Leder

Selvstyre og samarbeid

USA har gått til handelskrig mot alle verdens land, og Trump-administrasjonen skiller ikke mellom venner og fiender. I stedet bruker landet sin sentrale økonomiske posisjon i verdens­økonomien på å presse land til å fjerne tollbarrierer eller på annet vis gjøre sine hoser grønne i Det hvite hus. Samtidig krever USA at Nato-land skal jekke opp forsvarsbudsjettene til 5 prosent av BNP, og det samtidig som det er høyst uklart om det foreligger noen amerikansk sikkerhetsgaranti i enden av en slik opptrapping. Snarere er USA i ferd med å bryte ned Nato gjennom gjentatte framstøt for å ta over Grønland, mot EU, Danmark og grønlendernes eksplisitte ønsker. Det som gjelder nå, er å gjøre oss uavhengige av USA på så mange områder som mulig.

«Det som gjelder nå, er å gjøre oss uavhengige av USA.»

Det første er selvsagt militært, hvor norsk sårbarhet på grunn av avhengighet av USA må bli tatt tak i. Vel så viktig er det å sikre at vi har større digitalt selvstyre. I dag lener vi oss på amerikansk programvare, både på jobb og hjemme. Amerikanske selskaper lagrer data fra både norske arbeidsplasser og fritidsskrolling, som USAs myndigheter når som helst kan få tilgang til. I en kronikk her i avisa forrige uke krevde Attac-leder Diego Marin Rios og fagleder i samme organisasjon Hagen Echzell at Norge lager en plan for digital suverenitet. Attac har langt fra vært aleine om å advare om avhengighet av noen få, amerikanske monopolselskaper. Negative sider ved tekselskapenes makt og virkemåte har blitt sett på med bekymring også hos Nasjonal sikkerhetsmyndighet, NTL og Fagforbundet, Datatilsynet og Forbrukerrådet.

Arbeidet for å sikre god informasjonshåndtering, bygge trygg programvare og frigjøre oss fra autoritære tekmoguler er allerede i gang i flere europeiske land, ifølge Attac. Det handler blant annet om utvikling av statlige skytjenester og dataprogrammer, hvor Norge kan samarbeide med land som Tyskland og Frankrike. Norge har behov for suverenitet og samarbeid på like fot i arbeidet med å frigjøre oss fra den offensive alliansen mellom tekmilliardærer og Maga-bevegelsen.

Leder

En farlig kopling

Da nyheten om et angrep på hanukka-­feirende mennesker i Sydney i Australia tikket inn søndag, utløste det sikkerhetsrutiner hos Det jødiske samfunn i Trondheim. Politiet var også raskt på pletten, fortalte lederen av den trønderske menigheten i et intervju her i avisa tirsdag. Selv om massakren skjedde på den andre siden av jorda, får den konsekvenser her hjemme. Nordmenn med jødisk bakgrunn føler seg utrygge, og det er ikke ubegrunnet. Både nazister og islamister har angrepet jødiske mål i en rekke land. Den pågående trusselen mot jødiske samlinger og institusjoner kommer sjelden fra internasjonale Palestina-aktivister, selv om det har forekommet.

Mål og midler

De én prosent rikeste i Norge har de siste ti årene doblet likningsformuen sin. Mens nordmenns inntekter siden 2001 har økt med 7,8 prosent, har formuene økt med nærmere 30 prosent. Som den franske økonomen Thomas Piketty har påpekt, er avkastningen på kapital mye høyere enn den økonomiske veksten i samfunnet. Derfor vil kapital­eierne ubønnhørlig øke sin rikdom på bekostning av det store flertallet – hvis det ikke iverksettes politiske tiltak. Inntektsulikheten i Norge ble redusert i de første etterkrigsårene, fram til 1990-tallet. Deretter ble den øverste prosentens andel, inkludert tilbakeholdte midler i selskapene, nesten doblet fram til 2001 og vokste ufortrødent videre etter det. Hvis en bruker den såkalte Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, kommer Norge ganske godt ut.

Toppstyrt dokument

Arbeiderpartiet har lagt fram en fireårsplan for Norge, som skal gjelde ut hele regjeringsperioden. Det spesielle med den er at den er et toppstyrt styringsverktøy, utformet av partiledelsen etter innspill fra fagstatsrådene. Regjeringen forbeholder seg også retten til å endre planen underveis, og hvert år skal helheten opp til revisjon hos den samme partiledelsen som har utformet den. Planen har en forankring i Arbeiderpartiets partiprogram, men ettersom planen bare er på ti sider mot partiprogrammets 180, er det meste utelatt. Snarere er planen et oppsamlingsdokument over saker regjeringen allerede er i gang med eller planlegger å gå i gang med raskt. Samtidig er punktene såpass overordnede at de virkelige stridstemaene kan være vanskelige å plukke opp.