Leder

Aldri mer

Bjørgulv Braanen

I dag er det 85 år siden Norge ble hærtatt av tyske okkupasjonsstyrker. Utenriksminister Halvdan Koht avviste den tyske sendemannen Curt Bräuers krav om betingelsesløs kapitulasjon 9. april 1940. Oscarsborgs senkning av Blücher på vei inn Oslofjorden gjorde det mulig for konge, regjering og storting å flykte. På Elverum samme kveld fikk regjeringen fullmakt til å ivareta landets interesser så lenge det var krig. «Kongens nei» til å abdisere, framført i en tale fra London 8. juli, ble et avgjørende symbol for frihets- og motstandskampen de neste fem årene.

«Vi kan ikke gardere oss mot krise og krig.»

Vi kan aldri gardere oss mot kriser og krig, men landet må være mest mulig forberedt. Etter krigen ble mantraet «Aldri mer 9. april». Parolen har vært hyppig brukt, blant annet for å begrunne Nato-medlemskapet og alliansen med USA. Men å være forberedt handler først og fremst om vår egen beredskap og forsvarsvilje. Et nordisk forsvarsforbund, der de nordiske landene hadde hatt et totalforsvar av den typen Finland har opprettholdt inntil i dag, ville stått seg like bra, om ikke bedre, enn det avhengighetsforholdet vi har hatt til USA, der vi fra 1999 bygde ned territorialforsvaret til fordel for «out-of-area»-operasjoner.

Et effektivt totalforsvar, basert på verneplikt, heimevern og sivilforsvar, er avhengig av en vilje blant folk flest til å forsvare landet. Det krever en politikk for sosial og geografisk fordeling. Hvis mange hektes av velstandsutviklingen, kan totalitære krefter vinne fram. Et totalforsvar skal ta høyde for mange trusler og ulike scenarioer. 9. april 1940 var verken makthavere eller andre sikre på hvor trusselen kom fra. Da kong Haakon ble vekket av sin adjutant natta til 9. april og underrettet om at landet var i krig, spurte han: «Med hvem?» Norsk suverenitet må forsvares – uavhengig av hvor trusselen måtte komme fra. Beredskaps- og forsvarsplanene kan ikke bygges på ensidige og forterskete fiendebilder fra Pentagon og Washington – ikke minst i en tid der trusselen derfra mot vår nasjonale suverenitet framstår betydelig mer overhengende enn den fra øst. I en situasjon der krig truer, må vi langt på vei stole på egne krefter og samarbeide med andre land ut fra felles interesser – ikke ut fra svakhet som gjør at vi må avgi suverenitet til makter og politiske krefter som ikke deler våre interesser og verdier.

Leder

Datasentre må ha konsesjon

Norske datasentre har blitt milliardbutikk for utenlandske eiere, melder Finansavisen. Den israelske Azrieli-familien kontrollerer gjennom selskapet Green Mountain fem datasentre i Norge. Den kinesiske milliardæren Jihan Wu satser også igjennom Bitdeer-konsernet, som eier datasenter i Molde og i Tydal. Begge har vært brukt til å utvinne kryptovaluta. Tydal i Sør-Trøndelag bygges nå om til å bli Norges største operative KI-senter. «Norge er et perfekt sted å legge datasenter, og den fordelen gir vi bort gratis», sier Robert Næss i Nordea. Norge har rimelig fornybar kraft, kjølig klima og velvillige kommuner.

Bjørgulv Braanen

Folke­mord­hensikt

I desember 2023 anla Sør-Afrika sak mot Israel for brudd på folkemord­konvensjonen ved Den internasjonale domstolen (ICJ). Saken pågår fortsatt, men domstolen har pålagt Israel å gjennomføre midlertidige tiltak for å forhindre et folkemord på Gazastripa. Blant annet krever domstolen at Israel sikrer uhindret humanitær hjelp til befolkningen og at landet «skal treffe alle mulige tiltak for å forhindre og straffe direkte og offentlige oppfordringer til å begå folkemord av palestinere i Gaza». Det har lenge vært klart at humanitær hjelp ikke slipper uhindret fram. Israelske myndigheter gjør heller ikke noe for å hindre og straffe direkte oppfordringer til folkemord. Årsaken er at oppfordringene kommer fra regjeringen selv. I nylig innspilt podkastintervju oppfordrer Israels sikkerhetsminister Itamar Ben-Gvir til målrettede drap på palestinere på Gazastripa.

Mari Skurdal

Et helvete av vår støpning

Lørdag var det fem år siden Taliban-krigere rykket inn i Afghanistans hovedstad Kabul og gjenerobret kontrollen over landet, 20 år etter at de ble styrtet av en internasjonal koalisjon der også norske soldater deltok. Nato-uttrekningen av landet i august og september 2021 har allerede skrevet seg inn i historiebøkene som et ydmykende nederlag for alliansen, og en demonstrasjon av begrensningene i hva Vesten er i stand til å oppnå med sin materielt overlegne militærmakt. I de fem årene som har gått siden den gang har mange av de samme landene likevel fortsatt det som i praksis utgjør en økonomisk blokade av Afghanistan, med et uttalt mål om å påvirke utviklingen i landet gjennom å legge press på styresmaktene. Situasjonen i dagens Afghanistan er dyster. Magasinet The Economist, som har dedikert sin siste utgave til en lang reportasje fra landet, skriver i en lederartikkel at musikk er forbudt, og at Talibans moralpoliti fysisk straffer menn som har for kort skjegg, mens kvinner er utestengt fra arbeidsplasser og universiteter og ikke får lov å reise fritt uten følge. Samtidig er det viktig å huske på at denne tragiske situasjonen ikke skyldes Vestens fravær, men vel så mye er en konsekvens av vår krigføring. Som østerriksk-afghanske Emran Feroz påpeker hos nettstedet Zeteo, var det amerikanske droneangrep og dødsskvadroner som bidro til at «hele samfunn ble ødelagt, og tusenvis av sivile radikalisert i prosessen». Det er lite som tyder på at USA har tatt lærdom av nederlaget i Afghanistan, og våpenlobbyen vil nok sørge for at det forholder seg sånn i overskuelig framtid.

Ole Øyvind Sand Holth