Leder

Selvstyre og samarbeid

USA har gått til handelskrig mot alle verdens land, og Trump-administrasjonen skiller ikke mellom venner og fiender. I stedet bruker landet sin sentrale økonomiske posisjon i verdens­økonomien på å presse land til å fjerne tollbarrierer eller på annet vis gjøre sine hoser grønne i Det hvite hus. Samtidig krever USA at Nato-land skal jekke opp forsvarsbudsjettene til 5 prosent av BNP, og det samtidig som det er høyst uklart om det foreligger noen amerikansk sikkerhetsgaranti i enden av en slik opptrapping. Snarere er USA i ferd med å bryte ned Nato gjennom gjentatte framstøt for å ta over Grønland, mot EU, Danmark og grønlendernes eksplisitte ønsker. Det som gjelder nå, er å gjøre oss uavhengige av USA på så mange områder som mulig.

«Det som gjelder nå, er å gjøre oss uavhengige av USA.»

Det første er selvsagt militært, hvor norsk sårbarhet på grunn av avhengighet av USA må bli tatt tak i. Vel så viktig er det å sikre at vi har større digitalt selvstyre. I dag lener vi oss på amerikansk programvare, både på jobb og hjemme. Amerikanske selskaper lagrer data fra både norske arbeidsplasser og fritidsskrolling, som USAs myndigheter når som helst kan få tilgang til. I en kronikk her i avisa forrige uke krevde Attac-leder Diego Marin Rios og fagleder i samme organisasjon Hagen Echzell at Norge lager en plan for digital suverenitet. Attac har langt fra vært aleine om å advare om avhengighet av noen få, amerikanske monopolselskaper. Negative sider ved tekselskapenes makt og virkemåte har blitt sett på med bekymring også hos Nasjonal sikkerhetsmyndighet, NTL og Fagforbundet, Datatilsynet og Forbrukerrådet.

Arbeidet for å sikre god informasjonshåndtering, bygge trygg programvare og frigjøre oss fra autoritære tekmoguler er allerede i gang i flere europeiske land, ifølge Attac. Det handler blant annet om utvikling av statlige skytjenester og dataprogrammer, hvor Norge kan samarbeide med land som Tyskland og Frankrike. Norge har behov for suverenitet og samarbeid på like fot i arbeidet med å frigjøre oss fra den offensive alliansen mellom tekmilliardærer og Maga-bevegelsen.

Leder

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.