Leder

Uro i Oslo-skolen

Bjørgulv Braanen

Nesten 2000 elever, lærere, foreldre, besteforeldre og andre støttespillere marsjerte i Oslos gater 1. mai mot Utdanningsetatens forslag til ny skolestruktur i hovedstaden. Etaten har foreslått å legge ned fem skoler, Maridalen, Sørkedalen, Trosterud, Nordpolen og Møllergata, mens Majorstuen skal avvikles som barneskole. Bakgrunnen for nedleggingsforslaget er framskrivninger som peker mot en viss svekkelse av elevgrunnlaget, etter en gradvis økning de siste årene. Samtidig understreker etaten at slike befolknings­framskrivninger over en tjueårsperiode er beheftet med stor usikkerhet.

«En viss nedgang i elevtall kan åpne for mer praktisk læring.»

I dag fungerer skolene som lim i bydelene og gjør det attraktivt for familier med barn å bo der. Det er spesielt viktig i sentrumsnære byområder, der familier har valgt å flytte ut når barna kommer i skole­alder. Skole­struktur er derfor også i stor grad byutvikling. Det er spesielt tydelig for grendeskoler som Maridalen og Sørkedalen, som det nå kan se ut som Fremskrittspartiet vil redde, men også for skoler som Nord­polen, Majorstuen og Møllergata i sentrums­nære områder. Hvor mye betyr ikke Majorstuen skoles korps «Peik» med sine årlige loppemarked (som nå også omfatter Skøyen) for lokalmiljøet?

Skolene er ikke bare viktige bindeledd i lokalsamfunnet. Selve skolebygningene kan også være viktige tradisjonsbærere i bybildet. Møllergata skole, som ble etablert i 1861 som Nordre skole, er for eksempel Norges eldste byfolkeskole, med stor betydning i sentrale byområder. Nordpolen skole, som startet opp i nyoppussede og flotte lokaler på Sandaker så seint som i 2012, er like viktig i sentrum nord. Skolen har over 650 elever, et godt skolemiljø og eget korps og kor. Flere av skolene som er foreslått nedlagt, har solid elevgrunnlag, men en viss nedgang kan også ha positive sider fordi det gir rom for mer plass til praktisk læring, som sløyd, håndverk og musikk. Besparelsene er også relativt små, spesielt når man regner inn at bygningene fortsatt må vedlikeholdes. Omkostningene ved å bryte opp limet i lokalsamfunnet er betydelig større.

Leder

Taktikkeri

I årets valgkamp får diskusjonen om taktisk stemmegiving stor plass. Det henger delvis sammen med at mindre partier på begge sider av de politiske blokkene vaker rundt sperregrensa. Hvem som kommer over, kan få betydning for regjeringsdannelsen etter valget. Men oppmerksomheten om denne tross alt ganske uvisse faktoren, framstår nå uforholdsmessig stor. Kanskje henger det sammen med at det sjiktet som skriver om politikk og vaker rundt politikere, er overopptatt av valgteknikaliteter. Hyppige og sprikende meningsmålinger bidrar til at interessen fôres omtrent daglig.

Mari Skurdal

Kollektiv sikkerhet

Møtet i Det hvite hus mellom Donald Trump, Volodymyr Zelenskyj og europeiske ledere var preget av den samme smiskende, underdanige holdningen overfor den amerikanske presidenten, som har blitt varemerket for samhandlingen mellom dem, der det utveksles kongeinvitasjoner, konebrev og fjesk i det uendelige. Det gjenspeiler likevel det grunnleggende styrkeforholdet mellom Europa og USA, der europeiske land ikke er i stand til å sette makt bak egne sikkerhetsinteresser uten Washingtons militære oppbakking. Europa har gjort seg avhengig av USA. I det siste har europeiske medier svømt over av bitende, negative karakteristikker av Trumps fredsfølere. Han lar seg etter sigende trille rundt lillefingeren av Vladimir Putin. Det er blitt snakket om «fiaskoen i Alaska». Dagbladet skriver på lederplass at toppmøtet endte i «en ydmykende kapitulasjon og fiasko for USAs president».

Bjørgulv Braanen

Valgkamp med få saker

Så langt i valgkampen har det vært vanskelig å få øye på andre politiske temaer enn beskatning av personer med store formuer. Hvor er alle sakene som har vært så viktige i tidligere valgkamper? Det virker som det er vanskelig for partiene å få noe særlig trøkk på viktige saksfelt som utdanning, helse, velferd og arbeidsliv, og det til tross for at et regjeringsskifte vil påvirke disse områdene i stor grad. Får vi en borgerlig regjering etter valget, står vi foran en storstilt privatisering av skole og helsetjenester og en liberalisering av arbeidslovgivingen. Likevel er det liten oppmerksomhet rundt disse temaene i valgkampen til nå. Det er merkelig, for det er lite populært å kutte i velferdstjenester. Høyrepartiene har likevel fått sving på fortellingen om at staten er for rik. De får det til å høres ut som offentlig finansiert velferd struper Norge, og da er den nærliggende løsningen enkel nok: Vi må kutte.

Mari Skurdal