Leder

Forsvar for litteraturen

Oslo Domkirke var fylt til siste rad da Dag Solstad ble bisatt denne uka. Statsminister Jonas Gahr Støre holdt minnetale på vegne av regjeringen, hele Norge – og som «en av Solstads mange lesere». Talen gikk i dialog med Solstads litteratur, særlig «Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman» (2006), en ibsensk utforsking og avkledning av et system Støre har vært del av store deler av sitt liv: norsk utenrikstjeneste. Støre omtalte det som «en varm ironi» at han, «som representant for det systemet Solstad så ofte stilte spørsmål ved – nå er jeg beskjeden – taler i hans begravelse». Han trakk linjer mellom litteratur og politikk, fordi begge er avhengige av å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Statsministeren takket Solstad for at han viste at litteratur kan hjelpe oss å forstå hvem vi er, og at han «forener mange til engasjement for at litteraturen fortsatt er uslåelig til nettopp det. Derfor skal og bør den forsvares».

«Høyre ­kutter hundrevis av ­millioner til kultur.»

Det er ikke en liten ting å ha en statsminister som konstaterer at litteraturen skal forsvares. Det er heller ikke gitt at vi vil ha det særlig lenge. Det reisverket for litteratur som ble bygget opp i Etterkrigs-Norge, og som har gjort det mulig for vårt bitte lille språkområde å fostre så mange framifrå forfattere, er ikke hogd i stein. Det ene er at selve lesingen er truet av oppmerksomhetssugende medier, skapt for å gjøre oss avhengige av irrelevantheter, låst i et evig nå. Kulturen er også underlagt en politisk kamp om midler, og her gjør norsk høyreside for tida underlige prioriteringer. I en tid der demokratiets grunnplanke – det skrevne ord, lesingen, litteraturen og kunnskapsformidlingen – er truet, går såkalt konservative partier løs på kulturens institusjonelle reisverk.

I sine alternative budsjetter kutter Høyre hundrevis av millioner kroner til norsk kultur. Det frie kunst- og kulturfeltet får de største kuttene, men partiet kniper også inn for museer, Nasjonalbiblioteket, Arkivverket og kunstnerstipender. For litteraturen er fjerningen av momsfritaket på bøker rett ut sagt katastrofalt. Dette er ikke tida for å utarme kulturen mer enn det samtida klarer på egen hånd. Derfor var Støres forsvar for litteraturen en lise. Til høsten står kampen.

Leder

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.