I årets valgkamp får diskusjonen om taktisk stemmegiving stor plass. Det henger delvis sammen med at mindre partier på begge sider av de politiske blokkene vaker rundt sperregrensa. Hvem som kommer over, kan få betydning for regjeringsdannelsen etter valget. Men oppmerksomheten om denne tross alt ganske uvisse faktoren, framstår nå uforholdsmessig stor. Kanskje henger det sammen med at det sjiktet som skriver om politikk og vaker rundt politikere, er overopptatt av valgteknikaliteter. Hyppige og sprikende meningsmålinger bidrar til at interessen fôres omtrent daglig. Hvem er over sperregrensa i dag? Det som taper i kampen om oppmerksomheten, er de politiske sakene.
«Det som taper i kampen om oppmerksomheten, er sakene.»
Målet med valgdekning er å gjøre folk i stand til å ta informerte valg. Da må få vi vite hva partienes planer for Norge er, og så må vi i pressa undersøke hvordan disse påvirker folk flest. Om statsministeren får terningkast fire eller seks i en debatt, er likegyldig for alle andre enn apparatet rundt ham. Underskudd i kommuner og helseforetak påvirker derimot livene våre i stor grad. Overopptattheten av valgteknikaliteter kan også føre til gale analyser. Er det for eksempel så sikkert at Kristelig Folkeparti har framgang utelukkende på grunn av pengegaver og taktisk stemmegiving? Kanskje har Dag-Inge Ulstein snarere truffet tidsånden i et gruppe få andre partier appellerer til.
I så fall gjør KrF den jobben et politisk parti er ment å gjøre: samle grupper med sammenfallende interesser og syn i politiske bevegelser som søker oppslutning og gjennomslag for sine saker. De som er uenige med KrF, får organisere seg i andre partier og fremme andre løsninger. Demokratiet fungerer best når flere finner sammen og deltar. Slik deltakelse tar nesten alltid utgangspunkt i engasjement for konkrete saker. Derfor er det så viktig at vi ikke mister sakene av syne, og at politikken ikke blir en rein popularitetskonkurranse hvor den politikeren som takler selskapsleker og rare spørsmål best, står igjen til slutt. Terningkast og spekulasjoner om sperregrensa sier ingenting om hva politikerne har tenkt til å gjøre med makten de ber om å få.