Leder

Nødvendig

Regjeringen har sendt ut forslag til endring av partiloven på høring. Hensikten er å sikre større åpenhet om økonomiske bidrag til norske partier. Målet er å få loven raskt gjennom, slik at endringene vil gjelde fra inneværende år. Allerede i dag sier partiloven at formålet med loven er «å sikre offentlighetens rett til innsyn og å motvirke korrupsjon og uønskede bindinger ved at det er åpenhet om finansieringen av de politiske partienes virksomhet». Pengegaven foreningen Aksjon for borgerlig valgseier nylig ga til Fremskrittspartiet, viser at det likevel er smutthull i dagens regelverk. Foreningen opplyser ikke hvem pengene kommer fra, og nettopp derfor takket de andre borgerlige partiene nei til støtta. Aksjonens tolv millioner kroner gikk i 2023 til Frp aleine. Selv om donasjonen i dag er lovlig, en den åpenbart er i strid med lovens intensjon.

«I år blir forskjellen større.»

Høyre bruker lovforslaget til å ta opp sin egen, gamle irritasjon. I en sak i Aftenposten hevder Høyres general­sekretær at regjeringens lovforslag «virker skreddersydd for LO». Høyre foreslår derfor større åpenhet om LOs valgkamp, som partiet mener utgjør skjult valgkampstøtte. At arbeiderbevegelsens fagligpolitiske samarbeid er en stein i skoa på Høyres hus, er ikke nytt. De nye, borgerlige aksjonsgruppene står dessuten også bak annonser og debattmøter som lett kan havne i samme kategori. Utspillet fra Høyre er ikke annet enn tåkelegging. Er det noe samtida viser, så er det viktigheten av å beskytte norsk politikk fra anonyme og utenlandske donasjoner. Åpenhet om økonomiske bindinger er en forutsetning for tillit, også for Høyre.

Rike mennesker vil fortsatt kunne donere store summer til borgerlige partier, og det gjør de så det monner. I 2023 mottok Høyre, Frp og Venstre langt mer fra sine rike onkler enn det rødgrønne partier fikk fra LO. I år ligger forskjellen an til å bli enda større: Fellesaksjonen for verdiskaping har aleine mål å samle inn 30 millioner kroner til borgerlig side. Stein Erik Hagen har allerede gitt 15 millioner, og høyresidas aldri sovende PR-agenter i Civita kommer også til å arbeide ufortrødent for regjeringsskifte. Så lenge det skjer åpent, vil de kunne fortsette med det. Å hindre økonomisk påvirkning fra ukjente og utenlandske givere er derimot helt nødvendig.

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.