Leder

Nødvendig

Regjeringen har sendt ut forslag til endring av partiloven på høring. Hensikten er å sikre større åpenhet om økonomiske bidrag til norske partier. Målet er å få loven raskt gjennom, slik at endringene vil gjelde fra inneværende år. Allerede i dag sier partiloven at formålet med loven er «å sikre offentlighetens rett til innsyn og å motvirke korrupsjon og uønskede bindinger ved at det er åpenhet om finansieringen av de politiske partienes virksomhet». Pengegaven foreningen Aksjon for borgerlig valgseier nylig ga til Fremskrittspartiet, viser at det likevel er smutthull i dagens regelverk. Foreningen opplyser ikke hvem pengene kommer fra, og nettopp derfor takket de andre borgerlige partiene nei til støtta. Aksjonens tolv millioner kroner gikk i 2023 til Frp aleine. Selv om donasjonen i dag er lovlig, en den åpenbart er i strid med lovens intensjon.

«I år blir forskjellen større.»

Høyre bruker lovforslaget til å ta opp sin egen, gamle irritasjon. I en sak i Aftenposten hevder Høyres general­sekretær at regjeringens lovforslag «virker skreddersydd for LO». Høyre foreslår derfor større åpenhet om LOs valgkamp, som partiet mener utgjør skjult valgkampstøtte. At arbeiderbevegelsens fagligpolitiske samarbeid er en stein i skoa på Høyres hus, er ikke nytt. De nye, borgerlige aksjonsgruppene står dessuten også bak annonser og debattmøter som lett kan havne i samme kategori. Utspillet fra Høyre er ikke annet enn tåkelegging. Er det noe samtida viser, så er det viktigheten av å beskytte norsk politikk fra anonyme og utenlandske donasjoner. Åpenhet om økonomiske bindinger er en forutsetning for tillit, også for Høyre.

Rike mennesker vil fortsatt kunne donere store summer til borgerlige partier, og det gjør de så det monner. I 2023 mottok Høyre, Frp og Venstre langt mer fra sine rike onkler enn det rødgrønne partier fikk fra LO. I år ligger forskjellen an til å bli enda større: Fellesaksjonen for verdiskaping har aleine mål å samle inn 30 millioner kroner til borgerlig side. Stein Erik Hagen har allerede gitt 15 millioner, og høyresidas aldri sovende PR-agenter i Civita kommer også til å arbeide ufortrødent for regjeringsskifte. Så lenge det skjer åpent, vil de kunne fortsette med det. Å hindre økonomisk påvirkning fra ukjente og utenlandske givere er derimot helt nødvendig.

Leder

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.

Må komme alle til gode

Finansminister Jens Stoltenberg skriver i en kronikk i Aftenposten et forsvar for handlingsregelen, som vi helhjertet slutter oss til. I en tid der det framstilles som at Norge er blitt for rikt, og i forlengelsen at nordmenn har blitt sedate og tiltaksløse, sier Stoltenberg at det er bra at oljeformuen også kommer dagens generasjon til gode. Han påpeker at Norge er blant landene i verden med flest mennesker i arbeid, og at norske arbeidere er mer produktive enn i de fleste andre land. Selv om vi har bygget opp en enorm formue, så flyter vi ikke på fettet. Da skal det også bare mangle om vi ikke bruker av avkastningen for å skape et godt samfunn. Norsk forvaltning skiller seg fra andre oljeland, hvor pengene sluses til private selskaper.