Leder

Et politisk skifte på gang

Mari Skurdal

Ikke siden 1980-tallet har forsvar og sikkerhet vært en viktig sak for norske velgere, men nå har det snudd. Respons Analyse har gjennomført en store velger­undersøkelse for Aftenposten, og nå troner forsvar og sikkerhet som den aller viktigste saken for nordmenn for første gang på årevis. Respons har også spurt hvilket parti velgerne anser har best politikk på området, og da kommer Arbeiderpartiet best ut med 23,5 prosent, foran Høyre med 20,9 prosent. 12,3 prosent av nordmenn mener Fremskrittspartiet er best på området, mens Rødt sikrer seg fjerdeplassen med 3,4 prosent – foran Senterpartiet, Venstre og SV. For Arbeiderpartiet er velgerundersøkelsen full av gode nyheter. Mens Høyre i 2023 scoret best på sju av de 13 saksområdene nordmenn blir spurt om, er situasjonen i dag tvert om: Norske velgere mener Ap er best på seks av saksfeltene, mens Frp og Høyre bare regnes som best på to områder hver. Frp har sterkt sakseierskap til samferdsel og innvandring, men selve sakene er i dag langt nede på norske velgeres prioriteringsliste.

«Ord som oligarki er blitt del av dagligtalen.»

Så fort kan ting altså snu i politikken. De siste årene har en av de store fortellingene i norsk politikk vært at rikfolk nærmest blir plyndret av skatter og avgifter. Etter at Donald Trump tiltrådte som president i USA, omgitt av et kobbel av verdens aller rikeste, er oppmerksomheten snarere rettet mot hvordan store formuer korrumperer politikken. Ord som oligarki er blitt del av dagligtalen, og omsorgen med rikfolks lidelser forvitrer. Nå er saksfeltet «sosiale forskjeller i samfunnet» det tredje viktigste for velgere, rett bak «økonomi og arbeidsliv». I det hele tatt viser velgerundersøkelsen av det bør være mulig å vinne stortingsvalget i høst for et regjeringsalternativ med tyngdepunkt til venstre i det politiske landskapet, for sakseierskap kan avgjøre valg.

I møte med samtidas nedbrytende tendenser ser vi at vi både har noe å forsvare og noe godt å bygge videre på. Det er all grunn til å si nei takk til USAs politiske oppskrift, med skattesenkinger til de rikeste og angrep på offentlige institusjoner, venstrevridde og minoriteter. Det er håp i hengende snøre.

Leder

En farlig vending

«Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen», sa folkerettsekspert Cecilie Hellestveit til Klassekampen i går. Hun viser ikke bare til bomber og missiler brukt i krigen mellom Iran og Israel og USA, men også til de øvrige problemene krigen skaper. Det internasjonale energibyrået har kalt krigen «den største forsyningsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet». Den rammer også produksjon av gjødsel, som påvirker verdens matproduksjon ganske direkte. Dessuten peker Hellestveit på et særlig farlig tilleggselement: at alle verdens atomvåpenmakter nå på en eller annen måte er involvert i konflikten. Paradoksalt nok har dessuten en konflikt som blant annet dreier seg om Irans evne til å utvikle atomvåpen, ført til diskusjoner i en rekke land om å tilslutte seg atommakter og øke atomarsenaler, stikk i strid med avtaler om ikke-spredning. Ifølge Norsar-forsker og ekspert på atomvåpen Kjølv Egeland var det nedrustningsavtalene på 1980-tallet som «var den kalde krigens slutt».

Mari Skurdal

Forut­sigbar katastrofe

Donald Trump har gitt myndighetene i Iran 48 timer til å gjenåpne Hormuzstredet. Hvis ikke truer han med å bombe alle landets kraftstasjoner. Foruten å utgjøre en åpenbar krigsforbrytelse – som burde tilintetgjøre enhver forestilling om at denne krigen er i det iranske folkets interesser – vil en slik manøver sannsynligvis også føre til en dramatisk eskalering av konflikten, med ringvirkninger langt utover Midtøsten. De færreste analytikere ser det nemlig som sannsynlig at Iran vil oppgi det som har vist seg å være et svært effektivt pressmiddel, og som ser ut til å ha skaffet dem overtaket i konflikten. Irans blokadeav Hormuzstredet var en helt forutsigbar respons på USA og Israels angrep. Nicolas Mulder, assisterende professor i historie ved Cornell-universitetet, skriver i Financial Times at Iran egentlig bare kopierer den taktikken de selv har blitt utsatt for gjennom USAs sanksjoner, ved å «forvandle en viktig flaskehals i verdens­økonomien til et våpen for å presse fienden til å deeskalere». Som Cecilie Hellestveit uttaler i dagens avis, vil konsekvensene av dette bli enorme, og millioner av mennesker kan i verste fall dø som følge av matmangel.

Ole Øyvind Sand Holth

Lov med litt ansten­dighet

Ifølge Grunnloven har monarkens ektefelle ingen konstitusjonell rolle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marit kan aldri lede statsråd eller holde trontalen. Hennes bidrag til monarkiet er å føre det videre, ettersom «Berre barn av dronning eller konge, eller av nokon som sjølv har arverett, kan arve». Kriteriet for å bli dronning av Norge er verken plettfri vandel eller god dømmekraft i enhver situasjon, slik deler av pressen for tida gir inntrykk av. Dronning blir du om du er gift med kongen, og ettersom det etter fredagens NRK-intervju later til at kronprinsparet har alle intensjoner om å stå sammen i medgang og motgang i livet, blir Mette-Marit dronning av Norge om helsa holder. Omdømmeeksperter og politiske kommentatorer får øse seg opp over ubesvarte spørsmål så mye de vil, men så lenge vi er organisert som et monarki, blir kronprins Haakons kone dronning i riket. Fenomenet monarki kan man si mye om, men så lenge vi har det, er det en fordel om vi behandler menneskene som befolker institusjonen anstendig.

Mari Skurdal