Leder

Forspilt mulighet

Barnehageforliket i 2003 ga kommersielle eiere rause tilskudd og frie tøyler til å etablere barnehager. I dag går ett av fire barnehagebarn i en kommersiell barnehage. Det har vært svært innbringende for eierne, som ifølge et anslag fra Telemarksforskning tok 11,2 milliarder kroner ut av barnehagene i perioden 2016 til 2021. Flere av dem har solgt barnehageeiendom til utenlandske aktører, samtidig som de har inngått avtaler som binder barnehagene til å leie lokalene tilbake til svært høye leiepriser.

«Regjeringen la vekk flere forslag som kunne sikret mer demokratisk styring over barnehagene.»

Støre-regjeringen åpnet for å regulere denne måten å sluse penger ut av barnehagene på da den la fram sitt forslag til endringer i barnehageloven i november 2023. Regjeringen foreslo også å sikre mer demokratisk styring over barnehagesektoren ved å gi kommunene mulighet til å stille egne krav til barnehagene i sin kommune, også de private, og til å bestemme hvor det skal kuttes barnehageplasser. I dag er det som regel kommunale barnehager som må legge ned dersom kommunen har for mange barnehageplasser. Det er lettere for private barnehager å fylle opp plassene, fordi de får tilskudd for å ta inn såkalte nullåringer, altså barn uten rett på barnehageplass, mens kommunene ikke får dekket kostnadene til disse plassene.

Forslagene ble møtt av en massiv lobby­kampanje i regi av de private barnehagenes interesseorganisasjon PBL. Regjeringen ga etter, og la vekk flere forslag som kunne sikret mer demokratisk styring over barnehagene, selv om de sannsynligvis ville fått flertall for dem i Stortinget med støtte fra SV og Rødt. I stedet valgte Sp og Ap å vende seg mot høyresida for å inngå et bredt forlik. I går ble resultatet fra forliket lagt frem av regjeringen, før det skal behandles i Stortinget. Med unntak av noen få lyspunkter er forslaget lite å rope hurra for om man faktisk ønsker å gjøre noe med de store utfordringene i barnehage­sektoren. Om ikke annet er det en nyttig påminnelse om å tenke seg nøye om før man realiserer nye velferdsreformer ved å gi kommersielle krefter enkel tilgang til offentlige penger.

Leder

En farlig kopling

Da nyheten om et angrep på hanukka-­feirende mennesker i Sydney i Australia tikket inn søndag, utløste det sikkerhetsrutiner hos Det jødiske samfunn i Trondheim. Politiet var også raskt på pletten, fortalte lederen av den trønderske menigheten i et intervju her i avisa tirsdag. Selv om massakren skjedde på den andre siden av jorda, får den konsekvenser her hjemme. Nordmenn med jødisk bakgrunn føler seg utrygge, og det er ikke ubegrunnet. Både nazister og islamister har angrepet jødiske mål i en rekke land. Den pågående trusselen mot jødiske samlinger og institusjoner kommer sjelden fra internasjonale Palestina-aktivister, selv om det har forekommet.

Mål og midler

De én prosent rikeste i Norge har de siste ti årene doblet likningsformuen sin. Mens nordmenns inntekter siden 2001 har økt med 7,8 prosent, har formuene økt med nærmere 30 prosent. Som den franske økonomen Thomas Piketty har påpekt, er avkastningen på kapital mye høyere enn den økonomiske veksten i samfunnet. Derfor vil kapital­eierne ubønnhørlig øke sin rikdom på bekostning av det store flertallet – hvis det ikke iverksettes politiske tiltak. Inntektsulikheten i Norge ble redusert i de første etterkrigsårene, fram til 1990-tallet. Deretter ble den øverste prosentens andel, inkludert tilbakeholdte midler i selskapene, nesten doblet fram til 2001 og vokste ufortrødent videre etter det. Hvis en bruker den såkalte Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, kommer Norge ganske godt ut.

Toppstyrt dokument

Arbeiderpartiet har lagt fram en fireårsplan for Norge, som skal gjelde ut hele regjeringsperioden. Det spesielle med den er at den er et toppstyrt styringsverktøy, utformet av partiledelsen etter innspill fra fagstatsrådene. Regjeringen forbeholder seg også retten til å endre planen underveis, og hvert år skal helheten opp til revisjon hos den samme partiledelsen som har utformet den. Planen har en forankring i Arbeiderpartiets partiprogram, men ettersom planen bare er på ti sider mot partiprogrammets 180, er det meste utelatt. Snarere er planen et oppsamlingsdokument over saker regjeringen allerede er i gang med eller planlegger å gå i gang med raskt. Samtidig er punktene såpass overordnede at de virkelige stridstemaene kan være vanskelige å plukke opp.