Leder

Frihetsvåren

I dag er det 80 år siden den andre verdenskrigen tok slutt. Det var den mest dødelige krigen i menneskehetens historie – tapene overgikk selv de mongolske invasjonene på 1200-tallet. Krigen var en sivilisasjonskamp for folk og nasjoner mot et ekspanderende og fascistisk Hitler-Tyskland, som ville legge verden under seg og i lenker. Rundt 70 millioner mennesker døde, hvorav 9–11 millioner i tyske konsentrasjonsleirer. Spesielt store ofre i kampen mot nazismen ytet Sovjetunionen, der over 27 millioner liv gikk tapt, 16 prosent av befolkningen.

«Det handler ikke bare om kuler og krutt.»

De allierte, med Sovjet, USA og Storbritannia i spissen, hadde lyktes i å nedkjempe Hitler-Tyskland, som gjennom diktatur, folkemord og okkupasjon hadde lagt Europa under sin jernhæl. Da det så som mørkest ut i 1942, strakte det tredje riket seg fra Frankrike i vest til Volga i øst, og fra Norge i nord til Nord-Afrika i sør. Sovjeternes enorme oppofrelser i Slaget ved Stalingrad høsten og vinteren 1942–43 gjorde at krigslykken snudde. I maidagene 1945 kunne folk slippe jubelen løs i hærtatte land. I Norge var gledesscenene et talende uttrykk for at krigsårene hadde sveiset nasjonen sammen. Folk hadde en felles drøm om å bygge ett nytt og bedre samfunn.

I dag lyder krigstrommene igjen i Europa og minner oss om at vi som folk og nasjon alltid må være forberedt på å forsvare vår selvstendighet og frihet. Vi må ha allierte og søke samarbeid, men først og fremst må vi gjøre det som står i vår makt for å håndheve vår suverenitet og beskytte sivilbefolkningen. Vi kan ikke overlate vår skjebne i andre makters hender. Gjør vi det, har vi allerede mistet vår suverenitet. Det handler om kuler og krutt, men aller viktigst er den samlede beredskapen, som skal trygge og beskytte oss uten at vi nøyaktig vet hvilke trusler vi vil stå overfor. Beredskap og sikkerhet handler i stor grad om hvordan samfunnet er organisert. Når viktige beredskapsstillinger og funksjoner «outsources», privatiseres eller sentraliseres, svekkes samfunnssikkerheten. Vi er i dag altfor sårbare – fra utenlandske makters kontroll over kommunikasjonsplattformer til mangelfull beredskap og trening i krisehåndtering. I dag legger regjeringen fram en nasjonal sikkerhetsstrategi. Det er på høy tid.

Leder

Dette er ikke en våpenhvile

10. oktober trådte våpenhvilen i Gaza i kraft. Siden har 342 mennesker blitt drept, blant dem 67 barn, skriver Aftenposten. Israel kontrollerer fortsatt mer enn halvparten av arealet, og bombingen fortsetter om enn ikke like intenst som i de to foregående årene, så jevnlig. Våpenhvileavtalen tilsier at 600 lastebiler nødhjelp daglig skal komme til Gazas hardt prøvede befolkning, men tallet er likevel bare 150. Samtidig bomber Israel Libanon og Syria, og denne uka innledet landet også en ny militær offensiv på Vestbredden.

Nytt politisk uten­for­skap

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser til dels store forskjeller mellom hvem som blir sittende hjemme på valgdagen og hvem som går til urnene. Det bekrefter en utvikling over flere tiår, der sosial situasjon, lønnsnivå, utdanning og geografi har en stadig større betydning for i hvilken grad du stemmer. SSBs tall viser at 25 prosent av menn under 45 år med utdanning på grunnskolenivå ikke brukte stemmeretten ved noen av de seks siste valgene. Blant dem med universitets- og høyskoleutdanning er det kun 2–3 prosent som ikke har stemt i noen av de siste seks valgene. I en SSB-artikkel som ble publisert i går, framgår det at blant dem med lang universitetsutdanning, er det 65 prosent som har stemt i alle de seks siste valgene, mot bare 27 prosent for folk med grunnskoleutdanning. Det er en tydelig tendens at utdanningsnivå, inntekt og bosted får stadig mer å si for om folk bruker stemmeretten eller ikke. I Oslo stemmer for eksempel folk i de østlige bydelene i betydelig mindre grad enn i de vestlige.

Det handler om politikk

I NRKs Debatten-sending forrige uke var representanter for de høyreorienterte nettavisene iNyheter og Document stilt opp vis-à-vis redaktører fra NRK, Aftenposten, VG og Faktisk. Scenografien sa sitt: De etablerte sto mot utfordrerne, som hamret løs på saker med tilslørende vinklinger. Ifølge Civita-historiker Bård Larsen er kritikken av mediene del av en bevisst strategi for å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder. Han mener det vi ser ikke er legitim mediekritikk, men politisk demagogi – ikke et ønske om å forbedre, men om å erstatte en påstått slagside med en annen. Larsen har et poeng: Undergraving av toneangivende medier er en politisk strategi ytre høyre anvender i land etter land. Likevel stiller mange medier seg lagelig til for hogg med sin insistering på at det er deres metoder som skiller dem fra høyreorienterte nykommere. Det skillet mellom såkalt redaktørstyrte medier og de høyreorienterte nettavisene enkelte forsøker å etablere, er også porøst.