Leder

Frihetsvåren

Bjørgulv Braanen

I dag er det 80 år siden den andre verdenskrigen tok slutt. Det var den mest dødelige krigen i menneskehetens historie – tapene overgikk selv de mongolske invasjonene på 1200-tallet. Krigen var en sivilisasjonskamp for folk og nasjoner mot et ekspanderende og fascistisk Hitler-Tyskland, som ville legge verden under seg og i lenker. Rundt 70 millioner mennesker døde, hvorav 9–11 millioner i tyske konsentrasjonsleirer. Spesielt store ofre i kampen mot nazismen ytet Sovjetunionen, der over 27 millioner liv gikk tapt, 16 prosent av befolkningen.

«Det handler ikke bare om kuler og krutt.»

De allierte, med Sovjet, USA og Storbritannia i spissen, hadde lyktes i å nedkjempe Hitler-Tyskland, som gjennom diktatur, folkemord og okkupasjon hadde lagt Europa under sin jernhæl. Da det så som mørkest ut i 1942, strakte det tredje riket seg fra Frankrike i vest til Volga i øst, og fra Norge i nord til Nord-Afrika i sør. Sovjeternes enorme oppofrelser i Slaget ved Stalingrad høsten og vinteren 1942–43 gjorde at krigslykken snudde. I maidagene 1945 kunne folk slippe jubelen løs i hærtatte land. I Norge var gledesscenene et talende uttrykk for at krigsårene hadde sveiset nasjonen sammen. Folk hadde en felles drøm om å bygge ett nytt og bedre samfunn.

I dag lyder krigstrommene igjen i Europa og minner oss om at vi som folk og nasjon alltid må være forberedt på å forsvare vår selvstendighet og frihet. Vi må ha allierte og søke samarbeid, men først og fremst må vi gjøre det som står i vår makt for å håndheve vår suverenitet og beskytte sivilbefolkningen. Vi kan ikke overlate vår skjebne i andre makters hender. Gjør vi det, har vi allerede mistet vår suverenitet. Det handler om kuler og krutt, men aller viktigst er den samlede beredskapen, som skal trygge og beskytte oss uten at vi nøyaktig vet hvilke trusler vi vil stå overfor. Beredskap og sikkerhet handler i stor grad om hvordan samfunnet er organisert. Når viktige beredskapsstillinger og funksjoner «outsources», privatiseres eller sentraliseres, svekkes samfunnssikkerheten. Vi er i dag altfor sårbare – fra utenlandske makters kontroll over kommunikasjonsplattformer til mangelfull beredskap og trening i krisehåndtering. I dag legger regjeringen fram en nasjonal sikkerhetsstrategi. Det er på høy tid.

Leder

Folke­mord­hensikt

I desember 2023 anla Sør-Afrika sak mot Israel for brudd på folkemord­konvensjonen ved Den internasjonale domstolen (ICJ). Saken pågår fortsatt, men domstolen har pålagt Israel å gjennomføre midlertidige tiltak for å forhindre et folkemord på Gazastripa. Blant annet krever domstolen at Israel sikrer uhindret humanitær hjelp til befolkningen og at landet «skal treffe alle mulige tiltak for å forhindre og straffe direkte og offentlige oppfordringer til å begå folkemord av palestinere i Gaza». Det har lenge vært klart at humanitær hjelp ikke slipper uhindret fram. Israelske myndigheter gjør heller ikke noe for å hindre og straffe direkte oppfordringer til folkemord. Årsaken er at oppfordringene kommer fra regjeringen selv. I nylig innspilt podkastintervju oppfordrer Israels sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir til målrettede drap på palestinere på Gazastripa.

Mari Skurdal

Et helvete av vår støpning

Lørdag var det fem år siden Taliban-krigere rykket inn i Afghanistans hovedstad Kabul og gjenerobret kontrollen over landet, 20 år etter at de ble styrtet av en internasjonal koalisjon der også norske soldater deltok. Nato-uttrekningen av landet i august og september 2021 har allerede skrevet seg inn i historiebøkene som et ydmykende nederlag for alliansen, og en demonstrasjon av begrensningene i hva Vesten er i stand til å oppnå med sin materielt overlegne militærmakt. I de fem årene som har gått siden den gang har mange av de samme landene likevel fortsatt det som i praksis utgjør en økonomisk blokade av Afghanistan, med et uttalt mål om å påvirke utviklingen i landet gjennom å legge press på styresmaktene. Situasjonen i dagens Afghanistan er dyster. Magasinet The Economist, som har dedikert sin siste utgave til en lang reportasje fra landet, skriver i en lederartikkel at musikk er forbudt, og at Talibans moralpoliti fysisk straffer menn som har for kort skjegg, mens kvinner er utestengt fra arbeidsplasser og universiteter og ikke får lov å reise fritt uten følge. Samtidig er det viktig å huske på at denne tragiske situasjonen ikke skyldes Vestens fravær, men vel så mye er en konsekvens av vår krigføring. Som østerriksk-afghanske Emran Feroz påpeker hos nettstedet Zeteo, var det amerikanske droneangrep og dødsskvadroner som bidro til at «hele samfunn ble ødelagt, og tusenvis av sivile radikalisert i prosessen». Det er lite som tyder på at USA har tatt lærdom av nederlaget i Afghanistan, og våpenlobbyen vil nok sørge for at det forholder seg sånn i overskuelig framtid.

Ole Øyvind Sand Holth

Ansvar­lighet

Hvis vi ser partilederdebatten i Arendal fra perspektivet til folk som sliter i dyrtida – med renteøkninger, drivstoffpriser og strømregningene – gir den et godt bilde på hvorfor Sylvi Listhaug for øyeblikket leder landets største parti. Frp krever redusert matmoms, fortsatt kutt i drivstoffavgiftene og forlenget strømstøtte på dagens nivå. Rødt og Sp er også opptatt av disse velgernes bekymringer, men Sylvi Listhaug har for øyeblikket størst appell. Enten vi liker det eller ikke, framstår Frp for øyeblikket som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes. I Klassekampen i går fortalte firebarnsmor og lokallagsleder for Frp i Nord-Aurdal i Valdres, Jeanett Aspholt-Weisser, at hun på det verste hadde brukt 9000 kroner på diesel i måneden. Det tilsvarer 100.000 kroner i året.

Bjørgulv Braanen