Leder

Bazooka i bakhånd

I EU-kretser har det vært snakket om å avfyre en handelspolitisk «bazooka» som svar på Donald Trumps tolltrusler. Utskytningen ble stilt i bero da presidenten utsatte tollen i 90 dager. En del av EUs «rakettforsvar» er å sette sterkere begrensninger på de amerikanske tek-oligarkenes uhemmede og delvis lovløse virksomhet. Når Trump snakker om et handelsunderskudd til andre land, er ikke denne virksomheten inkludert. For varer har USA et handelsunderskudd, men for tjenester er det motsatt.

«Utskytningen ble stilt i bero.»

Dagens Næringsliv siterer Polens utenriksminister Radoslaw Sikorsky, som har framholdt at hver gang noen bruker Uber, går en del av gebyret til USA. Hver gang vi ser en Netflix­-film, går det penger til USA. Hver gang vi bruker sosiale medier eller kunstig intelligens, tjener amerikanske bedrifter på det. Tek-gigantene har i lang tid bidratt til å underminere europeisk kultur- og næringsvirksomhet. Skal EU og andre europeiske land svare effektivt på Trumps utpressingspolitikk, kreves det tiltak mot disse – til varig fordel for europeisk næringsliv og sivilsamfunn.

Europeiske land må stille krav om at selskaper som skal operere her, følger nasjonal lovgivning og ikke amerikansk. Det kan være aktuelt å utestenge enkelte selskap fra offentlige anbud eller å nekte amerikanske selskaper å bruke patentene sine i Europa. EU har begynt dette arbeidet, men det står svært mye igjen. EU-kommisjonen skal snart utstede bøter til Apple og Meta for overtredelse av EUs anti-trustlovgivning og EUs digitale markedslov, men det er langt fra tilstrekkelig. Trump frykter mest av alt forsøk på å begrense den globale virksomheten til tek-selskapene, som presidenten fungerer som et politisk redskap for. Avhengigheten av amerikanske selskapers plattformer og skytjenester truer suvereniteten til europeiske stater, som må sikre egen infrastruktur, programvare og offentlige kommunikasjonsplattformer. Å ramme amerikanske tek-giganter vil oppfattes som mottiltak mot USAs straffetoller, men det bør i tillegg være permanente politikkendringer som sikrer europeiske land kontroll over samfunnskritisk infrastruktur og verdi- og næringskjeder, som er avgjørende for velstand, trygghet og suverenitet.

Leder

Et skritt i riktig retning

Etter to uker med forhandlinger landa FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, ILO, en historisk avtale som tar for seg plattformarbeidernes arbeidshverdag før helga. Med den tas viktige første skritt for å regulere en uregulert bransje. Det er likevel verdt å merke seg plattformselskapenes betydelige avtrykk på avtalen. ILO jobber for anstendige arbeidsforhold på verdensbasis, og tar utgangspunkt i trepartssamarbeidet mellom medlemslandene, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Avtalen starter med en beskrivelse av dagens situasjon med utviklingen av plattformøkonomien. Det er vanlig med slike beskrivelser, men her ilegges plattformøkonomiens «muligheter for bedrifter og forretningsutvikling» stor vekt.

Sunn fornuft

Da KrF-leder Dag-Inge Ulstein denne uka pekte på Høyre, Frp og Sp som sine foretrukne samarbeidspartier, kalte han konstellasjonen «sunn fornuft-alliansen». Ulstein viste til at partiene i flere saker har funnet sammen om løsninger for folks hverdag, «forbi symbolpolitikken». Det er lett å harselere over et slikt utspill fra en partileder som for tida markerer seg som politisk opportunist i nettopp symbolsaker i kulturkrig-feltet. Likevel er det lurt å møte utspillet med mer enn et skuldertrekk, for den som eier den sunne fornuft, har et stort, politisk fortrinn. Det vet ikke minst det nye ytre høyre. Allerede første dag tilbake som president i fjor deklamerte Donald Trump at sunn fornuft endelig var tilbake i Det hvite hus. Kampen står om det kulturelle hegemoniet.

Alt for Norge

Avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sa til Klassekampen nylig at venstresida er i ferd med å miste grepet om kulturen. Den snakker ikke «rett fra hjertet» og har overlatt sosiale medier til høyresida. Paolo Gerbaudo, som er intervjuet i dagens avis, sier mye av det samme. Han ser nostalgisk tilbake på en tid der venstresida var best til å snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret». Han vil at radikale skal være like tydelige og moralske som høyrepopulistene. Skjervø og Gerbaudo har gode poenger, men som så ofte ellers, er det ikke bare snakk om å kommunisere bedre, men om politikkens innhold. Rødts Mímir Kristjánsson, som med god grunn regnes som en av Norges beste politiske kommunikatorer, er jo ikke bare god på grunn av at han er kjapp i replikken, men fordi han faktisk har noe å si.