Leder

Motstand

«Ironisk nok er noen av de mest splittende kreftene i landet vårt i ferd med å bringe flere av oss sammen», sa Alexandria Ocasio-Cortez (AOC) til de rundt 34.000 som hadde møtt opp på et folkemøte i Denver, Colorado fredag kveld. Møtet var en del av Bernie Sanders’ «Fight Oligarchy Tour», som i flere uker har samlet rekordstore folkemengder i valgdistrikter der det enten er republikansk flertall eller svært jevnt. «Når jeg har snakket om oligarki tidligere, har det for mange vært abstrakt», sier Sanders i et intervju med NPR, og legger til at man nå må være blind for å ikke se at dette er en regjering av milliardærer, for milliardærer. Kritikken fra venstresida har aldri truffet så godt i USA som nå.

«Kritikken fra venstresida har aldri truffet så godt i USA som nå.»

Bernie Sanders, den 83 år gamlesenatoren fra Vermont, har inntatt en lederposisjon i motstanden mot Donald Trump og Elon Musks rasering av USAs demokrati og velferdsstat. I helga fikk han selskap av AOC. Som medlem i Representantenes hus har hun ikke bare vært en skarp kritiker av Trump, men også av Demokratenes manglende vilje til å kjempe mot Trumps politikk. For mens presidenten har undertegnet kontroversielle ordre i et forrykende tempo, latt Elon Musk drive masseoppsigelser av offentlig ansatte og nå lagt ned Utdanningsdepartementet, har ikke Demokratene greid å samle seg om en strategi for å stoppe ham.

Det demokratiske partiet er i krise etter valgnederlaget, og aktivister og velgere ser seg desperate om etter noen som kan lede motstanden mot Trump. Det som gjør Sanders og AOC egnet til å fylle denne rolla, er at de også retter kritikk mot politikken Demokratene har ført de siste tiårene. De vil ikke tilbake til det bestående, men vil bedre levekårene til vanlige folk, bygge ut velferdsstaten og begrense pengenes makt i politikken. Folkelig mobilisering mot Trumps oligarki gir håp i en ellers dyster situasjon, og kan peke fram mot et demokratisk parti med større politiske visjoner i valget i 2028. Bernie Sanders stiller ikke som presidentkandidat igjen, men flere snakker nå om tyngre roller for AOC i partiet. Den viktigste jobben fram til da kan riktignok bli å sørge for at det blir gjennomført et demokratisk valg.

Leder

Et blindspor

Kommunesammenslåinger er satt på dagsordenen igjen. Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran (Ap) har foreslått å gi større gulrøtter til dem som vil slå seg sammen, og Høyre, som har glemt at de tapte regjeringsmakta i 2021 på sentraliseringspolitikken, har begynt å kvesse knivene igjen. Partiet er også for å legge ned fylkeskommunen. Anna Molberg (H) fra Innlandet vil legge eget fylke på slaktebenken først. Det er noe uærlig over debatten om sammenslåinger når det gis inntrykk av enorme stordriftsfordeler ved å legge ned kommuner, noe som ofte viser seg ikke å stemme. Det eneste innsparingspotensialet ligger i å fjerne skoler, tjenester og helsetilbud i utkantene. Men heller ikke det gir nødvendigvis den ønskede effekt.

Holder fast på Holte

Forfatter og tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte selger bøker i bøtter og spann, men påstandene i «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett» har fått et hardt møte med virkeligheten. Økonomer har tilbakevist tallgrunnlaget som bygger opp hovedtesen i bøkene, og finanskommentator Terje Erikstad i Dagens Næringsliv skriver at den siste utgivelsen bør trekkes i sin helhet. «Uansett hvordan Holte vrir og vrenger på tallene, er fasiten til Statistisk sentralbyrå at vi er mer produktive i dag, enn det vi var både i 2007 og 2013», skriver han. Holte er likevel ikke uten forsvarere i norsk offentlighet. Sist ute er Civita-leder Kristin Clemet, som i sin faste mandagskommentar i Aftenposten i går siterer Holte og videreformidler hovedpåstanden om at norsk økonomi og produktivitet sliter – eller i det minste vil gjøre det snart. Hvorfor gjør hun det? Clemets politiske prosjekt hviler på at mange slutter seg til de dystre spådommene om norsk økonomi. Hun sier det best selv i en tidligere kommentar, publisert bare dager før Sp gikk ut av regjering og den politiske medvinden til Civitas foretrukne regjeringsalternativ løyet.

Iranernes modige kamp

I en verdenspolitisk mørketid som denne, skinner lyspunktene ekstra klart. Det er umulig ikke å la seg imponere over motet til det iranske folket, som nå reiser seg mot landets prestestyre. Det startet som en protest blant studenter og butikkeiere mot økte priser, men har i løpet av to intense uker spredt seg til byer over hele landet. Demonstrantenes krav handler ikke lenger bare om billigere mat, men om at teokratiets dager må være talte. For oss som fritt kan gå ut i gatene og utbasunere våre politiske drømmer, er det vanskelig å fatte hva dette oppgjøret krever. Iranske myndigheter slår brutalt ned på protester.