Leder

Politisk jordskjelv

Bjørgulv Braanen

Frankrikes mest populære presidentkandidat, Marine Le Pen, er sammen med flere partifeller i Rassemblement National – Nasjonal Samling – dømt for misbruk av EU-midler. Pengene partiet mottok, skulle gå til assistenter i EU-parlamentet, men gikk i stedet til å lønne medarbeidere i Frankrike. Le Pen dømmes til fire års fengsel – hvorav to er ubetinget – og til å betale 100.000 euro, 1,1 million kroner. Det virker bevist utover enhver tvil at partiet har brukt EU-midlene i strid med forutsetningene.

«Det er første gang en leder for et stort parti nektes å stille til valg.»

Det som sendte sjokkbølger gjennom det politiske Frankrike mandag, var domstolens beslutning om frata Le Pen retten til å stille til valg i fem år. Hun slipper å sone fengselsstraffen før anken er behandlet, men forbudet mot å stille til valg trer i kraft umiddelbart. Det betyr at hun ikke kan være presidentkandidat ved valget i 2027. Det innebærer at den soleklare favoritten til å vinne første runde i presidentvalget i 2027 skytes ut av en domstol i Paris. På dagens målinger har hun støtte fra 36 prosent av franskmennene, mot 25 prosent for Édouard Philippe, tidligere statsminister fra høyrepartiet Republikanerne. Venstresidas Jean-Luc Mélenchon får 12 prosent.

Flere franske jurister har reagert på forbudet mot å stille til valg. Det kan virke overdrevet og uproporsjonalt. Dette er ikke første gang en politiker i Frankrike dømmes for korrupsjon eller misbruk av offentlige midler, men det er første gang en leder for et stort parti er nektet å stille til valg. Borgermester Louis Aliot i Perpignan, som var en av de tiltalte, sier dommen mot Le Pen er en innblanding i valgprosessen og en skamplett på Frankrikes demokratiske historie. Statsminister François Bayrou fra sentrumspartiet Demokratisk bevegelse har også reagert. På venstresida har kommunistpartiets Fabien Roussel uttalt seg positivt om dommen, mens Mélenchon fra Det ukuelige Frankrike har advart mot å bruke domstolene til å avgjøre politiske valg. Han reagerer også på at forbudet mot å stille til valg trer i kraft uavhengig av ankebehandlingen. Forbudet virker urimelig og uproporsjonalt og kan få uante konsekvenser.

Leder

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.

Bjørgulv Braanen

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Mari Skurdal

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen