Leder

Frihetsvåren

I dag er det 80 år siden den andre verdenskrigen tok slutt. Det var den mest dødelige krigen i menneskehetens historie – tapene overgikk selv de mongolske invasjonene på 1200-tallet. Krigen var en sivilisasjonskamp for folk og nasjoner mot et ekspanderende og fascistisk Hitler-Tyskland, som ville legge verden under seg og i lenker. Rundt 70 millioner mennesker døde, hvorav 9–11 millioner i tyske konsentrasjonsleirer. Spesielt store ofre i kampen mot nazismen ytet Sovjetunionen, der over 27 millioner liv gikk tapt, 16 prosent av befolkningen.

«Det handler ikke bare om kuler og krutt.»

De allierte, med Sovjet, USA og Storbritannia i spissen, hadde lyktes i å nedkjempe Hitler-Tyskland, som gjennom diktatur, folkemord og okkupasjon hadde lagt Europa under sin jernhæl. Da det så som mørkest ut i 1942, strakte det tredje riket seg fra Frankrike i vest til Volga i øst, og fra Norge i nord til Nord-Afrika i sør. Sovjeternes enorme oppofrelser i Slaget ved Stalingrad høsten og vinteren 1942–43 gjorde at krigslykken snudde. I maidagene 1945 kunne folk slippe jubelen løs i hærtatte land. I Norge var gledesscenene et talende uttrykk for at krigsårene hadde sveiset nasjonen sammen. Folk hadde en felles drøm om å bygge ett nytt og bedre samfunn.

I dag lyder krigstrommene igjen i Europa og minner oss om at vi som folk og nasjon alltid må være forberedt på å forsvare vår selvstendighet og frihet. Vi må ha allierte og søke samarbeid, men først og fremst må vi gjøre det som står i vår makt for å håndheve vår suverenitet og beskytte sivilbefolkningen. Vi kan ikke overlate vår skjebne i andre makters hender. Gjør vi det, har vi allerede mistet vår suverenitet. Det handler om kuler og krutt, men aller viktigst er den samlede beredskapen, som skal trygge og beskytte oss uten at vi nøyaktig vet hvilke trusler vi vil stå overfor. Beredskap og sikkerhet handler i stor grad om hvordan samfunnet er organisert. Når viktige beredskapsstillinger og funksjoner «outsources», privatiseres eller sentraliseres, svekkes samfunnssikkerheten. Vi er i dag altfor sårbare – fra utenlandske makters kontroll over kommunikasjonsplattformer til mangelfull beredskap og trening i krisehåndtering. I dag legger regjeringen fram en nasjonal sikkerhetsstrategi. Det er på høy tid.

Leder

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.