Leder

Nødvendig

Regjeringen har sendt ut forslag til endring av partiloven på høring. Hensikten er å sikre større åpenhet om økonomiske bidrag til norske partier. Målet er å få loven raskt gjennom, slik at endringene vil gjelde fra inneværende år. Allerede i dag sier partiloven at formålet med loven er «å sikre offentlighetens rett til innsyn og å motvirke korrupsjon og uønskede bindinger ved at det er åpenhet om finansieringen av de politiske partienes virksomhet». Pengegaven foreningen Aksjon for borgerlig valgseier nylig ga til Fremskrittspartiet, viser at det likevel er smutthull i dagens regelverk. Foreningen opplyser ikke hvem pengene kommer fra, og nettopp derfor takket de andre borgerlige partiene nei til støtta. Aksjonens tolv millioner kroner gikk i 2023 til Frp aleine. Selv om donasjonen i dag er lovlig, en den åpenbart er i strid med lovens intensjon.

«I år blir forskjellen større.»

Høyre bruker lovforslaget til å ta opp sin egen, gamle irritasjon. I en sak i Aftenposten hevder Høyres general­sekretær at regjeringens lovforslag «virker skreddersydd for LO». Høyre foreslår derfor større åpenhet om LOs valgkamp, som partiet mener utgjør skjult valgkampstøtte. At arbeiderbevegelsens fagligpolitiske samarbeid er en stein i skoa på Høyres hus, er ikke nytt. De nye, borgerlige aksjonsgruppene står dessuten også bak annonser og debattmøter som lett kan havne i samme kategori. Utspillet fra Høyre er ikke annet enn tåkelegging. Er det noe samtida viser, så er det viktigheten av å beskytte norsk politikk fra anonyme og utenlandske donasjoner. Åpenhet om økonomiske bindinger er en forutsetning for tillit, også for Høyre.

Rike mennesker vil fortsatt kunne donere store summer til borgerlige partier, og det gjør de så det monner. I 2023 mottok Høyre, Frp og Venstre langt mer fra sine rike onkler enn det rødgrønne partier fikk fra LO. I år ligger forskjellen an til å bli enda større: Fellesaksjonen for verdiskaping har aleine mål å samle inn 30 millioner kroner til borgerlig side. Stein Erik Hagen har allerede gitt 15 millioner, og høyresidas aldri sovende PR-agenter i Civita kommer også til å arbeide ufortrødent for regjeringsskifte. Så lenge det skjer åpent, vil de kunne fortsette med det. Å hindre økonomisk påvirkning fra ukjente og utenlandske givere er derimot helt nødvendig.

Leder

Et skritt i riktig retning

Etter to uker med forhandlinger landa FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, ILO, en historisk avtale som tar for seg plattformarbeidernes arbeidshverdag før helga. Med den tas viktige første skritt for å regulere en uregulert bransje. Det er likevel verdt å merke seg plattformselskapenes betydelige avtrykk på avtalen. ILO jobber for anstendige arbeidsforhold på verdensbasis, og tar utgangspunkt i trepartssamarbeidet mellom medlemslandene, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Avtalen starter med en beskrivelse av dagens situasjon med utviklingen av plattformøkonomien. Det er vanlig med slike beskrivelser, men her ilegges plattformøkonomiens «muligheter for bedrifter og forretningsutvikling» stor vekt.

Sunn fornuft

Da KrF-leder Dag-Inge Ulstein denne uka pekte på Høyre, Frp og Sp som sine foretrukne samarbeidspartier, kalte han konstellasjonen «sunn fornuft-alliansen». Ulstein viste til at partiene i flere saker har funnet sammen om løsninger for folks hverdag, «forbi symbolpolitikken». Det er lett å harselere over et slikt utspill fra en partileder som for tida markerer seg som politisk opportunist i nettopp symbolsaker i kulturkrig-feltet. Likevel er det lurt å møte utspillet med mer enn et skuldertrekk, for den som eier den sunne fornuft, har et stort, politisk fortrinn. Det vet ikke minst det nye ytre høyre. Allerede første dag tilbake som president i fjor deklamerte Donald Trump at sunn fornuft endelig var tilbake i Det hvite hus. Kampen står om det kulturelle hegemoniet.

Alt for Norge

Avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sa til Klassekampen nylig at venstresida er i ferd med å miste grepet om kulturen. Den snakker ikke «rett fra hjertet» og har overlatt sosiale medier til høyresida. Paolo Gerbaudo, som er intervjuet i dagens avis, sier mye av det samme. Han ser nostalgisk tilbake på en tid der venstresida var best til å snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret». Han vil at radikale skal være like tydelige og moralske som høyrepopulistene. Skjervø og Gerbaudo har gode poenger, men som så ofte ellers, er det ikke bare snakk om å kommunisere bedre, men om politikkens innhold. Rødts Mímir Kristjánsson, som med god grunn regnes som en av Norges beste politiske kommunikatorer, er jo ikke bare god på grunn av at han er kjapp i replikken, men fordi han faktisk har noe å si.