Leder

Angriper journalister

Bare dager før presseorganisasjoner verden over i dag markerer pressefrihetens dag, arresterer Israels hær den kjente palestinske journalisten Ali al-Samoudi i Jenin på den okkuperte Vestbredden. Israelske soldater endevender hjemmet hans, før Al-Samoudi blir dratt med til forhør og anklaget for å ha overført penger til organisasjonen Islamsk Jihad. Familien hans avviser anklagene og sier at han alltid har jobbet uavhengig. Den 58 år gamle journalisten har over flere år samarbeidet tett med større vestlige mediekanaler som CNN og Reuters som tilrettelegger og fikser. Han var i 2022 sammen med den palestinsk-amerikanske Al Jazeera-korrespondenten Shireen Abu Aqla da hun ble skutt og drept av israelske skarpskyttere. Også al-Samoudi ble truffet og skadet.

«For Gazas del er det ikke nytt.»

Siden starten på den siste Gaza-krigen har israelske styrker arrestert minst 79 journalister på Vestbredden og Gazastripa, ifølge Komiteen for å beskytte journalister (CPJ). I tillegg har 176 journalister, nesten alle av dem palestinere, blitt drept på Gaza, Vestbredden, i Israel og Libanon i samme periode. Slik hindrer Israel både lokal og internasjonal presse å dekke sin egen hærs operasjoner på okkupert område. For Gazas del er det ikke nytt: Israel har nektet internasjonal presse adgang til Gazastripa siden lenge før angrepet 7. oktober. Landet som liker å omtale seg som et demokrati, har fint lite respekt for pressefrihet. Arrestasjoner og drap på journalister setter en effektiv stopper for dekningen av israelske overgrep i palestinske områder.

I går lanserte Reportere uten grenser sin årlige pressefrihetsindeks, hvor situasjonen for verden samlet blir klassifisert som vanskelig for første gang siden indeksen startet. Årsaken er ikke bare fysiske angrep på journalister, med også den alvorlige økonomiske situasjonen for redaksjonelle medier. I tillegg kommer rettsforfølgelse av journalister. Vi følger særlig med på Tyrkias sak mot den svenske ETC-journalisten Joakim Medin, som også har skrevet for Klassekampen. Stater som går etter journalister, frykter åpenhet og fri informasjonsdeling. De må ikke vinne fram. Den som trenger å skjule sannheten for å holde på egen makt, er ikke verdig posten.

Leder

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.