Leder

Taktikkeri

Mari Skurdal

I årets valgkamp får diskusjonen om taktisk stemmegiving stor plass. Det henger delvis sammen med at mindre partier på begge sider av de politiske blokkene vaker rundt sperregrensa. Hvem som kommer over, kan få betydning for regjeringsdannelsen etter valget. Men oppmerksomheten om denne tross alt ganske uvisse faktoren, framstår nå uforholdsmessig stor. Kanskje henger det sammen med at det sjiktet som skriver om politikk og vaker rundt politikere, er overopptatt av valgteknikaliteter. Hyppige og sprikende meningsmålinger bidrar til at interessen fôres omtrent daglig. Hvem er over sperregrensa i dag? Det som taper i kampen om oppmerksomheten, er de politiske sakene.

«Det som taper i kampen om oppmerksomheten, er sakene.»

Målet med valgdekning er å gjøre folk i stand til å ta informerte valg. Da må få vi vite hva partienes planer for Norge er, og så må vi i pressa undersøke hvordan disse påvirker folk flest. Om statsministeren får terningkast fire eller seks i en debatt, er likegyldig for alle andre enn apparatet rundt ham. Underskudd i kommuner og helseforetak påvirker derimot livene våre i stor grad. Overopptattheten av valgteknikaliteter kan også føre til gale analyser. Er det for eksempel så sikkert at Kristelig Folkeparti har framgang utelukkende på grunn av pengegaver og taktisk stemmegiving? Kanskje har Dag-Inge Ulstein snarere truffet tidsånden i et gruppe få andre partier appellerer til.

I så fall gjør KrF den jobben et politisk parti er ment å gjøre: samle grupper med sammenfallende interesser og syn i politiske bevegelser som søker oppslutning og gjennomslag for sine saker. De som er uenige med KrF, får organisere seg i andre partier og fremme andre løsninger. Demokratiet fungerer best når flere finner sammen og deltar. Slik deltakelse tar nesten alltid utgangspunkt i engasjement for konkrete saker. Derfor er det så viktig at vi ikke mister sakene av syne, og at politikken ikke blir en rein popularitetskonkurranse hvor den politikeren som takler selskapsleker og rare spørsmål best, står igjen til slutt. Terningkast og spekulasjoner om sperregrensa sier ingenting om hva politikerne har tenkt til å gjøre med makten de ber om å få.

Leder

Kollektiv sikkerhet

Møtet i Det hvite hus mellom Donald Trump, Volodymyr Zelenskyj og europeiske ledere var preget av den samme smiskende, underdanige holdningen overfor den amerikanske presidenten, som har blitt varemerket for samhandlingen mellom dem, der det utveksles kongeinvitasjoner, konebrev og fjesk i det uendelige. Det gjenspeiler likevel det grunnleggende styrkeforholdet mellom Europa og USA, der europeiske land ikke er i stand til å sette makt bak egne sikkerhetsinteresser uten Washingtons militære oppbakking. Europa har gjort seg avhengig av USA. I det siste har europeiske medier svømt over av bitende, negative karakteristikker av Trumps fredsfølere. Han lar seg etter sigende trille rundt lillefingeren av Vladimir Putin. Det er blitt snakket om «fiaskoen i Alaska». Dagbladet skriver på lederplass at toppmøtet endte i «en ydmykende kapitulasjon og fiasko for USAs president».

Bjørgulv Braanen

Valgkamp med få saker

Så langt i valgkampen har det vært vanskelig å få øye på andre politiske temaer enn beskatning av personer med store formuer. Hvor er alle sakene som har vært så viktige i tidligere valgkamper? Det virker som det er vanskelig for partiene å få noe særlig trøkk på viktige saksfelt som utdanning, helse, velferd og arbeidsliv, og det til tross for at et regjeringsskifte vil påvirke disse områdene i stor grad. Får vi en borgerlig regjering etter valget, står vi foran en storstilt privatisering av skole og helsetjenester og en liberalisering av arbeidslovgivingen. Likevel er det liten oppmerksomhet rundt disse temaene i valgkampen til nå. Det er merkelig, for det er lite populært å kutte i velferdstjenester. Høyrepartiene har likevel fått sving på fortellingen om at staten er for rik. De får det til å høres ut som offentlig finansiert velferd struper Norge, og da er den nærliggende løsningen enkel nok: Vi må kutte.

Mari Skurdal

1–0 til Putin

Først lovte Donald Trump at han skulle skape fred i Ukraina i løpet av 24 timer. Så høynet han innsatsen: Krigen ville være over allerede før han flyttet inn i Det hvite hus. Ifølge CNN gjentok Trump dette løftet hele 53 ganger før han ble valgt. Nå har han residert i Det ovale kontor i 211 dager, og Vladimir Putins krigsmaskin gjør ingen tegn til å bremse. Det uttalte målet for fredagens toppmøte i Alaska var å hamre gjennom en avtale om umiddelbar våpenhvile, men heller ikke dét lyktes Trump med. Etter et overraskende kort møte med Putin – de spiste ikke engang lunsj sammen – var han plutselig enig med den russiske presidenten om at det er bedre «å gå direkte til en fredsavtale». Mange hadde fryktet at toppmøtet i Alaska ville ende som «et nytt München», altså at de to stormaktslederne skulle tvinge Ukraina til å avstå land for å sikre «peace in our time».

Bendik Wold