Leder

Slipp ham fri!

Mari Skurdal

Den svenske journalisten Joakim Medin ble fengslet i Tyrkia da han landet i Istanbul før helga. Han er ansatt i den venstreorienterte svenske avisa ETC, hvor han arbeider med graveprosjekter og utenriksjournalistikk. Han skriver også reportasjebøker om alt fra sexturisme til Thailand, vold i hjemmet, radikalisering og framveksten av IS og illiberal utvikling i Ungarn. Klassekampen har også trykket hans reportasjer fra Syria, Irak og Tyrkia. Han dekket blant annet den nå fengslede Istanbul-ordføreren Ekrem Imamoglus valgseier i 2019. Nå sitter Medin i et høysikkerhetsfengsel utenfor Istanbul hvor Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan holder journalister og politiske fanger – blant annet Imamoglu.

«Medin har dekket kurdiske spørsmål i flere år.»

Tyrkia anklager Medin for å ha deltatt i en demonstrasjon i Stockholm for to år siden, arrangert av den kurdiske organisasjonen Rojavakommittéerna. Under demonstrasjonen ble en dokke som forestilte Erdogan hengt opp-ned utenfor Stadshuset. Både organisasjonen og ETC sier at Medin dekket demonstrasjonen som journalist, ikke deltaker. Han anklages også av tyrkiske myndigheter for å ha koblinger til Kurdistans arbeiderparti (PKK), som er terrorstemplet i Tyrkia. Medin har dekket kurdiske spørsmål i flere år, blant annet for Klassekampen. Nylig kunngjorde PKK at de legger ned våpnene og er nå i forhandlinger om en slutt på konflikten med Tyrkia. Det har ikke bremset Erdogan i å gå etter Joakim Medin.

Erdogans fengsling av politiske motstandere og journalister viser at Tyrkia tar nok et skritt i autoritær retning. Det er landet dessverre ikke aleine om. Israel har siden Hamas-angrepet 7. oktober 2023 drept 200 lokale journalister på Gaza, hvorav 43 var på jobb, ifølge Reportere uten grenser. Andre pressefolk slipper ikke inn, selv ikke etter våpenhvilen. I tillegg sprer Israel anklager om at drepte journalister egentlig jobbet for Hamas, men Reportere uten grenser avviser dokumentasjonen. Snarere er svertekampanjene en metode for å hindre kritikk av fengslinger og drap. Feige regimer går etter journalister fordi de ikke tåler sannheten. Slik skremmer de andre fra å skrive kritiske saker. Derfor må vi legge alt tenkelig press på Tyrkia for å få Medin fri.

Leder

Politisk jordskjelv

Frankrikes mest populære presidentkandidat, Marine Le Pen, er sammen med flere partifeller i Rassemblement National – Nasjonal Samling – dømt for misbruk av EU-midler. Pengene partiet mottok, skulle gå til assistenter i EU-parlamentet, men gikk i stedet til å lønne medarbeidere i Frankrike. Le Pen dømmes til fire års fengsel – hvorav to er ubetinget – og til å betale 100.000 euro, 1,1 million kroner. Det virker bevist utover enhver tvil at partiet har brukt EU-midlene i strid med forutsetningene. Det som sendte sjokkbølger gjennom det politiske Frankrike mandag, var domstolens beslutning om frata Le Pen retten til å stille til valg i fem år. Hun slipper å sone fengselsstraffen før anken er behandlet, men forbudet mot å stille til valg trer i kraft umiddelbart. Det betyr at hun ikke kan være presidentkandidat ved valget i 2027.

Bjørgulv Braanen

Inklu­de­rende regjering?

Lørdag kveld presenterte Syrias fungerende president, Ahmed al-Sharaa, landets nye regjering – akkurat i tide til å rekke dødlinja han selv hadde satt, da han tok makta etter at regimet til Bashar al-Assad kollapset i begynnelsen av desember. Den nye overgangsregjeringen skal sitte i fem år og får dermed den ekstremt krevende jobben å lede landet ut av diktatur og krig og videre i prosessen Sharaa har lovet at skal ende med demokratiske valg. Norge og andre europeiske regjeringer har uttrykt seg støttende til Syrias nye hersker, til tross for hans bakgrunn som leder for en islamistgruppe alliert med terrornettverket al-Qa’ida. Mange har samtidig sagt at støtta avhenger av at ord følges av handling, ikke minst når det gjelder respekt for kvinner og for landets rike etniske og religiøse sammensetning. Usikkerheten rundt hvorvidt Sharaa ønsker og er i stand til dette, har tiltatt kraftig etter at representanter for de nye sikkerhetsstyrkene i forrige måned, under en stor militæroperasjon, massakrerte langt over tusen sivile alawitter, den etniske gruppa Assad-familien tilhører. Den nye regjeringen virker til dels sammensatt nettopp for å imøtekomme denne frykten, og dermed også å kunne sikre landet videre internasjonal støtte. På overflata tikker den av de fleste boksene. De tre største etniske minoritetene – kurdere, alawitter og drusere – er imidlertid bare representert med én minister hver, for henholdsvis utdanning, transport og jordbruk.

Ole Øyvind Sand Holth

Forbannet løgn og dikt

Henrik Ibsens «Peer Gynt», noe av det nærmeste vi kommer et norsk nasjonal­epos, kretser rundt et fenomen vi stadig stifter tettere bekjentskap med – løgnen. Allerede i første scene anklager bonde­enka Åse sønnen for å lyve, når Peer forteller at han har ridd en bukk over fjellegg, bre og ned ei ur. Åse er fascinert, men skjenner også på sønnen: «En løgn kan endevendes, stadses op med brask og bram, klædes i en nygjort ham, så dens magre skrot ej kendes.» Utsagnet kunne vel så gjerne vært brukt om de nye språkmodellene vi er i ferd med å erstatte etablerte kunnskapskilder med. På kort tid har Chat GPT, Deepseek og en rekke nyere KI-roboter rykket inn i stedet for leksikon og kildesøk. Den siste uka har vist hvor problematisk utskiftingen er. Da ­familiefaren Arve Hjalmar Holmen spurte Chat GPT hvem han var, mottok han for eksempel en tilsynelatende saklig tekst om at han hadde myrdet sine barn, skriver Aftenposten. I Dag og Tid spør en journalist samme chatbot om hendelser i Kongo på 1960-tallet.

Mari Skurdal