Leder

Inn i vår tid

USAs politiske dreining kaster om på det meste, og Nato-alliansen oppløses foran øynene på oss. Selv om europeiske land ennå en stund kommer til å stabbe framover med smil og smisk overfor USA i håp om at landet likevel vil ta til fornuften, pågår allerede iherdig arbeid med å ruste opp egne forsvar og utforme nye allianser. Bare den siste uka har Norge inngått intensjonsavtaler med Storbritannia og Danmark. Den norske venstresida har i årevis advart mot å legge alle eggene i Uncle Sams kurv. SV og Rødt har i stedet ønsket et sterkere nasjonalt forsvar og pekt på at allianser i Norden er det naturlige. Nato-beskyttelsen har dessuten kostet dyrt. Norges bidrag til illegitime kriger er skampletter på vår moderne historie. Venstresida har også advart mot å tro at USAs politikk vil ligge fast uansett hvem som styrer – en advarsel som har stått seg godt. I dagens situasjon hadde det antakelig også vært bedre om Norge hadde kjøpt svenske Jas Gripen framfor amerikanske F-35, som er tungt avhengig av amerikanerne.

«Vi skal vokte egne grenser.»

Både Rødt og SV har stilt seg bak Stortingets forsvarsforlik, som innebærer storstilt gjenoppbygging av den nasjonale forsvarsevnen. Det koster – 611 milliarder kroner over tolv år. Det er likevel et framskritt at det nå er enighet om at vi selv skal beskytte Norge. Vi skal vokte eget territorium, helst på rolig vis for å hindre spenninger langs grensene våre. Selv om stortingsenigheten i stor grad er i tråd med SV og Rødts forsvarspolitikk, fins det intern opposisjon. I Rødt fins både reine antimilitarister og dem som mener forsvarsforliket er knefall for Nato. Begge vil ha omkamp på Rødts landsmøte i helga. Enkelte hevder sågar at forliket innebærer tilslutning til USA-baser, selv om de ikke er nevnt med et ord. Opposisjonen har likevel rett i at Nato-samarbeidet er del av situasjonsbeskrivelsen i forliket. Men når alliansen uansett rister i sine grunnvoller, framstår omkamp om forliket som feil vel å gå. Snarere bør både Rødt og SV bruke mulighetene samtida åpner for, til å forme en fornuftig forsvarspolitikk basert på norske behov og evner – og ikke USAs til enhver tid gjeldende globale interesser. I en situasjon der Rødt og SV langt på vei har fått rett i sine forsvarspolitiske analyser, er ikke tida inne for å løpe fra dem, men for å gå inn i det nye rommet USAs abdikasjon skaper.

Leder

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.