Leder

Selvstyre og samarbeid

USA har gått til handelskrig mot alle verdens land, og Trump-administrasjonen skiller ikke mellom venner og fiender. I stedet bruker landet sin sentrale økonomiske posisjon i verdens­økonomien på å presse land til å fjerne tollbarrierer eller på annet vis gjøre sine hoser grønne i Det hvite hus. Samtidig krever USA at Nato-land skal jekke opp forsvarsbudsjettene til 5 prosent av BNP, og det samtidig som det er høyst uklart om det foreligger noen amerikansk sikkerhetsgaranti i enden av en slik opptrapping. Snarere er USA i ferd med å bryte ned Nato gjennom gjentatte framstøt for å ta over Grønland, mot EU, Danmark og grønlendernes eksplisitte ønsker. Det som gjelder nå, er å gjøre oss uavhengige av USA på så mange områder som mulig.

«Det som gjelder nå, er å gjøre oss uavhengige av USA.»

Det første er selvsagt militært, hvor norsk sårbarhet på grunn av avhengighet av USA må bli tatt tak i. Vel så viktig er det å sikre at vi har større digitalt selvstyre. I dag lener vi oss på amerikansk programvare, både på jobb og hjemme. Amerikanske selskaper lagrer data fra både norske arbeidsplasser og fritidsskrolling, som USAs myndigheter når som helst kan få tilgang til. I en kronikk her i avisa forrige uke krevde Attac-leder Diego Marin Rios og fagleder i samme organisasjon Hagen Echzell at Norge lager en plan for digital suverenitet. Attac har langt fra vært aleine om å advare om avhengighet av noen få, amerikanske monopolselskaper. Negative sider ved tekselskapenes makt og virkemåte har blitt sett på med bekymring også hos Nasjonal sikkerhetsmyndighet, NTL og Fagforbundet, Datatilsynet og Forbrukerrådet.

Arbeidet for å sikre god informasjonshåndtering, bygge trygg programvare og frigjøre oss fra autoritære tekmoguler er allerede i gang i flere europeiske land, ifølge Attac. Det handler blant annet om utvikling av statlige skytjenester og dataprogrammer, hvor Norge kan samarbeide med land som Tyskland og Frankrike. Norge har behov for suverenitet og samarbeid på like fot i arbeidet med å frigjøre oss fra den offensive alliansen mellom tekmilliardærer og Maga-bevegelsen.

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.