Leder

Tung, digital hallusinering

Tromsø kommune la i februar fram forslag til ny skolestruktur, der åtte skoler skulle nedlegges – Lunheim, Hamna, Vikran, Kattfjord, Ersfjordbotn, Trondjord, Sandnessund og Slettaelva. Debattene har rast med folkemøter og protester. Planen var at saken skulle til behandling i kommunestyret i juni.

«Referansene var diktet opp.»

Så kom avsløringen om at kunnskapsgrunnlaget er laget ved hjelp av kunstig intelligens, med store og grove feil, rett og slett et «kukstøkke», som første­amanuensis ved juridisk fakultet på UiT, Marius Storvik, sier til iTromsø. Inntil i slutten av mars var det ingen i kommunen som hadde kommet på å kvalitetssikre kunnskapsgrunnlaget, selv om det var avholdt 25 møter under utarbeidelsen av dokumentet. Heller ikke politikere, som stilte opp på folkemøter for å forsvare planen, ante ugler i mosen. Det var først da tre ansatte ved lærerutdanningen på UiT ettergikk opplysningene og sendte funnene til Nordlys og iTromsø, at skandalen var et faktum. Det viste seg at referansene var diktet opp – hallusinert fram. Hadde det ikke vært for disse tre, er sannsynligheten stor for at «kunnskapsgrunnlaget» hadde fulgt med saken helt fram til endelig vedtak i kommunestyret om skolenedleggelser.

Noe av det mest sjokkerende er digitaliseringsminister Karianne Tungs reaksjon. Hun roser kommunen for å ta i bruk kunstig intelligens og for å være åpne om feilene – og gjentar sitt mål om at 80 prosent av offentlige virksomheter skal ta i bruk KI innen 2025 – og alle innen 2030. Den ukritiske framsnakkingen av KI er dypt problematisk. Språkmodellene hallusinerer, og deres «funn» må sjekkes og dobbeltsjekkes. Det er all grunn til å tro at to–tre kompetente medarbeidere kunne ha utformet dette kunnskapsgrunnlaget, med betydelig høyere kvalitet. Forutsetningen for å ta i bruk kunstig intelligens er at man vet nøyaktig hva den skal brukes til og hva den skal erstatte. På svært mange områder er den menneskelige intelligensen fullstendig overlegen. For, som Bjørn Vassnes skrev her i avisa torsdag: «Selv den mest regelbundne byråkrat gjør nemlig mye mer enn stillingsinstruksen sier. Det hender faktisk at de bruker noe så ureglementert som sunn fornuft».

Leder

Aldri mer

I dag er det 85 år siden Norge ble hærtatt av tyske okkupasjonsstyrker. Utenriksminister Halvdan Koht avviste den tyske sendemannen Curt Bräuers krav om betingelsesløs kapitulasjon 9. april 1940. Oscarsborgs senkning av Blücher på vei inn Oslofjorden gjorde det mulig for konge, regjering og storting å flykte. På Elverum samme kveld fikk regjeringen fullmakt til å ivareta landets interesser så lenge det var krig. «Kongens nei» til å abdisere, framført i en tale fra London 8.

Selvstyre og samarbeid

USA har gått til handelskrig mot alle verdens land, og Trump-administrasjonen skiller ikke mellom venner og fiender. I stedet bruker landet sin sentrale økonomiske posisjon i verdens­økonomien på å presse land til å fjerne tollbarrierer eller på annet vis gjøre sine hoser grønne i Det hvite hus. Samtidig krever USA at Nato-land skal jekke opp forsvarsbudsjettene til 5 prosent av BNP, og det samtidig som det er høyst uklart om det foreligger noen amerikansk sikkerhetsgaranti i enden av en slik opptrapping. Snarere er USA i ferd med å bryte ned Nato gjennom gjentatte framstøt for å ta over Grønland, mot EU, Danmark og grønlendernes eksplisitte ønsker. Det som gjelder nå, er å gjøre oss uavhengige av USA på så mange områder som mulig. Det første er selvsagt militært, hvor norsk sårbarhet på grunn av avhengighet av USA må bli tatt tak i. Vel så viktig er det å sikre at vi har større digitalt selvstyre.

Forsvar for litte­ra­turen

Oslo Domkirke var fylt til siste rad da Dag Solstad ble bisatt denne uka. Statsminister Jonas Gahr Støre holdt minnetale på vegne av regjeringen, hele Norge – og som «en av Solstads mange lesere». Talen gikk i dialog med Solstads litteratur, særlig «Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman» (2006), en ibsensk utforsking og avkledning av et system Støre har vært del av store deler av sitt liv: norsk utenrikstjeneste. Støre omtalte det som «en varm ironi» at han, «som representant for det systemet Solstad så ofte stilte spørsmål ved – nå er jeg beskjeden – taler i hans begravelse». Han trakk linjer mellom litteratur og politikk, fordi begge er avhengige av å skille det vesentlige fra det uvesentlige.