Leder

Forsvar for litteraturen

Oslo Domkirke var fylt til siste rad da Dag Solstad ble bisatt denne uka. Statsminister Jonas Gahr Støre holdt minnetale på vegne av regjeringen, hele Norge – og som «en av Solstads mange lesere». Talen gikk i dialog med Solstads litteratur, særlig «Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman» (2006), en ibsensk utforsking og avkledning av et system Støre har vært del av store deler av sitt liv: norsk utenrikstjeneste. Støre omtalte det som «en varm ironi» at han, «som representant for det systemet Solstad så ofte stilte spørsmål ved – nå er jeg beskjeden – taler i hans begravelse». Han trakk linjer mellom litteratur og politikk, fordi begge er avhengige av å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Statsministeren takket Solstad for at han viste at litteratur kan hjelpe oss å forstå hvem vi er, og at han «forener mange til engasjement for at litteraturen fortsatt er uslåelig til nettopp det. Derfor skal og bør den forsvares».

«Høyre ­kutter hundrevis av ­millioner til kultur.»

Det er ikke en liten ting å ha en statsminister som konstaterer at litteraturen skal forsvares. Det er heller ikke gitt at vi vil ha det særlig lenge. Det reisverket for litteratur som ble bygget opp i Etterkrigs-Norge, og som har gjort det mulig for vårt bitte lille språkområde å fostre så mange framifrå forfattere, er ikke hogd i stein. Det ene er at selve lesingen er truet av oppmerksomhetssugende medier, skapt for å gjøre oss avhengige av irrelevantheter, låst i et evig nå. Kulturen er også underlagt en politisk kamp om midler, og her gjør norsk høyreside for tida underlige prioriteringer. I en tid der demokratiets grunnplanke – det skrevne ord, lesingen, litteraturen og kunnskapsformidlingen – er truet, går såkalt konservative partier løs på kulturens institusjonelle reisverk.

I sine alternative budsjetter kutter Høyre hundrevis av millioner kroner til norsk kultur. Det frie kunst- og kulturfeltet får de største kuttene, men partiet kniper også inn for museer, Nasjonalbiblioteket, Arkivverket og kunstnerstipender. For litteraturen er fjerningen av momsfritaket på bøker rett ut sagt katastrofalt. Dette er ikke tida for å utarme kulturen mer enn det samtida klarer på egen hånd. Derfor var Støres forsvar for litteraturen en lise. Til høsten står kampen.

Leder

Skammelig

USA innførte onsdag sanksjoner mot Francesca Albanese, FNs spesialrapportør i de okkuperte palestinske områdene. Det innebærer blant annet at hennes eiendeler i USA er fryst, og at hun og hennes familie får innreiseforbud i USA. Hvis noen samarbeider med henne, kan de få fengselsstraff. Reaksjonen kommer etter at Albanese la fram en rapport der hun ber verdens land innføre våpenboikott og kutte økonomisk samarbeid med Israel. USAs utenriksminister Marco Rubio sa at sanksjonene ilegges for det han kaller Albaneses «ulovlige og skammelige innsats for å få Den internasjonale straffedomstolen (ICC) til å handle mot USA og mot israelske tjenestemenn, selskaper og ledere». Dette har blitt USAs modus operandi i utenrikspolitikken. De viser ingen respekt for avtaler om folkerett og menneskerettigheter og går heller til direkte angrep på enkeltpersonene som står i spissen for systemene som gir dem motstand.

Regime­skifte

En sein februarkveld i 1946 sendte George Kennan et telegram hjem fra den amerikanske ambassaden i Moskva. Diplomatens melding spredte seg raskt i utenrikstjenesten, hvor den fikk kallenavnet «the long telegram»: Med sine 5000 ord var telegrammet det lengste i departementets historie. Men teksten skulle gå inn i historien av helt andre grunner. Kennan argumenterte for at sovjetmarxismen i sin natur var ekspansiv. Året før hadde Sovjet og USA nedkjempet Hitler sammen, men nå mente Kennan at fredelig sameksistens var utenkelig. Sovjets ledere var heldigvis «svært følsomme for maktas logikk», mente han.

Perverst diplomati

11. september 1973 ble Chiles president Salvador Allende styrtet. Militærjuntaen som kastet den demokratisk valgte presidenten, hadde tung støtte fra USA. Henry Kissinger, som var både utenriksminister og nasjonal sikkerhetsrådgiver, deltok aktivt i forberedelsene til kuppet. Kissinger var òg en viktig støttespiller for Augusto Pinochet, generalen som ble diktator etter kuppet. Tre måneder etter kuppet ble Henry Kissinger overrakt Nobels fredspris i London.