Leder

Vi må unngå heksejakt

Mari Skurdal

En stor pengegave fra Ølen Betong-gründer Atle Sigmund Berge gjorde det mulig for det nystartede partiet Fred og rettferdighet (For) å starte valgkampen med et smell. På selveste 17. mai ble kollektivtransporten i hovedstaden kledd i plakater med bilder av partileder Marielle Leraand og førstekandidat i Akershus professor Glenn Diesen. Budskapet sto hvitt på rødt: «Nei til 85 milliarder til krig i Ukraina» og «Bruk pengene våre på velferd – ikke krig». Flere var raskt ute med anklager om at kampanjen var betalt av Russland, deriblant SV og Høyres Ine Marie Eriksen. Venstres Hallstein Bjercke har kalt partiet «søppel». Og selv om fristen for å innrapportere pengegaver ikke var ute, sendte Partilovnemnda et brev til For med spørsmål om hvem som finansierte kampanjen.

«Norsk venstreside er uenig med partiet i en rekke saker.»

Utenlandsk innblanding i valg kan undergrave det norske demokratiske systemet, og de rette myndighetsorganene må derfor undersøke mistanker om slik valgmanipulasjon. Men vi skal være oppmerksomme på at når slike anklager framføres uten noe som helst belegg, er det med på å skape et giftig offentlig ordskifte. I et slikt klima blir det en kamp om å klistre merkelapper til personer, snarere enn å diskutere sak. Den norske venstresida er uenig med det nystiftede partiet i en rekke saker, og det er også årsaken til at enkelte av partimedlemmene har brutt med andre partier og dannet Fred og rettferdighet. Med på laget har de Glenn Diesen, som målbærer mange av Russlands hovedfortellinger om årsakene til Ukraina-krigen. Han har også et uvanlig innpass i russisk offentlighet og møtte Vladimir Putin seinest i fjor.

Både For og Diesen fortjener kritiske spørsmål. Vi tjener likevel på at kritikken ikke får form av en heksejakt. Ønsket om fredsforhandlinger fins for eksempel langt utenfor Fors rekker, og når slike ståsteder mistenkeliggjøres som betalt russisk propaganda, så hindrer vi legitime og viktige debatter. Her er vi på linje med tidligere Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle. I gårsdagens avis uttrykte at han at han «er veldig skeptisk til alle former for mistenkeleggjering av politisk opposisjonelle».

Leder

Bryt opp oligopolet

Debatten om dagligvarebransjen og matvareprisene er som klokka som går og går og aldri kommer til døra. Mandag var statsminister Jonas Gahr Støre og næringsminister Cecilie Myrseth ute igjen med nye tiltak for å bekjempe svak konkurranse. Forbrukerne skulle gis god prisinformasjon, og loven om god handelsskikk skulle oppdateres. Likevel var det på forhånd klart at de ikke ville gjøre noe som helst med maktkonsentrasjonen og strukturen i bransjen. Det norske dagligmarkedet er et høyt konsentrert oligopol (marked med få dominerende aktører) med en markedsandel på over 95 prosent for Norgesgruppen, Coop og Rema. Markedet er også preget av vertikal integrasjon, med eierinteresser i flere ledd i verdikjeden. Kjedene kontrollerer i stor grad grossistleddet, logistikken og har egne produsenter, noe som undergraver samvirkemodellen i landbruket, der bøndene har gått sammen for å styrke sin posisjon, ikke minst overfor de mektige eierne i salgsleddet.

Bjørgulv Braanen

Proble­matisk samrøre

Linda Hofstad Helleland har vært en sentral profil for Høyre i en årrekke. Med unntak av perioden 2005–2009 har hun sittet sammenhengende på Stortinget siden 2001, og hun har vært kulturminister, barne- og likestillingsminister og kommunal- og moderniseringsminister i Erna Solbergs regjering. Til høsten gir hun seg i politikken, og ventelig må hun finne seg noe å gjøre. Hennes samlede yrkeserfaring til nå er å være informasjonsrådgiver for Høyre i perioden hun ikke var innvalgt på Stortinget. Forrige uke skrev Nettavisen at Helleland har tjuvstartet på tilværelsen etter politikken. Allerede i fjor høst gikk hun inn i styrene til Reitan Retail og Norlandia.

Mari Skurdal

Det er viljen det står på

Under sitt besøk i Saudi-Arabia i forrige uke kom USAs president Donald Trump med en oppsiktsvekkende kritikk av sine forgjengeres utenrikspolitikk i Midtøsten. I en tale som først og fremst framsto som en eneste lang kjærlighetserklæring til verten, kronprins Mohmad bin Salman, kontrasterte Trump de glitrende skyskraperne i Riyadh med den miseren USA hadde etterlatt seg i blant annet Kabul og Bagdad, og som han mente skyldtes nykonservative «nasjonsbyggere» som «ødela langt flere nasjoner enn de bygget» og «intervenerte i komplekse samfunn som de ikke engang forsto selv». Denne kritikken er berettiget. Det har også fått myeoppmerksomhet at Trump ikke la turen om Israel på sitt Midtøsten-besøk, og at han den siste tida har gjort en rekke framstøt som bryter med Israels uttalte interesser i regionen. Det gjelder både de pågående forhandlingene med Iran om en ny atomavtale, og ikke minst beslutningen om å oppheve sanksjonene mot Syria, som Trump i sin tale i Riyadh innrømmet at hadde vært «brutale» og «kvestende» for sivilbefolkningen. Philip Gordon, utenrikspolitisk rådgiver for Kamala Harris, skriver i Financial Times at hans parti Demokratene har mye å lære av Trumps vilje til å «utfordre etablerte sannheter og overstige politiske barrierer i sin streben etter utenrikspolitiske mål» i Midtøsten. Gordon har rett i at Trump med sin vilje til å bryte med konvensjonene åpenbarer et handlingsrom også andre politikere med fordel kunne benyttet seg mer av. Desto mer rammende er det at Trump fortsetter å levere våpnene og den diplomatiske oppbakkingen som muliggjør Israels etniske rensing av Gaza.

Ole Øyvind Sand Holth