Leder

Selvstyre og samarbeid

USA har gått til handelskrig mot alle verdens land, og Trump-administrasjonen skiller ikke mellom venner og fiender. I stedet bruker landet sin sentrale økonomiske posisjon i verdens­økonomien på å presse land til å fjerne tollbarrierer eller på annet vis gjøre sine hoser grønne i Det hvite hus. Samtidig krever USA at Nato-land skal jekke opp forsvarsbudsjettene til 5 prosent av BNP, og det samtidig som det er høyst uklart om det foreligger noen amerikansk sikkerhetsgaranti i enden av en slik opptrapping. Snarere er USA i ferd med å bryte ned Nato gjennom gjentatte framstøt for å ta over Grønland, mot EU, Danmark og grønlendernes eksplisitte ønsker. Det som gjelder nå, er å gjøre oss uavhengige av USA på så mange områder som mulig.

«Det som gjelder nå, er å gjøre oss uavhengige av USA.»

Det første er selvsagt militært, hvor norsk sårbarhet på grunn av avhengighet av USA må bli tatt tak i. Vel så viktig er det å sikre at vi har større digitalt selvstyre. I dag lener vi oss på amerikansk programvare, både på jobb og hjemme. Amerikanske selskaper lagrer data fra både norske arbeidsplasser og fritidsskrolling, som USAs myndigheter når som helst kan få tilgang til. I en kronikk her i avisa forrige uke krevde Attac-leder Diego Marin Rios og fagleder i samme organisasjon Hagen Echzell at Norge lager en plan for digital suverenitet. Attac har langt fra vært aleine om å advare om avhengighet av noen få, amerikanske monopolselskaper. Negative sider ved tekselskapenes makt og virkemåte har blitt sett på med bekymring også hos Nasjonal sikkerhetsmyndighet, NTL og Fagforbundet, Datatilsynet og Forbrukerrådet.

Arbeidet for å sikre god informasjonshåndtering, bygge trygg programvare og frigjøre oss fra autoritære tekmoguler er allerede i gang i flere europeiske land, ifølge Attac. Det handler blant annet om utvikling av statlige skytjenester og dataprogrammer, hvor Norge kan samarbeide med land som Tyskland og Frankrike. Norge har behov for suverenitet og samarbeid på like fot i arbeidet med å frigjøre oss fra den offensive alliansen mellom tekmilliardærer og Maga-bevegelsen.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.