Leder

Uro i Oslo-skolen

Nesten 2000 elever, lærere, foreldre, besteforeldre og andre støttespillere marsjerte i Oslos gater 1. mai mot Utdanningsetatens forslag til ny skolestruktur i hovedstaden. Etaten har foreslått å legge ned fem skoler, Maridalen, Sørkedalen, Trosterud, Nordpolen og Møllergata, mens Majorstuen skal avvikles som barneskole. Bakgrunnen for nedleggingsforslaget er framskrivninger som peker mot en viss svekkelse av elevgrunnlaget, etter en gradvis økning de siste årene. Samtidig understreker etaten at slike befolknings­framskrivninger over en tjueårsperiode er beheftet med stor usikkerhet.

«En viss nedgang i elevtall kan åpne for mer praktisk læring.»

I dag fungerer skolene som lim i bydelene og gjør det attraktivt for familier med barn å bo der. Det er spesielt viktig i sentrumsnære byområder, der familier har valgt å flytte ut når barna kommer i skole­alder. Skole­struktur er derfor også i stor grad byutvikling. Det er spesielt tydelig for grendeskoler som Maridalen og Sørkedalen, som det nå kan se ut som Fremskrittspartiet vil redde, men også for skoler som Nord­polen, Majorstuen og Møllergata i sentrums­nære områder. Hvor mye betyr ikke Majorstuen skoles korps «Peik» med sine årlige loppemarked (som nå også omfatter Skøyen) for lokalmiljøet?

Skolene er ikke bare viktige bindeledd i lokalsamfunnet. Selve skolebygningene kan også være viktige tradisjonsbærere i bybildet. Møllergata skole, som ble etablert i 1861 som Nordre skole, er for eksempel Norges eldste byfolkeskole, med stor betydning i sentrale byområder. Nordpolen skole, som startet opp i nyoppussede og flotte lokaler på Sandaker så seint som i 2012, er like viktig i sentrum nord. Skolen har over 650 elever, et godt skolemiljø og eget korps og kor. Flere av skolene som er foreslått nedlagt, har solid elevgrunnlag, men en viss nedgang kan også ha positive sider fordi det gir rom for mer plass til praktisk læring, som sløyd, håndverk og musikk. Besparelsene er også relativt små, spesielt når man regner inn at bygningene fortsatt må vedlikeholdes. Omkostningene ved å bryte opp limet i lokalsamfunnet er betydelig større.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.