Leder

Motstand

«Ironisk nok er noen av de mest splittende kreftene i landet vårt i ferd med å bringe flere av oss sammen», sa Alexandria Ocasio-Cortez (AOC) til de rundt 34.000 som hadde møtt opp på et folkemøte i Denver, Colorado fredag kveld. Møtet var en del av Bernie Sanders’ «Fight Oligarchy Tour», som i flere uker har samlet rekordstore folkemengder i valgdistrikter der det enten er republikansk flertall eller svært jevnt. «Når jeg har snakket om oligarki tidligere, har det for mange vært abstrakt», sier Sanders i et intervju med NPR, og legger til at man nå må være blind for å ikke se at dette er en regjering av milliardærer, for milliardærer. Kritikken fra venstresida har aldri truffet så godt i USA som nå.

«Kritikken fra venstresida har aldri truffet så godt i USA som nå.»

Bernie Sanders, den 83 år gamlesenatoren fra Vermont, har inntatt en lederposisjon i motstanden mot Donald Trump og Elon Musks rasering av USAs demokrati og velferdsstat. I helga fikk han selskap av AOC. Som medlem i Representantenes hus har hun ikke bare vært en skarp kritiker av Trump, men også av Demokratenes manglende vilje til å kjempe mot Trumps politikk. For mens presidenten har undertegnet kontroversielle ordre i et forrykende tempo, latt Elon Musk drive masseoppsigelser av offentlig ansatte og nå lagt ned Utdanningsdepartementet, har ikke Demokratene greid å samle seg om en strategi for å stoppe ham.

Det demokratiske partiet er i krise etter valgnederlaget, og aktivister og velgere ser seg desperate om etter noen som kan lede motstanden mot Trump. Det som gjør Sanders og AOC egnet til å fylle denne rolla, er at de også retter kritikk mot politikken Demokratene har ført de siste tiårene. De vil ikke tilbake til det bestående, men vil bedre levekårene til vanlige folk, bygge ut velferdsstaten og begrense pengenes makt i politikken. Folkelig mobilisering mot Trumps oligarki gir håp i en ellers dyster situasjon, og kan peke fram mot et demokratisk parti med større politiske visjoner i valget i 2028. Bernie Sanders stiller ikke som presidentkandidat igjen, men flere snakker nå om tyngre roller for AOC i partiet. Den viktigste jobben fram til da kan riktignok bli å sørge for at det blir gjennomført et demokratisk valg.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.