Leder

Et politisk skifte på gang

Ikke siden 1980-tallet har forsvar og sikkerhet vært en viktig sak for norske velgere, men nå har det snudd. Respons Analyse har gjennomført en store velger­undersøkelse for Aftenposten, og nå troner forsvar og sikkerhet som den aller viktigste saken for nordmenn for første gang på årevis. Respons har også spurt hvilket parti velgerne anser har best politikk på området, og da kommer Arbeiderpartiet best ut med 23,5 prosent, foran Høyre med 20,9 prosent. 12,3 prosent av nordmenn mener Fremskrittspartiet er best på området, mens Rødt sikrer seg fjerdeplassen med 3,4 prosent – foran Senterpartiet, Venstre og SV. For Arbeiderpartiet er velgerundersøkelsen full av gode nyheter. Mens Høyre i 2023 scoret best på sju av de 13 saksområdene nordmenn blir spurt om, er situasjonen i dag tvert om: Norske velgere mener Ap er best på seks av saksfeltene, mens Frp og Høyre bare regnes som best på to områder hver. Frp har sterkt sakseierskap til samferdsel og innvandring, men selve sakene er i dag langt nede på norske velgeres prioriteringsliste.

«Ord som oligarki er blitt del av dagligtalen.»

Så fort kan ting altså snu i politikken. De siste årene har en av de store fortellingene i norsk politikk vært at rikfolk nærmest blir plyndret av skatter og avgifter. Etter at Donald Trump tiltrådte som president i USA, omgitt av et kobbel av verdens aller rikeste, er oppmerksomheten snarere rettet mot hvordan store formuer korrumperer politikken. Ord som oligarki er blitt del av dagligtalen, og omsorgen med rikfolks lidelser forvitrer. Nå er saksfeltet «sosiale forskjeller i samfunnet» det tredje viktigste for velgere, rett bak «økonomi og arbeidsliv». I det hele tatt viser velgerundersøkelsen av det bør være mulig å vinne stortingsvalget i høst for et regjeringsalternativ med tyngdepunkt til venstre i det politiske landskapet, for sakseierskap kan avgjøre valg.

I møte med samtidas nedbrytende tendenser ser vi at vi både har noe å forsvare og noe godt å bygge videre på. Det er all grunn til å si nei takk til USAs politiske oppskrift, med skattesenkinger til de rikeste og angrep på offentlige institusjoner, venstrevridde og minoriteter. Det er håp i hengende snøre.

Leder

Et skritt i riktig retning

Etter to uker med forhandlinger landa FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, ILO, en historisk avtale som tar for seg plattformarbeidernes arbeidshverdag før helga. Med den tas viktige første skritt for å regulere en uregulert bransje. Det er likevel verdt å merke seg plattformselskapenes betydelige avtrykk på avtalen. ILO jobber for anstendige arbeidsforhold på verdensbasis, og tar utgangspunkt i trepartssamarbeidet mellom medlemslandene, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Avtalen starter med en beskrivelse av dagens situasjon med utviklingen av plattformøkonomien. Det er vanlig med slike beskrivelser, men her ilegges plattformøkonomiens «muligheter for bedrifter og forretningsutvikling» stor vekt.

Sunn fornuft

Da KrF-leder Dag-Inge Ulstein denne uka pekte på Høyre, Frp og Sp som sine foretrukne samarbeidspartier, kalte han konstellasjonen «sunn fornuft-alliansen». Ulstein viste til at partiene i flere saker har funnet sammen om løsninger for folks hverdag, «forbi symbolpolitikken». Det er lett å harselere over et slikt utspill fra en partileder som for tida markerer seg som politisk opportunist i nettopp symbolsaker i kulturkrig-feltet. Likevel er det lurt å møte utspillet med mer enn et skuldertrekk, for den som eier den sunne fornuft, har et stort, politisk fortrinn. Det vet ikke minst det nye ytre høyre. Allerede første dag tilbake som president i fjor deklamerte Donald Trump at sunn fornuft endelig var tilbake i Det hvite hus. Kampen står om det kulturelle hegemoniet.

Alt for Norge

Avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sa til Klassekampen nylig at venstresida er i ferd med å miste grepet om kulturen. Den snakker ikke «rett fra hjertet» og har overlatt sosiale medier til høyresida. Paolo Gerbaudo, som er intervjuet i dagens avis, sier mye av det samme. Han ser nostalgisk tilbake på en tid der venstresida var best til å snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret». Han vil at radikale skal være like tydelige og moralske som høyrepopulistene. Skjervø og Gerbaudo har gode poenger, men som så ofte ellers, er det ikke bare snakk om å kommunisere bedre, men om politikkens innhold. Rødts Mímir Kristjánsson, som med god grunn regnes som en av Norges beste politiske kommunikatorer, er jo ikke bare god på grunn av at han er kjapp i replikken, men fordi han faktisk har noe å si.