Leder

Forspilt mulighet

Barnehageforliket i 2003 ga kommersielle eiere rause tilskudd og frie tøyler til å etablere barnehager. I dag går ett av fire barnehagebarn i en kommersiell barnehage. Det har vært svært innbringende for eierne, som ifølge et anslag fra Telemarksforskning tok 11,2 milliarder kroner ut av barnehagene i perioden 2016 til 2021. Flere av dem har solgt barnehageeiendom til utenlandske aktører, samtidig som de har inngått avtaler som binder barnehagene til å leie lokalene tilbake til svært høye leiepriser.

«Regjeringen la vekk flere forslag som kunne sikret mer demokratisk styring over barnehagene.»

Støre-regjeringen åpnet for å regulere denne måten å sluse penger ut av barnehagene på da den la fram sitt forslag til endringer i barnehageloven i november 2023. Regjeringen foreslo også å sikre mer demokratisk styring over barnehagesektoren ved å gi kommunene mulighet til å stille egne krav til barnehagene i sin kommune, også de private, og til å bestemme hvor det skal kuttes barnehageplasser. I dag er det som regel kommunale barnehager som må legge ned dersom kommunen har for mange barnehageplasser. Det er lettere for private barnehager å fylle opp plassene, fordi de får tilskudd for å ta inn såkalte nullåringer, altså barn uten rett på barnehageplass, mens kommunene ikke får dekket kostnadene til disse plassene.

Forslagene ble møtt av en massiv lobby­kampanje i regi av de private barnehagenes interesseorganisasjon PBL. Regjeringen ga etter, og la vekk flere forslag som kunne sikret mer demokratisk styring over barnehagene, selv om de sannsynligvis ville fått flertall for dem i Stortinget med støtte fra SV og Rødt. I stedet valgte Sp og Ap å vende seg mot høyresida for å inngå et bredt forlik. I går ble resultatet fra forliket lagt frem av regjeringen, før det skal behandles i Stortinget. Med unntak av noen få lyspunkter er forslaget lite å rope hurra for om man faktisk ønsker å gjøre noe med de store utfordringene i barnehage­sektoren. Om ikke annet er det en nyttig påminnelse om å tenke seg nøye om før man realiserer nye velferdsreformer ved å gi kommersielle krefter enkel tilgang til offentlige penger.

Leder

Flertall for skattekutt

Formuesskatt var blant de aller viktigste sakene i fjorårets stortingsvalgkamp. Borgerlige aksjonsgrupper og podkastere hamret løs på skatten. Inntrykket som ble skapt, var at landets rikeste ble ribbet til skinnet av en skattekåt regjering. Etter hvert krakelerte dette bildet. Noen av de gråtkvalte historiene om skatteflådde bedriftseiere som ikke hadde råd til å betale skatten, viste seg ikke å holde stikk. Skatten er heller ingen alvorlig hemsko for norsk verdiskaping.

Følgefeil

Den store pensjonsreformen som ble påbegynt i 2005, hadde to hovedmål: Den skulle få flere til å stå lenger i jobb, og den skulle redusere statens utgifter til folketrygda, sammenliknet med det gamle systemet. Metoden var å innføre et system med mye sterkere sammenheng mellom hva man har tjent i løpet av yrkeslivet, og hva man får i pensjon, og å innføre kraftig avkorting for de som går av tidlig. Problemet er at begge mekanismene rammer skeivt. I mai kom Pensjonspolitisk arbeidsgruppe, sammensatt av staten og partene i arbeidslivet, med sin årlige rapport. De viser at pensjonsreformen i 2025 hadde medført samla innsparinger på 18,5 milliarder kroner. Staten har fått lavere utgifter, og pensjonistene har fått mindre. De som særlig får mindre, er de som har tjent minst og gått av tidlig.

Løser ikke problemet

Fredag presenterte statsminister Jonas Gahr Støre regjeringens plan for raskere utbygging av vindkraft og kraftlinjer i Norge. Utredninger har vist at det tar inntil 14 år å planlegge, behandle og bygge store kraftledninger, og målet er å halvere tida det tar å bygge ut kraftnettet. Hovedgrepet er å fjerne flere av de tallrike utredningskravene og byråkratiske flaskehalsene som gjør at utbygging tar så lang tid. Miljøutredninger skal forenkles, statsforvalteren mister innsigelsesretten i vindkraftsaker, og NVE får maks to år på seg til å behandle søknader. Regjeringen vil også at kraft skal trumfe naturhensyn oftere. Nye ledninger skal som hovedregel bygges som luftspenn, ikke under jord eller vann, og miljømyndighetene blir pålagt å prioritere energi høyere enn før. Lite i norsk politikk vekker sterkere følelser enn vindkraft.