Leder

Tung, digital hallusinering

Tromsø kommune la i februar fram forslag til ny skolestruktur, der åtte skoler skulle nedlegges – Lunheim, Hamna, Vikran, Kattfjord, Ersfjordbotn, Trondjord, Sandnessund og Slettaelva. Debattene har rast med folkemøter og protester. Planen var at saken skulle til behandling i kommunestyret i juni.

«Referansene var diktet opp.»

Så kom avsløringen om at kunnskapsgrunnlaget er laget ved hjelp av kunstig intelligens, med store og grove feil, rett og slett et «kukstøkke», som første­amanuensis ved juridisk fakultet på UiT, Marius Storvik, sier til iTromsø. Inntil i slutten av mars var det ingen i kommunen som hadde kommet på å kvalitetssikre kunnskapsgrunnlaget, selv om det var avholdt 25 møter under utarbeidelsen av dokumentet. Heller ikke politikere, som stilte opp på folkemøter for å forsvare planen, ante ugler i mosen. Det var først da tre ansatte ved lærerutdanningen på UiT ettergikk opplysningene og sendte funnene til Nordlys og iTromsø, at skandalen var et faktum. Det viste seg at referansene var diktet opp – hallusinert fram. Hadde det ikke vært for disse tre, er sannsynligheten stor for at «kunnskapsgrunnlaget» hadde fulgt med saken helt fram til endelig vedtak i kommunestyret om skolenedleggelser.

Noe av det mest sjokkerende er digitaliseringsminister Karianne Tungs reaksjon. Hun roser kommunen for å ta i bruk kunstig intelligens og for å være åpne om feilene – og gjentar sitt mål om at 80 prosent av offentlige virksomheter skal ta i bruk KI innen 2025 – og alle innen 2030. Den ukritiske framsnakkingen av KI er dypt problematisk. Språkmodellene hallusinerer, og deres «funn» må sjekkes og dobbeltsjekkes. Det er all grunn til å tro at to–tre kompetente medarbeidere kunne ha utformet dette kunnskapsgrunnlaget, med betydelig høyere kvalitet. Forutsetningen for å ta i bruk kunstig intelligens er at man vet nøyaktig hva den skal brukes til og hva den skal erstatte. På svært mange områder er den menneskelige intelligensen fullstendig overlegen. For, som Bjørn Vassnes skrev her i avisa torsdag: «Selv den mest regelbundne byråkrat gjør nemlig mye mer enn stillingsinstruksen sier. Det hender faktisk at de bruker noe så ureglementert som sunn fornuft».

Leder

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.