Leder

Inn i vår tid

USAs politiske dreining kaster om på det meste, og Nato-alliansen oppløses foran øynene på oss. Selv om europeiske land ennå en stund kommer til å stabbe framover med smil og smisk overfor USA i håp om at landet likevel vil ta til fornuften, pågår allerede iherdig arbeid med å ruste opp egne forsvar og utforme nye allianser. Bare den siste uka har Norge inngått intensjonsavtaler med Storbritannia og Danmark. Den norske venstresida har i årevis advart mot å legge alle eggene i Uncle Sams kurv. SV og Rødt har i stedet ønsket et sterkere nasjonalt forsvar og pekt på at allianser i Norden er det naturlige. Nato-beskyttelsen har dessuten kostet dyrt. Norges bidrag til illegitime kriger er skampletter på vår moderne historie. Venstresida har også advart mot å tro at USAs politikk vil ligge fast uansett hvem som styrer – en advarsel som har stått seg godt. I dagens situasjon hadde det antakelig også vært bedre om Norge hadde kjøpt svenske Jas Gripen framfor amerikanske F-35, som er tungt avhengig av amerikanerne.

«Vi skal vokte egne grenser.»

Både Rødt og SV har stilt seg bak Stortingets forsvarsforlik, som innebærer storstilt gjenoppbygging av den nasjonale forsvarsevnen. Det koster – 611 milliarder kroner over tolv år. Det er likevel et framskritt at det nå er enighet om at vi selv skal beskytte Norge. Vi skal vokte eget territorium, helst på rolig vis for å hindre spenninger langs grensene våre. Selv om stortingsenigheten i stor grad er i tråd med SV og Rødts forsvarspolitikk, fins det intern opposisjon. I Rødt fins både reine antimilitarister og dem som mener forsvarsforliket er knefall for Nato. Begge vil ha omkamp på Rødts landsmøte i helga. Enkelte hevder sågar at forliket innebærer tilslutning til USA-baser, selv om de ikke er nevnt med et ord. Opposisjonen har likevel rett i at Nato-samarbeidet er del av situasjonsbeskrivelsen i forliket. Men når alliansen uansett rister i sine grunnvoller, framstår omkamp om forliket som feil vel å gå. Snarere bør både Rødt og SV bruke mulighetene samtida åpner for, til å forme en fornuftig forsvarspolitikk basert på norske behov og evner – og ikke USAs til enhver tid gjeldende globale interesser. I en situasjon der Rødt og SV langt på vei har fått rett i sine forsvarspolitiske analyser, er ikke tida inne for å løpe fra dem, men for å gå inn i det nye rommet USAs abdikasjon skaper.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.