Leder

Et politisk skifte på gang

Mari Skurdal

Ikke siden 1980-tallet har forsvar og sikkerhet vært en viktig sak for norske velgere, men nå har det snudd. Respons Analyse har gjennomført en store velger­undersøkelse for Aftenposten, og nå troner forsvar og sikkerhet som den aller viktigste saken for nordmenn for første gang på årevis. Respons har også spurt hvilket parti velgerne anser har best politikk på området, og da kommer Arbeiderpartiet best ut med 23,5 prosent, foran Høyre med 20,9 prosent. 12,3 prosent av nordmenn mener Fremskrittspartiet er best på området, mens Rødt sikrer seg fjerdeplassen med 3,4 prosent – foran Senterpartiet, Venstre og SV. For Arbeiderpartiet er velgerundersøkelsen full av gode nyheter. Mens Høyre i 2023 scoret best på sju av de 13 saksområdene nordmenn blir spurt om, er situasjonen i dag tvert om: Norske velgere mener Ap er best på seks av saksfeltene, mens Frp og Høyre bare regnes som best på to områder hver. Frp har sterkt sakseierskap til samferdsel og innvandring, men selve sakene er i dag langt nede på norske velgeres prioriteringsliste.

«Ord som oligarki er blitt del av dagligtalen.»

Så fort kan ting altså snu i politikken. De siste årene har en av de store fortellingene i norsk politikk vært at rikfolk nærmest blir plyndret av skatter og avgifter. Etter at Donald Trump tiltrådte som president i USA, omgitt av et kobbel av verdens aller rikeste, er oppmerksomheten snarere rettet mot hvordan store formuer korrumperer politikken. Ord som oligarki er blitt del av dagligtalen, og omsorgen med rikfolks lidelser forvitrer. Nå er saksfeltet «sosiale forskjeller i samfunnet» det tredje viktigste for velgere, rett bak «økonomi og arbeidsliv». I det hele tatt viser velgerundersøkelsen av det bør være mulig å vinne stortingsvalget i høst for et regjeringsalternativ med tyngdepunkt til venstre i det politiske landskapet, for sakseierskap kan avgjøre valg.

I møte med samtidas nedbrytende tendenser ser vi at vi både har noe å forsvare og noe godt å bygge videre på. Det er all grunn til å si nei takk til USAs politiske oppskrift, med skattesenkinger til de rikeste og angrep på offentlige institusjoner, venstrevridde og minoriteter. Det er håp i hengende snøre.

Leder

Sanksjoner må på plass

I en artikkel i Haaretz beskriver avisas mangeårige kommentator Gideon Levy Israels egentlige plan for Gaza. Den består i en bevisst og målrettet ødeleggelse av liv og samfunnsstrukturer for å oppnå kaos. «Så snart Gazas befolkning er redusert til en fragmentert, uorganisert masse uten grunnleggende tjenester, essensielle institusjoner og selvfølgelig uten lederskap, vil den fullstendige oppløsningen av samfunnsstrukturen gjøre det lettere for Israel å gå videre til neste fase – en fase landet aldri har gitt opp – nemlig fordrivelsen.» ­Statsminister Benjamin Netanyahu mer enn hintet til at Israel planlegger å ta over området da han talte til bosettere på Vestbredden forrige uke. Han skrøt av at Israel snart kontrollerer 70 prosent av Gaza­stripa og la til: «La oss starte med det.» Forsvarsminister Israel Katz skrev samtidig på X at Israel nå er klar til å iverksette «en frivillig migrasjonsplan» for Gazas 2,2 millioner palestinere. Andre ord for en slik plan er etnisk rensing, tvangsforflytting eller også folkemord. Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp kalte i et innlegg i går Israels strategi for «overbelastning». Det går ut på å gjøre så mange ugjerninger samtidig at organisasjoner, presse og politikere ikke vet hvor de skal rette oppmerksomheten.

Mari Skurdal

Dritti­fi­sering i Aften­posten

I 1992 fikk Gunda Djupvik fast jobb i Statens Informasjonstjeneste. Da gjorde en nyutdannet jurist på 26 år slik man skal gjøre: Hun tegnet abonnement på Aftenposten. Siden har Djupvik byttet jobb mange ganger, men abonnementet har hun beholdt gjennom hele yrkeslivet. Helt til en tirsdag i april, da hun våknet til en e-post om at Schibsted framover krever 39 kroner i måneden for å slippe at konsernet og «utvalgte annonsepartnere» samler inn brukerdata for å vise personlig tilpassede annonser. «Det fyrste eg gjorde, før eg stod opp, var å gå inn på Schibsted og avslutta abonnementet mitt på Aftenposten og VG», sier Djupvik til NRK. «Schibsted annonsevalg» henter inspirasjon fra de store teknologiplattformene. For å bruke Facebook må du enten dele personopplysninger eller betale for å slippe personrettede annonser.

Lars Vegstein

Ingen quick fix

Kravet om 16 års aldersgrense for bruk av sosiale medier har vært et av regjeringens prestisjeprosjekter. Nå er det i ferd med å bli til nesten ingenting. Nettavisa Rett24 skriver at lovforslaget som krever at some-selskaper innfører aldersverifisering for norske brukere, har blitt kraftig utvannet. I den første versjonen av lovforslaget ble selskapene ilagt gebyr om de ikke etablerte en mekanisme for å sikre at brukerne var over 16 år. Nå har regjeringen kommet til at det er i strid med EØS-retten og har endret kravet til en anbefaling – uten sanksjonsmuligheter. Det kan se ut som et tilfelle av fjellet som fødte en mus.

Mari Skurdal