Leder

Overhaling?

Et bilde fra 1983 viser amerikanske bilarbeidere gå løs på en Toyota med slegger. Det er lett å se at bildet er iscenesatt av fagforeningen United Auto Workers, for foran raseringen av den japanskproduserte bilen står et skilt med foreningens logo og krav: «If you sell in America, build in America». Globaliseringen var den gang i startfasen, og selskap tjente gode penger på å flytte produksjon til land hvor arbeidskrafta var billigere. For nyliberale økonomer går regnestykket i pluss for alle, fordi varene da skal bli billigere for forbrukerne, samtidig som profitten øker. Ideen var at bilarbeiderne i USA eller andre steder hvor industriarbeidsplasser forsvant, ville gå over til jobber innen tjenesteyting eller liknende. Det som har skjedd, er at reallønna for amerikanske arbeidere har stagnert. Fremadstormende økonomier som Kina har bygget opp industri, men også tatt igjen det teknologiske forspranget Vesten hadde.

«Reallønna har stagnert.»

Vestlig fagbevegelse og venstreside protesterte høylytt mot globaliseringens konsekvenser – bråbremsen i lønnsutviklingen, tapet av arbeidsplasser og utnyttingen av arbeidskraft i utviklingsland. Kritikken har ikke minst vært rettet mot frihandelsavtalene som gjør systemet mulig. Den amerikanske venstreprofilen Bernie Sanders er blant dem som har kritisert flere slike avtaler. Han har blant annet omtalt USAs handelspolitikk med Kina som «en enorm feil som trenger fullstendig overhaling» fordi amerikanske jobber blir flyttet utenlands.

Lenge sto amerikansk høyreside last og brast med frihandelsregimet, som tjente deres rike sponsorer. For en stat blir det til slutt likevel et problem når folk mister jobben og lønningene står stille. Staten og storselskapene hadde ikke sammenfallende interesser likevel. I en tale til investorer i Washington før helga forklarte USAs visepresident J.D. Vance at Trump-administrasjonens tollregime skal gjøre det lønnsomt å flytte arbeidsplasser og industri hjem igjen. Trump er kjent for å ville ha tilbakebetaling fra alle og enhver, men det fins åpenbart unntak: store, amerikanske selskap. I stedet for å kreve noe tilbake fra USAs rikeste lovet Vance dem store skattekutt i bytte mot hjemlig investering. Det nyliberale handelssystemet trenger en overhaling, men nok en gang tilpasses den billionærklassen.

Leder

EN NØDVENDIG HELOM­VENDING

Donald Trump møter nå massiv kritikk etter at han onsdag signerte en avtale med Iran som skal få slutt på krigen i Midtøsten. At dokumentet vekker oppsikt, er ikke rart: De 14 punktene er ikke bare en utvetydig innrømmelse av hvor feilslått hele USA og Israels krigføring har vært, men også en banebrytende framvisning av begrensningene i de to landenes militærmakt. Dette synes tungt å svelge for mange amerikanere. Det er derfor verdt å minne om at det var beslutningen om å gå til krig som var feilgrepet her. At Trump nå tilsynelatende har akseptert realitetene, er utelukkende positivt, og det kan forhåpentligvis også tvinge fram et helt nødvendig oppgjør med Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk. Realiteten er at Trump sto uten gode alternativer. Han hadde forsøkt massiv bombing fra lufta og visste at en bakkeinvasjon ikke kunne lykkes.

I revers

«Den skatten milliardærene ikke betaler, må betales av andre», skrev den franske økonomen Gabriel Zucman her i avisa i går. Lekkasjene fra Skattekommisjonen tyder på at Ap nå er villig til å akseptere et kutt i formuesskatten på rundt 20 milliarder. Kuttet skal finansieres med momsøkning på persontransport, overnatting, kinobilletter, idrettsarrangementer og inngangsbilletter til museer, gallerier og fornøyelsesparker. Dermed er vi tilbake til start. Solberg-­regjeringen kuttet skatten for de rikeste og innførte avgiftsøkninger som rammet skeivt for flere titalls milliarder, noe Ap/Sp-regjeringen rullet tilbake. Nå er det igjen duket for skattekutt for de rikeste, finansiert av usosiale avgiftsøkninger. Zucman viser at spørsmålet om skattlegging av de rikeste til syvende og sist er et spørsmål om folkestyre og demokrati.

Nor­weng­lish

Når Europa mer enn noensinne trenger å stå samlet mot et bråsint og uforutsigbart USA, kunne det være en god idé å styrke opplæringen i tysk, fransk og spansk. Dessverre er Norge i ferd med å gå motsatt vei. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap), som ellers har utvist mye klokskap og handlekraft på sitt felt, satte i 2024 spørsmålstegn ved fremmedspråkenes relevans i ungdomsskolen. Nå står den videregående skolen for tur: Utdanningsdirektoratet foreslo i forrige uke å fjerne fremmedspråk som fellesfag på 1. og 2. trinn og gjøre det om til et valgfag.