Leder

Motstand

«Ironisk nok er noen av de mest splittende kreftene i landet vårt i ferd med å bringe flere av oss sammen», sa Alexandria Ocasio-Cortez (AOC) til de rundt 34.000 som hadde møtt opp på et folkemøte i Denver, Colorado fredag kveld. Møtet var en del av Bernie Sanders’ «Fight Oligarchy Tour», som i flere uker har samlet rekordstore folkemengder i valgdistrikter der det enten er republikansk flertall eller svært jevnt. «Når jeg har snakket om oligarki tidligere, har det for mange vært abstrakt», sier Sanders i et intervju med NPR, og legger til at man nå må være blind for å ikke se at dette er en regjering av milliardærer, for milliardærer. Kritikken fra venstresida har aldri truffet så godt i USA som nå.

«Kritikken fra venstresida har aldri truffet så godt i USA som nå.»

Bernie Sanders, den 83 år gamlesenatoren fra Vermont, har inntatt en lederposisjon i motstanden mot Donald Trump og Elon Musks rasering av USAs demokrati og velferdsstat. I helga fikk han selskap av AOC. Som medlem i Representantenes hus har hun ikke bare vært en skarp kritiker av Trump, men også av Demokratenes manglende vilje til å kjempe mot Trumps politikk. For mens presidenten har undertegnet kontroversielle ordre i et forrykende tempo, latt Elon Musk drive masseoppsigelser av offentlig ansatte og nå lagt ned Utdanningsdepartementet, har ikke Demokratene greid å samle seg om en strategi for å stoppe ham.

Det demokratiske partiet er i krise etter valgnederlaget, og aktivister og velgere ser seg desperate om etter noen som kan lede motstanden mot Trump. Det som gjør Sanders og AOC egnet til å fylle denne rolla, er at de også retter kritikk mot politikken Demokratene har ført de siste tiårene. De vil ikke tilbake til det bestående, men vil bedre levekårene til vanlige folk, bygge ut velferdsstaten og begrense pengenes makt i politikken. Folkelig mobilisering mot Trumps oligarki gir håp i en ellers dyster situasjon, og kan peke fram mot et demokratisk parti med større politiske visjoner i valget i 2028. Bernie Sanders stiller ikke som presidentkandidat igjen, men flere snakker nå om tyngre roller for AOC i partiet. Den viktigste jobben fram til da kan riktignok bli å sørge for at det blir gjennomført et demokratisk valg.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.