Leder

Nødvendig

Regjeringen har sendt ut forslag til endring av partiloven på høring. Hensikten er å sikre større åpenhet om økonomiske bidrag til norske partier. Målet er å få loven raskt gjennom, slik at endringene vil gjelde fra inneværende år. Allerede i dag sier partiloven at formålet med loven er «å sikre offentlighetens rett til innsyn og å motvirke korrupsjon og uønskede bindinger ved at det er åpenhet om finansieringen av de politiske partienes virksomhet». Pengegaven foreningen Aksjon for borgerlig valgseier nylig ga til Fremskrittspartiet, viser at det likevel er smutthull i dagens regelverk. Foreningen opplyser ikke hvem pengene kommer fra, og nettopp derfor takket de andre borgerlige partiene nei til støtta. Aksjonens tolv millioner kroner gikk i 2023 til Frp aleine. Selv om donasjonen i dag er lovlig, en den åpenbart er i strid med lovens intensjon.

«I år blir forskjellen større.»

Høyre bruker lovforslaget til å ta opp sin egen, gamle irritasjon. I en sak i Aftenposten hevder Høyres general­sekretær at regjeringens lovforslag «virker skreddersydd for LO». Høyre foreslår derfor større åpenhet om LOs valgkamp, som partiet mener utgjør skjult valgkampstøtte. At arbeiderbevegelsens fagligpolitiske samarbeid er en stein i skoa på Høyres hus, er ikke nytt. De nye, borgerlige aksjonsgruppene står dessuten også bak annonser og debattmøter som lett kan havne i samme kategori. Utspillet fra Høyre er ikke annet enn tåkelegging. Er det noe samtida viser, så er det viktigheten av å beskytte norsk politikk fra anonyme og utenlandske donasjoner. Åpenhet om økonomiske bindinger er en forutsetning for tillit, også for Høyre.

Rike mennesker vil fortsatt kunne donere store summer til borgerlige partier, og det gjør de så det monner. I 2023 mottok Høyre, Frp og Venstre langt mer fra sine rike onkler enn det rødgrønne partier fikk fra LO. I år ligger forskjellen an til å bli enda større: Fellesaksjonen for verdiskaping har aleine mål å samle inn 30 millioner kroner til borgerlig side. Stein Erik Hagen har allerede gitt 15 millioner, og høyresidas aldri sovende PR-agenter i Civita kommer også til å arbeide ufortrødent for regjeringsskifte. Så lenge det skjer åpent, vil de kunne fortsette med det. Å hindre økonomisk påvirkning fra ukjente og utenlandske givere er derimot helt nødvendig.

Leder

Dette holder ikke, Støre!

Uten offentlig debatt, og uten en eneste utgreiing eller høring, har statsminister Jonas Gahr Støre gjort Norge til del av det franske kjernevåpeninitiativet. Selv Sveriges regjering klarte å lire av seg et 42 siders grunnlagsdokument før Riksdagen bestemte seg for å forlate 200 års alliansefrihet og hastesøkte om Nato-medlemskap i 2022. Støres regjering har ikke lagt fram så mye som ett argument til diskusjon før Norge legges under Frankrikes atomvåpenparaply. Det eneste Støre har gjort, er å avklare saken med et knippe utvalgte partier på Stortinget. En historisk og svært alvorlig beslutning om norsk sikkerhetspolitikk er truffet uten at verken folket eller et samlet storting er informert. Det er dypt urovekkende, særlig fordi den norske innordningen under franske atomvåpen skjer samtidig som vi inngår en avtale om gjensidig forsvar med franskmennene etter modell av Natos artikkel 5. Den sier at et angrep på én anses som et angrep på alle.

En stor utfordring

Nordmenn har den siste tida blitt mer kritiske til innvandring, viser Integreringsbarometeret, som siden 2005 har undersøkt nordmenns holdninger til innvandring og integrering. Mer enn halvparten mener Norge bør ta imot færre innvandrere. Sett over tid har det vært sterkest økning i andelen som svarer at Norge bør ta imot «betydelig færre» innvandrere enn i dag, fra 19 prosent i 2017 til 30 prosent i den siste målingen fra 2025. Nær halvparten av oss (48 prosent) mener også at det går «ganske dårlig» eller «meget dårlig» med integreringen. Fram til 2023 har et flertall i Norge også kunnet defineres som «framtidsoptimister» med tanke på integreringen. Også dette bildet har gradvis endret seg, skriver forskerne fra Institutt for samfunnsforskning, som står bak undersøkelsen: Andelen optimister har vært synkende siden 2019, og i fjor kjente flertallet seg ikke igjen i noen positiv framtidsvisjon for forholdet mellom innvandrere og resten av befolkningen. Mange årsaker kan forklare holdningsendringene, ifølge rapporten.

Fire nye år for Frede­riksen

Tautrekkingen om ny regjeringsdannelse i Danmark etter folketingsvalget 24. mars har trukket ut i tid, men etter over 60 dagers seigpining er det nå duket for en ny regjering med Mette Frederiksen som statsminister. Hun kan slå Poul Schlüter, som satt i litt over ti år, på målstreken og bli Danmarks lengst sittende statsminister i etterkrigstida. Veien fram har vært lang fordi det ikke ble noe entydig blått eller rødt flertall i Folketinget etter valget. Lars Løkke Rasmussen og hans Moderaterne havnet på vippen. Hans kongstanke har vært en midtenregjering, som ikke er basert på støtte fra fløypartier som venstreradikale Enhedslisten og høyreradikale Dansk Folkeparti. Den mest åpenbare løsningen har hele tida vært en sentrumvenstre-regjering av Socialdemokratiet, SF, De radikale og Moderaterne, med parlamentarisk støtte fra Enhedslisten, men etter en tids sonderinger fra Mette Frederiksen om en slik regjering, presset Løkke Rasmussen fram at stafettpinnen skulle gis videre til de borgerlige.