Leder

Byråkratisk monster

Bjørgulv Braanen

Tidligere har Statkraft blitt kraftig kritisert for å gi skyhøye bonuser til selskapets tradere i Frankfurt. Fire direktører i Statkraft Trading fikk utbetalt 266 millioner kroner i 2022. Statkraft har også hatt en svært offensiv utenlandsstrategi, uten at det er helt klart i hvilken grad dette har vært forankret blant landets folkevalgte. Nå viser det seg at det også har vært en gedigen vekst i antall ansatte, uten at kraftproduksjonen har økt tilsvarende. Kostnadene er nesten tredoblet. «Noe av den mest imponerende kostnadsveksten jeg noensinne har sett», sier analytiker og forvalter Ole André Hagen til Dagens Næringsliv.

«Statlige selskaper skal ikke være en lekegrind for overbetalte toppledere.»

Statkraft har mer enn doblet antallet ansatte på sju år, fra 3229 i 2018 til 6813 i fjor. «Statkraft var en svær organisasjon i utgangspunktet. I dag produserer de nær like mange kilowattimer som før, men bruker seks milliarder mer på lønn og har doblet antallet ansatte. Hva gjør alle disse menneskene? Har man laget et byråkratisk monster», spør Hagen. Han påpeker at seks milliarder kroner som fellesskapet kunne fått årlig – og brukt til skoler eller sykehus – i stedet har gått til å bygge et internt imperium. Konserndirektør for konsernstaber Henrik Sætness avviser påstandene og viser til at økningen har kommet innen forretningsutvikling – særlig vind- og solkraftprosjekter under utvikling.

Tidligere har Statkraft fått kritikk for utenlandsoppkjøp, blant annet av spanske Enerfín for 21 milliarder. «Sikkert spennende for ledelsen, men ikke så lett å skjønne hvorfor det skal være fornuftig for selskapets eiere – staten», skrev NHH-professor Lars Sørgård i en kronikk DN. Flere partier på Stortinget reagerer nå på kostnadsgaloppen. «Dette er et heleid statlig selskap som tilsynelatende har lite kostnadskontroll», sier Frps Marius Arion Nilsen. Senterpartiet vil endre Statkrafts formål. Heleide statlige selskaper skal tjene samfunnsmessige mål og ikke være en lekegrind for overbetalte ledere, som prioriterer å bygge opp egne imperier uavhengig av hva som var det opprinnelige formålet og hva som tjener det norske samfunnet.

Leder

Vanskelige samtaler

Like etter at en avtale om våpenhvile var inngått mellom USA og Iran, angrep israelske bombefly Libanons hovedstad Beirut i det største koordinerte angrepet siden Iran-krigen startet. Over 200 mennesker er bekreftet døde, og mer enn tusen mennesker ble skadet i angrepet. Ettersom folk like før hadde hørt at en våpenhvile var inngått, var det ingen som forventet et slikt angrep. Det var ikke varslet, og derfor var boligblokkene som ble truffet, mange så høye som 10–12 etasjer, fulle av folk. Ødeleggelsene er enorme. Angrep i denne størrelsesorden midt i boligområder viser for det første den enorme ringeakten dagens israelske regjering har for folkerett og menneskeliv. For det andre viser angrepene at Israels myndigheter gjør som det passer dem selv, uten å ta hensyn til hva omverdenen måtte mene – ei heller ikke USA.

Mari Skurdal

Kamp mellom fraksjoner

I gårsdagens avis kritiserer gruppe­leder i Rødt Oslo Siavash Mobasheri egen partiledelse. Han mener Rødt-­ledelsen behandler Mímir Kristjánsson mildere enn Rød Ungdom, som har fått sterk offentlig kritikk for å spøke med politiske drap og terror. Medieomtale av ungdomspartiets landsmøte blir også sett negativt på. I et opprop før landsmøtet ber Mobasheri og en rekke andre Rødt-tillitsvalgte Rødt-ledelsen slutte å kritisere ungdomspartiet offentlig: «Hvorfor kaster folk i partiet stadig sine egne ungdommer til ulvene i mediene og kommentarfeltene», spør oppropet. Det er harde ord, og de dekker delvis over at konflikten i moder- og ungdoms­partiet ikke egentlig går mellom voksne og ungdommer, men handler om ulike politiske fraksjoner med avvikende syn på hva Rødt skal være. Skal partiet være en maktfaktor i dagens Norge, med mål om å flytte posisjonene fram for samfunnsgruppene partiet kjemper for? Eller skal det være et parti som prioriterer grasrot og aktivisme, men skyr posisjoner, makt og samarbeid innenfor det parlamentariske systemet? I moderpartiet er den første forståelsen i dag godt etablert. Fløyen som i dag styrer Rød Ungdom, står for det motsatte synet.

Mari Skurdal

Dyrtid­s­jokket

Det er økende bekymring for det rødgrønne samarbeidet etter at Senterpartiet sikret flertall for midlertidige avgifts­kutt på bensin og diesel rett før påske. Det var et brudd på budsjettavtalen som forplikter partiene til ikke å danne flertall for forslag som har «vesentlige budsjettmessige konsekvenser». Einar Lie skriver i Aftenposten at det mest underlige i saken var regjeringens passivitet og statsminister Jonas Gahr Støres fravær. I stedet ble det Jens Stoltenberg som på sedvanlig vis doserte sosialøkonomi og frykt for rentehevinger hvis Stortinget brukte for mye penger. Maktmiddelet en regjering har, er å stille kabinettsspørsmål for å tvinge uregjerlige partier – les Sp – til å gi etter. Men Trygve Slagsvold Vedum ville ikke ha bøyd seg, selv om trusselen var Støres avgang. Det er en dårlig skjult hemmelighet at Vedum er villig til å slippe til Sylvi Listhaug som statsminister noen måneder, for å få en mer lydhør Støre-regjering tilbake etter kort tid.

Bjørgulv Braanen