Leder

Nødvendig

Regjeringen har sendt ut forslag til endring av partiloven på høring. Hensikten er å sikre større åpenhet om økonomiske bidrag til norske partier. Målet er å få loven raskt gjennom, slik at endringene vil gjelde fra inneværende år. Allerede i dag sier partiloven at formålet med loven er «å sikre offentlighetens rett til innsyn og å motvirke korrupsjon og uønskede bindinger ved at det er åpenhet om finansieringen av de politiske partienes virksomhet». Pengegaven foreningen Aksjon for borgerlig valgseier nylig ga til Fremskrittspartiet, viser at det likevel er smutthull i dagens regelverk. Foreningen opplyser ikke hvem pengene kommer fra, og nettopp derfor takket de andre borgerlige partiene nei til støtta. Aksjonens tolv millioner kroner gikk i 2023 til Frp aleine. Selv om donasjonen i dag er lovlig, en den åpenbart er i strid med lovens intensjon.

«I år blir forskjellen større.»

Høyre bruker lovforslaget til å ta opp sin egen, gamle irritasjon. I en sak i Aftenposten hevder Høyres general­sekretær at regjeringens lovforslag «virker skreddersydd for LO». Høyre foreslår derfor større åpenhet om LOs valgkamp, som partiet mener utgjør skjult valgkampstøtte. At arbeiderbevegelsens fagligpolitiske samarbeid er en stein i skoa på Høyres hus, er ikke nytt. De nye, borgerlige aksjonsgruppene står dessuten også bak annonser og debattmøter som lett kan havne i samme kategori. Utspillet fra Høyre er ikke annet enn tåkelegging. Er det noe samtida viser, så er det viktigheten av å beskytte norsk politikk fra anonyme og utenlandske donasjoner. Åpenhet om økonomiske bindinger er en forutsetning for tillit, også for Høyre.

Rike mennesker vil fortsatt kunne donere store summer til borgerlige partier, og det gjør de så det monner. I 2023 mottok Høyre, Frp og Venstre langt mer fra sine rike onkler enn det rødgrønne partier fikk fra LO. I år ligger forskjellen an til å bli enda større: Fellesaksjonen for verdiskaping har aleine mål å samle inn 30 millioner kroner til borgerlig side. Stein Erik Hagen har allerede gitt 15 millioner, og høyresidas aldri sovende PR-agenter i Civita kommer også til å arbeide ufortrødent for regjeringsskifte. Så lenge det skjer åpent, vil de kunne fortsette med det. Å hindre økonomisk påvirkning fra ukjente og utenlandske givere er derimot helt nødvendig.

Leder

Tornefullt

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj smilte og takket Donald Trump da han var til lunsj i Mar-a-Lago i Palm Beach søndag. Begge framsto optimistiske og hevdet at opptil 95 prosent av en fredsløsning allerede var på plass. Det gjensto bare noen få «tornefulle» spørsmål. Hovedtrekkene i en løsning har allerede avtegnet seg. Russland beholder de okkuperte områdene, mens Ukraina tilbys EU-medlemskap. Det står fremdeles strid om deler av Donbas som Ukraina kontrollerer.

Mørke under­strømmer

Det går mot en strammere innvandringspolitikk over hele Europa. Asylsystemet er i krise, og reglene for familieinnvandring skjerpes i mange land. Ukontrollert migrasjon, som de over 37.000 asylsøkerne – hvorav nesten 80 prosent enslige menn – som krysset Den engelske kanal i småbåter i fjor, er ikke bærekraftig og svekker tilliten til myndighetene. Det er ikke antallet migranter som er avgjørende, men følelsen av at det ikke er kontroll. For høy og ukontrollert innvandring over tid skaper utfordringer med integrering, parallellsamfunn, svart økonomi, sosial dumping, press på velferden og økt ulikhet. En undersøkelse for Weekendavisen viser at hver fjerde danske vil sende muslimske innvandrere ut av landet, og nesten hver tredje vil forby islam. Fire av ti er helt eller delvis enig i at det skal være «nesten umulig å leve et islamsk liv» i Danmark, som i praksis betyr forbud mot hodetørklær i offentlige institusjoner, bønnerop, halalslakting og muslimske friskoler.

Krig er ikke uungåelig

En rekke europeiske forsvarstopper har de siste månedene trappet opp advarslene om at Ukraina-krigen kan være opptakten til en større krig mellom Nato og Russland. Tysklands forsvarsminister Boris Pistorius advarte i november om at noen mener kontinentet kan ha hatt «sin siste fredssommer». Natos generalsekretær Mark Rutte istemte at vi må være forberedt på krig «i den skalaen våre besteforeldre og oldeforeldre gjennomlevde». Også hærsjefer i Storbritannia og Frankrike har sagt at landets sønner og døtre må være forberedt på å forsvare hjemlandene sine. Ledsaget av like alarmistiske medieoppslag og ekspertuttalelser, kan slike utsagn gi inntrykk av at en ny storkrig praktisk talt er uunngåelig. Bakteppet for advarslene er at Europa er i krise. Det siste året har bare gjort det så altfor tydelig at kontinentets ledere har levd over geopolitisk evne, når de i ly av den amerikanske sikkerhetsparaplyen har lovet full militær støtte til Ukraina så lenge det trengs, uten å legge noen planer for hvordan krigen kan avsluttes.