høsten og vinteren 1942–43 gjorde at krigslykken snudde. I maidagene 1945 kunne folk slippe jubelen løs i hærtatte land. I Norge var gledesscenene et talende uttrykk for at krigsårene hadde sveiset nasjonen sammen. Folk hadde en felles drøm om å bygge ett nytt og bedre samfunn.

I dag lyder krigstrommene igjen i Europa og minner oss om at vi som folk og nasjon alltid må være forberedt på å forsvare vår selvstendighet og frihet. Vi må ha allierte og søke samarbeid, men først og fremst må vi gjøre det som står i vår makt for å håndheve vår suverenitet og beskytte sivilbefolkningen. Vi kan ikke overlate vår skjebne i andre makters hender. Gjør vi det, har vi allerede mistet vår suverenitet. Det handler om kuler og krutt, men aller viktigst er den samlede beredskapen, som skal trygge og beskytte oss uten at vi nøyaktig vet hvilke trusler vi vil stå overfor. Beredskap og sikkerhet handler i stor grad om hvordan samfunnet er organisert. Når viktige beredskapsstillinger og funksjoner «outsources», privatiseres eller sentraliseres, svekkes samfunnssikkerheten. Vi er i dag altfor sårbare – fra utenlandske makters kontroll over kommunikasjonsplattformer til mangelfull beredskap og trening i krisehåndtering. I dag legger regjeringen fram en nasjonal sikkerhetsstrategi. Det er på høy tid.

Leder

Politisk verksted

Landsorganisasjonen i Norge, som ble stiftet som Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon i 1899, er denne uka samlet til kongress. Noen organisasjoner og politiske partier gjør unna sine landsmøter på et par dager, men LO setter av en hele uke til debatt om handlingsprogram, organisasjonsspørsmål og politiske uttalelser. Forut for kongressen har det vært en brei drøfting av sakene i hele organisasjonen, som nå teller over én million medlemmer. Fagbevegelsen er arbeidsfolks viktigste redskap for politisk makt og innflytelse, og kongressen er verkstedet der politikken meisles ut. Fagbevegelsen harspilt en enormt viktig rolle i Norge, spesielt siden kriseforliket, hovedavtalen og Nygaardsvold-regjeringen på midten av 1930-tallet, da bærebjelkene i den norske modellen kom på plass. LO står overfor mange utfordringer, men organisering er den aller viktigste. I mange bedrifter er nesten alle organisert, men i noen bransjer er det få og fagbevegelsens kampkraft deretter.

Folkemakt og pengemakt

Peggy Hessen Følsvik tegnet opp lange politiske linjer i sin siste tale som LO-leder i går. Hun startet med å fortelle om da hele LOs sekretariat ble arrestert av tyske okkupanter i september 1941. LO-jurist Viggo Hansteen og klubbformann Rolf Wickstrøm ble dømt til døden og henrettet. «Stilt opp foran tyske geværer synger de to ‘Ja, vi elsker dette landet’, helt til skuddene faller – og sangen stilner», fortalte Følsvik en fullsatt sal. Under LO-kongressen er det 80 år siden tyskerne kapitulerte, og Norge igjen ble fritt. Den avtroppende LO-lederen trakk paralleller til vår tid, hvor høyreekstreme og nyfascistiske bevegelser rører på seg igjen.

Uro i Oslo-skolen

Nesten 2000 elever, lærere, foreldre, besteforeldre og andre støttespillere marsjerte i Oslos gater 1. mai mot Utdanningsetatens forslag til ny skolestruktur i hovedstaden. Etaten har foreslått å legge ned fem skoler, Maridalen, Sørkedalen, Trosterud, Nordpolen og Møllergata, mens Majorstuen skal avvikles som barneskole. Bakgrunnen for nedleggingsforslaget er framskrivninger som peker mot en viss svekkelse av elevgrunnlaget, etter en gradvis økning de siste årene. Samtidig understreker etaten at slike befolknings­framskrivninger over en tjueårsperiode er beheftet med stor usikkerhet. I dag fungerer skolene som lim i bydelene og gjør det attraktivt for familier med barn å bo der. Det er spesielt viktig i sentrumsnære byområder, der familier har valgt å flytte ut når barna kommer i skole­alder.