Leder

Byråkratisk monster

Tidligere har Statkraft blitt kraftig kritisert for å gi skyhøye bonuser til selskapets tradere i Frankfurt. Fire direktører i Statkraft Trading fikk utbetalt 266 millioner kroner i 2022. Statkraft har også hatt en svært offensiv utenlandsstrategi, uten at det er helt klart i hvilken grad dette har vært forankret blant landets folkevalgte. Nå viser det seg at det også har vært en gedigen vekst i antall ansatte, uten at kraftproduksjonen har økt tilsvarende. Kostnadene er nesten tredoblet. «Noe av den mest imponerende kostnadsveksten jeg noensinne har sett», sier analytiker og forvalter Ole André Hagen til Dagens Næringsliv.

«Statlige selskaper skal ikke være en lekegrind for overbetalte toppledere.»

Statkraft har mer enn doblet antallet ansatte på sju år, fra 3229 i 2018 til 6813 i fjor. «Statkraft var en svær organisasjon i utgangspunktet. I dag produserer de nær like mange kilowattimer som før, men bruker seks milliarder mer på lønn og har doblet antallet ansatte. Hva gjør alle disse menneskene? Har man laget et byråkratisk monster», spør Hagen. Han påpeker at seks milliarder kroner som fellesskapet kunne fått årlig – og brukt til skoler eller sykehus – i stedet har gått til å bygge et internt imperium. Konserndirektør for konsernstaber Henrik Sætness avviser påstandene og viser til at økningen har kommet innen forretningsutvikling – særlig vind- og solkraftprosjekter under utvikling.

Tidligere har Statkraft fått kritikk for utenlandsoppkjøp, blant annet av spanske Enerfín for 21 milliarder. «Sikkert spennende for ledelsen, men ikke så lett å skjønne hvorfor det skal være fornuftig for selskapets eiere – staten», skrev NHH-professor Lars Sørgård i en kronikk DN. Flere partier på Stortinget reagerer nå på kostnadsgaloppen. «Dette er et heleid statlig selskap som tilsynelatende har lite kostnadskontroll», sier Frps Marius Arion Nilsen. Senterpartiet vil endre Statkrafts formål. Heleide statlige selskaper skal tjene samfunnsmessige mål og ikke være en lekegrind for overbetalte ledere, som prioriterer å bygge opp egne imperier uavhengig av hva som var det opprinnelige formålet og hva som tjener det norske samfunnet.

Leder

Det er viljen det står på

Under sitt besøk i Saudi-Arabia i forrige uke kom USAs president Donald Trump med en oppsiktsvekkende kritikk av sine forgjengeres utenrikspolitikk i Midtøsten. I en tale som først og fremst framsto som en eneste lang kjærlighetserklæring til verten, kronprins Mohmad bin Salman, kontrasterte Trump de glitrende skyskraperne i Riyadh med den miseren USA hadde etterlatt seg i blant annet Kabul og Bagdad, og som han mente skyldtes nykonservative «nasjonsbyggere» som «ødela langt flere nasjoner enn de bygget» og «intervenerte i komplekse samfunn som de ikke engang forsto selv». Denne kritikken er berettiget. Det har også fått myeoppmerksomhet at Trump ikke la turen om Israel på sitt Midtøsten-besøk, og at han den siste tida har gjort en rekke framstøt som bryter med Israels uttalte interesser i regionen. Det gjelder både de pågående forhandlingene med Iran om en ny atomavtale, og ikke minst beslutningen om å oppheve sanksjonene mot Syria, som Trump i sin tale i Riyadh innrømmet at hadde vært «brutale» og «kvestende» for sivilbefolkningen. Philip Gordon, utenrikspolitisk rådgiver for Kamala Harris, skriver i Financial Times at hans parti Demokratene har mye å lære av Trumps vilje til å «utfordre etablerte sannheter og overstige politiske barrierer i sin streben etter utenrikspolitiske mål» i Midtøsten. Gordon har rett i at Trump med sin vilje til å bryte med konvensjonene åpenbarer et handlingsrom også andre politikere med fordel kunne benyttet seg mer av. Desto mer rammende er det at Trump fortsetter å levere våpnene og den diplomatiske oppbakkingen som muliggjør Israels etniske rensing av Gaza.

Gratulerer med dagen!

På dagens forside står nylig avgått LO-leder Peggy Hessen Følsvik foran graven til LO-toppene Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, som ble henrettet av nazistene under krigen. Da krigen var over, ble levningene deres flyttet til Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo sentrum. Ideen om samle gravene til Norges betydeligste kvinner og menn dukket opp i 1903, og maleren Hans Gude var den første som ble gravlagt i Æreslunden. Siden ble også dramatikeren Henrik Ibsen stedt til hvile her, i en storslått familiegrav. I 1925 ble kista til Rikard Nordraak, som komponerte melodien til Norges nasjonalsang «Ja, vi elsker dette landet», hentet hjem fra Berlin og plassert like ved graven til forfatteren bak teksten, dikterhøvdingen og politikeren Bjørnstjerne Bjørnson. Rundt en liten kolle finner du gravene til kunstnerne Christian og Oda Krohg, Erik Werenskiold og Edvard Munch og skuespillerinnen Johanne Dybwad, som har gitt navn til plassen foran Nationaltheatret.

Klima­til­tak: skatt de rike

Ulikheten i verden har gått amok. Det samme kan vi si om klimaet. Menneskeskapte utslipp er i ferd med å forandre forholdene på jorda så dramatisk at deler av planeten er i ferd med å bli ulevelig for dyr, planter og mennesker. Menneskeskapt sier vi, men realiteten er at noen mennesker slipper ut mer enn andre. Ulikhetskrisa og klimakrisa henger nemlig tett sammen, og nylig utkom en forskningsrapport som viser omfanget. Forskere tilknyttet sveitsiske ETH Zürich har tallfestet hvordan konsentrert privat rikdom medvirker til ekstreme klimahendelser, og NTB gjengir de viktigste funnene.