Leder

Taktikkeri

I årets valgkamp får diskusjonen om taktisk stemmegiving stor plass. Det henger delvis sammen med at mindre partier på begge sider av de politiske blokkene vaker rundt sperregrensa. Hvem som kommer over, kan få betydning for regjeringsdannelsen etter valget. Men oppmerksomheten om denne tross alt ganske uvisse faktoren, framstår nå uforholdsmessig stor. Kanskje henger det sammen med at det sjiktet som skriver om politikk og vaker rundt politikere, er overopptatt av valgteknikaliteter. Hyppige og sprikende meningsmålinger bidrar til at interessen fôres omtrent daglig. Hvem er over sperregrensa i dag? Det som taper i kampen om oppmerksomheten, er de politiske sakene.

«Det som taper i kampen om oppmerksomheten, er sakene.»

Målet med valgdekning er å gjøre folk i stand til å ta informerte valg. Da må få vi vite hva partienes planer for Norge er, og så må vi i pressa undersøke hvordan disse påvirker folk flest. Om statsministeren får terningkast fire eller seks i en debatt, er likegyldig for alle andre enn apparatet rundt ham. Underskudd i kommuner og helseforetak påvirker derimot livene våre i stor grad. Overopptattheten av valgteknikaliteter kan også føre til gale analyser. Er det for eksempel så sikkert at Kristelig Folkeparti har framgang utelukkende på grunn av pengegaver og taktisk stemmegiving? Kanskje har Dag-Inge Ulstein snarere truffet tidsånden i et gruppe få andre partier appellerer til.

I så fall gjør KrF den jobben et politisk parti er ment å gjøre: samle grupper med sammenfallende interesser og syn i politiske bevegelser som søker oppslutning og gjennomslag for sine saker. De som er uenige med KrF, får organisere seg i andre partier og fremme andre løsninger. Demokratiet fungerer best når flere finner sammen og deltar. Slik deltakelse tar nesten alltid utgangspunkt i engasjement for konkrete saker. Derfor er det så viktig at vi ikke mister sakene av syne, og at politikken ikke blir en rein popularitetskonkurranse hvor den politikeren som takler selskapsleker og rare spørsmål best, står igjen til slutt. Terningkast og spekulasjoner om sperregrensa sier ingenting om hva politikerne har tenkt til å gjøre med makten de ber om å få.

Leder

Mini­mumskrav

Vänsterpartiet i Sverige måtte fjerne over 90 kandidater på valglistene etter avsløringer om at de hadde spredd antisemittiske, pro-putinistiske og konspiratoriske innlegg på sosiale medier. Det kan tyde på at partiet ikke i tilstrekkelig grad har hatt oversikt over kandidatene, eller hvis de har hatt det, har de sett litt stort på det for husfredens skyld. Det etterforskes også påstander om valgfusk i Borlänge i Dalarna, der det skal ha blitt delt ut forhåndsavkryssede lister for en kandidat som ble valgt til Riksdagen. Fra enkelte hold i Vänsterpartiet har det blitt hevdet at medier og politiske motstandere driver en kampanje mot partiet med rasistiske overtoner etter at den somaliske kandidaten ble valgt. Det kan de ha all verdens rett i. Vänsterpartiet har mange fiender, som vil benytte enhver anledning til å sverte partiet. Det er på en måte et venstreradikalt partis «arbeidsbetingelser».

Faneflukt

I valgkampen før forrige stortingsvalg gikk Ap ut mot høyresidas ønsker om å kutte kraftig i skattenivået. Partiets finanspolitiske talsperson Tuva Moflag argumenterte blant annet for at kraftige skattekutt var uansvarlig i en situasjon der utgiftene til velferdsstaten kom til å øke, blant annet på grunn av flere eldre. Nå har pipa fått en annen lyd. Aps mål er nå å få i stand et skatteforlik med høyresida, og premisset er klart: Det vil bety lavere samlet skattenivå. Det man nå er uenige om, er hvilke skatter og hvor mye de skal kuttes. Moflag har uttalt til NRK at Ap særlig ønsker å kutte i inntektsskatten, og hun får lovord fra Høyre, mens Frp har gjort det klart at de også krever skattekutt for næringslivet. Også til venstre øker iveren for skattekutt.

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.