Leder

Angriper journalister

Bare dager før presseorganisasjoner verden over i dag markerer pressefrihetens dag, arresterer Israels hær den kjente palestinske journalisten Ali al-Samoudi i Jenin på den okkuperte Vestbredden. Israelske soldater endevender hjemmet hans, før Al-Samoudi blir dratt med til forhør og anklaget for å ha overført penger til organisasjonen Islamsk Jihad. Familien hans avviser anklagene og sier at han alltid har jobbet uavhengig. Den 58 år gamle journalisten har over flere år samarbeidet tett med større vestlige mediekanaler som CNN og Reuters som tilrettelegger og fikser. Han var i 2022 sammen med den palestinsk-amerikanske Al Jazeera-korrespondenten Shireen Abu Aqla da hun ble skutt og drept av israelske skarpskyttere. Også al-Samoudi ble truffet og skadet.

«For Gazas del er det ikke nytt.»

Siden starten på den siste Gaza-krigen har israelske styrker arrestert minst 79 journalister på Vestbredden og Gazastripa, ifølge Komiteen for å beskytte journalister (CPJ). I tillegg har 176 journalister, nesten alle av dem palestinere, blitt drept på Gaza, Vestbredden, i Israel og Libanon i samme periode. Slik hindrer Israel både lokal og internasjonal presse å dekke sin egen hærs operasjoner på okkupert område. For Gazas del er det ikke nytt: Israel har nektet internasjonal presse adgang til Gazastripa siden lenge før angrepet 7. oktober. Landet som liker å omtale seg som et demokrati, har fint lite respekt for pressefrihet. Arrestasjoner og drap på journalister setter en effektiv stopper for dekningen av israelske overgrep i palestinske områder.

I går lanserte Reportere uten grenser sin årlige pressefrihetsindeks, hvor situasjonen for verden samlet blir klassifisert som vanskelig for første gang siden indeksen startet. Årsaken er ikke bare fysiske angrep på journalister, med også den alvorlige økonomiske situasjonen for redaksjonelle medier. I tillegg kommer rettsforfølgelse av journalister. Vi følger særlig med på Tyrkias sak mot den svenske ETC-journalisten Joakim Medin, som også har skrevet for Klassekampen. Stater som går etter journalister, frykter åpenhet og fri informasjonsdeling. De må ikke vinne fram. Den som trenger å skjule sannheten for å holde på egen makt, er ikke verdig posten.

Leder

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.