Leder

Angriper domstolene

I går startet en fem dager lang høring i Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag i Nederland. Målet er å gi en vurdering av om Israels stans i nødhjelp til Gazastripa bryter folkeretten. Det var Norge som fikk med seg FNs hovedforsamling på å be domstolen om en slik vurdering, etter at Israel 2. mars stengte alle muligheter for innføring av nødhjelp til området og forbød FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, Unrwa. Verdens matvareprogram sa før helga at alle deres lagre på Gazastripa var tomme. Israel boikotter høringen. På en pressekonferanse i går sa Israels utenriksminister Gideon Saar at «FN er blitt en råtten, antiisraelsk og antisemittisk organisasjon».

«Forholdene på Gaza er verre enn noen gang.»

Israels voldsomme angrep på FN-domstolen viser at landet ser alvorlig på de internasjonale, rettslige prosessene som nå pågår. I tillegg til høringen i ICJ arbeider Israel for å stanse en annen internasjonal domstol, Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som har sendt ut arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant for medvirkning til krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Gaza. Israel nøyer seg ikke med å skjelle ut rettsinstansene hvor sakene går. I tillegg pågår en uhørt kampanje mot dommere og advokater som er delaktige i rettsprosessene. Og det stanser ikke der. Også den internasjonale ekspertisen på folkerett angripes nå av Israels tette partner USA.

Søndag skrev den britiske avisa The Observer at det britiske utenriksdepartementet har advart noen av Storbritannias fremste menneskerettsadvokater om at de kan bli mål for amerikanske sanksjoner. Ifølge britisk UD kan de og deres familier bli nektet adgang til USA, og mer sensasjonelt anbefales de å sikre sine finansielle posisjoner – også i britiske banker – for å hindre at de blir beslaglagt. Det internasjonale rettssystemet er under angrep. Samtidig bombes Gaza, hvor forholdene er verre enn noen gang. «Verdenssamfunnet er altfor stille. Det er himmelstormende kontrast mellom det som skjer i Gaza og det fokuset det får», sa utenriksminister Espen Barth Eide til NTB i går. Det har han helt rett i.

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.