Leder

Inn i vår tid

USAs politiske dreining kaster om på det meste, og Nato-alliansen oppløses foran øynene på oss. Selv om europeiske land ennå en stund kommer til å stabbe framover med smil og smisk overfor USA i håp om at landet likevel vil ta til fornuften, pågår allerede iherdig arbeid med å ruste opp egne forsvar og utforme nye allianser. Bare den siste uka har Norge inngått intensjonsavtaler med Storbritannia og Danmark. Den norske venstresida har i årevis advart mot å legge alle eggene i Uncle Sams kurv. SV og Rødt har i stedet ønsket et sterkere nasjonalt forsvar og pekt på at allianser i Norden er det naturlige. Nato-beskyttelsen har dessuten kostet dyrt. Norges bidrag til illegitime kriger er skampletter på vår moderne historie. Venstresida har også advart mot å tro at USAs politikk vil ligge fast uansett hvem som styrer – en advarsel som har stått seg godt. I dagens situasjon hadde det antakelig også vært bedre om Norge hadde kjøpt svenske Jas Gripen framfor amerikanske F-35, som er tungt avhengig av amerikanerne.

«Vi skal vokte egne grenser.»

Både Rødt og SV har stilt seg bak Stortingets forsvarsforlik, som innebærer storstilt gjenoppbygging av den nasjonale forsvarsevnen. Det koster – 611 milliarder kroner over tolv år. Det er likevel et framskritt at det nå er enighet om at vi selv skal beskytte Norge. Vi skal vokte eget territorium, helst på rolig vis for å hindre spenninger langs grensene våre. Selv om stortingsenigheten i stor grad er i tråd med SV og Rødts forsvarspolitikk, fins det intern opposisjon. I Rødt fins både reine antimilitarister og dem som mener forsvarsforliket er knefall for Nato. Begge vil ha omkamp på Rødts landsmøte i helga. Enkelte hevder sågar at forliket innebærer tilslutning til USA-baser, selv om de ikke er nevnt med et ord. Opposisjonen har likevel rett i at Nato-samarbeidet er del av situasjonsbeskrivelsen i forliket. Men når alliansen uansett rister i sine grunnvoller, framstår omkamp om forliket som feil vel å gå. Snarere bør både Rødt og SV bruke mulighetene samtida åpner for, til å forme en fornuftig forsvarspolitikk basert på norske behov og evner – og ikke USAs til enhver tid gjeldende globale interesser. I en situasjon der Rødt og SV langt på vei har fått rett i sine forsvarspolitiske analyser, er ikke tida inne for å løpe fra dem, men for å gå inn i det nye rommet USAs abdikasjon skaper.

Leder

Inklu­de­rende regjering?

Lørdag kveld presenterte Syrias fungerende president, Ahmed al-Sharaa, landets nye regjering – akkurat i tide til å rekke dødlinja han selv hadde satt, da han tok makta etter at regimet til Bashar al-Assad kollapset i begynnelsen av desember. Den nye overgangsregjeringen skal sitte i fem år og får dermed den ekstremt krevende jobben å lede landet ut av diktatur og krig og videre i prosessen Sharaa har lovet at skal ende med demokratiske valg. Norge og andre europeiske regjeringer har uttrykt seg støttende til Syrias nye hersker, til tross for hans bakgrunn som leder for en islamistgruppe alliert med terrornettverket al-Qa’ida. Mange har samtidig sagt at støtta avhenger av at ord følges av handling, ikke minst når det gjelder respekt for kvinner og for landets rike etniske og religiøse sammensetning. Usikkerheten rundt hvorvidt Sharaa ønsker og er i stand til dette, har tiltatt kraftig etter at representanter for de nye sikkerhetsstyrkene i forrige måned, under en stor militæroperasjon, massakrerte langt over tusen sivile alawitter, den etniske gruppa Assad-familien tilhører. Den nye regjeringen virker til dels sammensatt nettopp for å imøtekomme denne frykten, og dermed også å kunne sikre landet videre internasjonal støtte. På overflata tikker den av de fleste boksene. De tre største etniske minoritetene – kurdere, alawitter og drusere – er imidlertid bare representert med én minister hver, for henholdsvis utdanning, transport og jordbruk.

Forbannet løgn og dikt

Henrik Ibsens «Peer Gynt», noe av det nærmeste vi kommer et norsk nasjonal­epos, kretser rundt et fenomen vi stadig stifter tettere bekjentskap med – løgnen. Allerede i første scene anklager bonde­enka Åse sønnen for å lyve, når Peer forteller at han har ridd en bukk over fjellegg, bre og ned ei ur. Åse er fascinert, men skjenner også på sønnen: «En løgn kan endevendes, stadses op med brask og bram, klædes i en nygjort ham, så dens magre skrot ej kendes.» Utsagnet kunne vel så gjerne vært brukt om de nye språkmodellene vi er i ferd med å erstatte etablerte kunnskapskilder med. På kort tid har Chat GPT, Deepseek og en rekke nyere KI-roboter rykket inn i stedet for leksikon og kildesøk. Den siste uka har vist hvor problematisk utskiftingen er. Da ­familiefaren Arve Hjalmar Holmen spurte Chat GPT hvem han var, mottok han for eksempel en tilsynelatende saklig tekst om at han hadde myrdet sine barn, skriver Aftenposten. I Dag og Tid spør en journalist samme chatbot om hendelser i Kongo på 1960-tallet.

Dypstaten

Stortinget vedtok i 2022 nye retningslinjer for godtgjørelse av ledere i statens selskaper. Målet til daværende næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) var å gå fra prat til handling i møte med eskalerende lederlønninger i statlige selskaper. Rammen for bonuser ble senket fra maks 50 prosent av fastlønna til 25, og det skulle ikke være noen automatikk i at styrene kompenserte lavere bonus med høyere fastlønn. Dessuten skulle toppledernes lønnsjusteringer ikke være høyere enn for andre ansatte – ikke bare i prosent, men i kroner. Avvik må begrunnes særskilt, var beskjeden fra Norges nasjonalforsamling. Hvordan har det gått? Styrene i selskaper som er hel- eller deleid av staten, gjør åpenbart akkurat som de vil. Slik sett fungerer de som en dypstat, i ordets mest konkrete betydning: et nettverk som opptrer som en stat i staten, og i strid med de statlige myndigheters ønske.