I påskeuka har en av Nordens ledende jurister innen konstitusjonell rett, professor ved Universitetet i Oslo Benedikte Moltumyr Høgberg, skrevet en rekke kritiske innsigelser til regjeringens forslag til endringer i sivilbeskyttelsesloven på Facebook. Loven gir regjeringen ekstraordinære fullmakter til å beordre sivilbefolkningen i Norge – deg og meg – til arbeid i tilfelle «krig, krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare». Det går an å se for seg kriser hvor landet vil trenge flere hender i landbruket, i støttefunksjoner rundt forsvaret eller helsevesenet. Dagens beredskapslov gir allerede utvidede fullmakter til regjeringen under kriser, men det nye lovverket går lenger. Ifølge Høgberg er det mest problematiske at Stortingets kontrollfunksjon settes til side, og at det attpåtil kan skje ved kriser som er svært uklart formulert. Hva betyr det at Norges «sikkerhet er i fare»? Holder det at politiet anholder en terrorist eller at det skjer et kabelbrudd i Østersjøen?
«Lovforslaget har fått lite oppmerksomhet.»
Sivlibeskyttelsesloven har vært gjennom både høring og en første behandling i Stortinget. En siste votering skal gjennomføres i dag, og fram til i går var det ventet at loven ville få samme flertallet som før påske, da Ap, Høyre, Sp, KrF og Frp stemte for. Etter Høgbergs innsigelser har imidlertid Frp bedt om utsettelse, eller så vil partiet stemme ned forslaget i sin nåværende form. Det er fornuftig. Tunge aktører som LO, NHO, jussmiljøet og KS var svært kritiske til lovforslaget i høringsrunden. I en breiere offentlighet har lovforslaget fått lite oppmerksomhet: Nettavisens Erik Stephansen skriver at han knapt finner dekning i norske medier. Ekstraordinær flytting av makt fordrer brei offentlig behandling, slik at både politikere og allmennheten er godt opplyst.
Maktfordeling er et sentralt prinsipp i vårt demokrati. Unntak kan være nødvendige når Stortinget er forhindret fra å samles, slik krigens elverumsfullmakt eller konstitusjonell nødrett åpner for. Med den nye loven kan regjeringen sette Stortinget til side også når det er i full funksjon. Er det noe både europeisk historie og samtida viser oss, så er det at utøvende makt kan utnytte slike muligheter til egen fordel.