Leder

Et politisk skifte på gang

Ikke siden 1980-tallet har forsvar og sikkerhet vært en viktig sak for norske velgere, men nå har det snudd. Respons Analyse har gjennomført en store velger­undersøkelse for Aftenposten, og nå troner forsvar og sikkerhet som den aller viktigste saken for nordmenn for første gang på årevis. Respons har også spurt hvilket parti velgerne anser har best politikk på området, og da kommer Arbeiderpartiet best ut med 23,5 prosent, foran Høyre med 20,9 prosent. 12,3 prosent av nordmenn mener Fremskrittspartiet er best på området, mens Rødt sikrer seg fjerdeplassen med 3,4 prosent – foran Senterpartiet, Venstre og SV. For Arbeiderpartiet er velgerundersøkelsen full av gode nyheter. Mens Høyre i 2023 scoret best på sju av de 13 saksområdene nordmenn blir spurt om, er situasjonen i dag tvert om: Norske velgere mener Ap er best på seks av saksfeltene, mens Frp og Høyre bare regnes som best på to områder hver. Frp har sterkt sakseierskap til samferdsel og innvandring, men selve sakene er i dag langt nede på norske velgeres prioriteringsliste.

«Ord som oligarki er blitt del av dagligtalen.»

Så fort kan ting altså snu i politikken. De siste årene har en av de store fortellingene i norsk politikk vært at rikfolk nærmest blir plyndret av skatter og avgifter. Etter at Donald Trump tiltrådte som president i USA, omgitt av et kobbel av verdens aller rikeste, er oppmerksomheten snarere rettet mot hvordan store formuer korrumperer politikken. Ord som oligarki er blitt del av dagligtalen, og omsorgen med rikfolks lidelser forvitrer. Nå er saksfeltet «sosiale forskjeller i samfunnet» det tredje viktigste for velgere, rett bak «økonomi og arbeidsliv». I det hele tatt viser velgerundersøkelsen av det bør være mulig å vinne stortingsvalget i høst for et regjeringsalternativ med tyngdepunkt til venstre i det politiske landskapet, for sakseierskap kan avgjøre valg.

I møte med samtidas nedbrytende tendenser ser vi at vi både har noe å forsvare og noe godt å bygge videre på. Det er all grunn til å si nei takk til USAs politiske oppskrift, med skattesenkinger til de rikeste og angrep på offentlige institusjoner, venstrevridde og minoriteter. Det er håp i hengende snøre.

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.