Leder

Lurt å vente med ny lov

Mari Skurdal

I påskeuka har en av Nordens ledende jurister innen konstitusjonell rett, professor ved Universitetet i Oslo Benedikte Moltumyr Høgberg, skrevet en rekke kritiske innsigelser til regjeringens forslag til endringer i sivilbeskyttelsesloven på Facebook. Loven gir regjeringen ekstraordinære fullmakter til å beordre sivilbefolkningen i Norge – deg og meg – til arbeid i tilfelle «krig, krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare». Det går an å se for seg kriser hvor landet vil trenge flere hender i landbruket, i støttefunksjoner rundt forsvaret eller helsevesenet. Dagens beredskapslov gir allerede utvidede fullmakter til regjeringen under kriser, men det nye lovverket går lenger. Ifølge Høgberg er det mest problematiske at Stortingets kontrollfunksjon settes til side, og at det attpåtil kan skje ved kriser som er svært uklart formulert. Hva betyr det at Norges «sikkerhet er i fare»? Holder det at politiet anholder en terrorist eller at det skjer et kabelbrudd i Østersjøen?

«Lovforslaget har fått lite oppmerksomhet.»

Sivlibeskyttelsesloven har vært gjennom både høring og en første behandling i Stortinget. En siste votering skal gjennomføres i dag, og fram til i går var det ventet at loven ville få samme flertallet som før påske, da Ap, Høyre, Sp, KrF og Frp stemte for. Etter Høgbergs innsigelser har imidlertid Frp bedt om utsettelse, eller så vil partiet stemme ned forslaget i sin nåværende form. Det er fornuftig. Tunge aktører som LO, NHO, jussmiljøet og KS var svært kritiske til lovforslaget i høringsrunden. I en breiere offentlighet har lovforslaget fått lite oppmerksomhet: Nettavisens Erik Stephansen skriver at han knapt finner dekning i norske medier. Ekstraordinær flytting av makt fordrer brei offentlig behandling, slik at både politikere og allmennheten er godt opplyst.

Maktfordeling er et sentralt prinsipp i vårt demokrati. Unntak kan være nødvendige når Stortinget er forhindret fra å samles, slik krigens elverumsfullmakt eller konstitusjonell nødrett åpner for. Med den nye loven kan regjeringen sette Stortinget til side også når det er i full funksjon. Er det noe både europeisk historie og samtida viser oss, så er det at utøvende makt kan utnytte slike muligheter til egen fordel.

Leder

Staten taper i retten

Forrige uke gikk staten på et tap i Høyesterett. Utslippstillatelsen Klima- og miljødepartementet ga selskapet Nordic Mining i 2015, er kjent ugyldig. Dermed er dumpingen av gruveavfall i Førdefjorden ulovlig. Striden står om tolkningen av EUs vanndirektiv, som krever at tiltak som forringer kvaliteten av en vannforekomst, må være begrunnet i tvingende allmenne hensyn. Saken har gått sin gang i det norske rettssystemet etter at Naturvernforbundet og Natur og Ungdom saksøkte staten i 2022, hvor miljøorganisasjonene har fått medhold i Efta-domstolen, Borgarting lagmannsrett og nå til slutt Høyesterett. Saken har flere likheter med Fosen-dommen. Også den handlet om at en statlig myndighet hadde gitt tillatelse til utbygging i strid med internasjonale regler Norge har forpliktet seg til.

Mari Skurdal

Mer ulikhet er feil medisin

Arbeiderpartiets valgkampanje fra i fjor med budskapet «Rentekutt for alle – eller skattekutt for noen få?» har endt opp som et problem for de to profilene som lånte ansikt til plakatene: statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg. Som Torbjørn Røe Isaksen skriver i en kommentar på E24 ga kampanjen «inntrykk av at hvis de fikk fortsette å styre, ville renta gå ned. Mens hvis Frp kom til makta, ble det skattelette bare for noen få». Nå går renta opp samtidig som Ap ligger an til å forlike med høyresida om å redusere formuesskatten, skal vi tro lekkasjene fra Skattekommisjonen. At det gikk den veien, lå i kortene allerede i mandatet, som åpnet for netto skattelettelser. I går sa statsminister Støre dessuten at Ap «alltid er pragmatisk når det gjelder skatt og innretning». Det går et skille i norsk politikk midt i Arbeiderpartiet.

Mari Skurdal

Forlags­krise

«Perfekt lesestoff når verden føles litt absurd», heter det på Solum Bokvennens nettside. Pitsjen viser til en serie Camus-oversettelser, men det er vanskelig ikke å lese den som en kommentar til situasjonen utgiveren selv har havnet i. For forlegger Gunnar Totland må det føles nettopp absurd – og ikke bare «litt» – at det enestående kulturforlaget han har bygget opp gjennom 20 år, plutselig står på konkursens rand. Gjelda er såpass høy at Vigmostad & Bjørke før helga takket nei til å overta hele butikken for én krone. Hvis ikke andre forlagshus kommer på banen, eller en privat mesen slenger ut ei livbøye, vil Totlands livsverk gå under. Det vil være en tragedie for ham personlig, men også for alle forfattere, oversettere og formgivere som har summer utestående hos forlaget. Solum Bokvennen er nok «ulykkelig på sin egen måte», som det heter hos Tolstoj, men ulykkens betingelser deles av alle som prøver å drive et uavhengig forlag i Norge.

Bendik Wold