Leder

Inn i vår tid

USAs politiske dreining kaster om på det meste, og Nato-alliansen oppløses foran øynene på oss. Selv om europeiske land ennå en stund kommer til å stabbe framover med smil og smisk overfor USA i håp om at landet likevel vil ta til fornuften, pågår allerede iherdig arbeid med å ruste opp egne forsvar og utforme nye allianser. Bare den siste uka har Norge inngått intensjonsavtaler med Storbritannia og Danmark. Den norske venstresida har i årevis advart mot å legge alle eggene i Uncle Sams kurv. SV og Rødt har i stedet ønsket et sterkere nasjonalt forsvar og pekt på at allianser i Norden er det naturlige. Nato-beskyttelsen har dessuten kostet dyrt. Norges bidrag til illegitime kriger er skampletter på vår moderne historie. Venstresida har også advart mot å tro at USAs politikk vil ligge fast uansett hvem som styrer – en advarsel som har stått seg godt. I dagens situasjon hadde det antakelig også vært bedre om Norge hadde kjøpt svenske Jas Gripen framfor amerikanske F-35, som er tungt avhengig av amerikanerne.

«Vi skal vokte egne grenser.»

Både Rødt og SV har stilt seg bak Stortingets forsvarsforlik, som innebærer storstilt gjenoppbygging av den nasjonale forsvarsevnen. Det koster – 611 milliarder kroner over tolv år. Det er likevel et framskritt at det nå er enighet om at vi selv skal beskytte Norge. Vi skal vokte eget territorium, helst på rolig vis for å hindre spenninger langs grensene våre. Selv om stortingsenigheten i stor grad er i tråd med SV og Rødts forsvarspolitikk, fins det intern opposisjon. I Rødt fins både reine antimilitarister og dem som mener forsvarsforliket er knefall for Nato. Begge vil ha omkamp på Rødts landsmøte i helga. Enkelte hevder sågar at forliket innebærer tilslutning til USA-baser, selv om de ikke er nevnt med et ord. Opposisjonen har likevel rett i at Nato-samarbeidet er del av situasjonsbeskrivelsen i forliket. Men når alliansen uansett rister i sine grunnvoller, framstår omkamp om forliket som feil vel å gå. Snarere bør både Rødt og SV bruke mulighetene samtida åpner for, til å forme en fornuftig forsvarspolitikk basert på norske behov og evner – og ikke USAs til enhver tid gjeldende globale interesser. I en situasjon der Rødt og SV langt på vei har fått rett i sine forsvarspolitiske analyser, er ikke tida inne for å løpe fra dem, men for å gå inn i det nye rommet USAs abdikasjon skaper.

Leder

En edgelord i Det hvite hus

De nye herrene i Det hvite hus er tungt inspirert av høyreorientert internettkultur. Den siste KI-genererte ­videoen publisert på den offisielle Instagram-kontoen til Donald Trump viser at det ikke lenger fins noe nedre grense for hvor grotesk humor presidenten nedlater seg til. Videoen viser et utbombet Gaza, hvor barn leter etter mat i ruinene. Men gjennom en tunnel ankommer de «Trump Gaza», en grell visualisering av det Middelhavets riviera Trump fablet om i møtet med Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Her ligger yachtene langs hvite strender, hvor en solbrun Elon Musk danser med dollar regnende over seg. Trump og Netan­yahu skåler fra bassengkantens solstoler, mens det selges gullstatuetter av USAs president i suvenirbutikkene.

Freds­av­tale nærmer seg

Frankrikes Emmanuel Macron hadde mandag samtaler med Donald Trump i Washington, og i morgen kommer Storbritannias Keir Starmer. Om kort tid dukker også Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj opp i Washington for å underskrive en avtale om mineraler og sjeldne jordarter. Samtidig har Trump løpende samtaler og avklaringer med Vladimir Putin. Nå skjer mye raskt, og en avtale kan være rett rundt hjørnet. Uansett hva vi ellers måtte mene om Trump, er det viktig å få en slutt på den ødeleggende krigen, forutsatt at Ukraina får en sikkerhetsgaranti og sikres suverenitet. Som Matthew Blackburn og Fabian Heffermehl skrev i Klassekampen i forrige uke, er ikke varig fred i Europa mulig uten russisk medvirkning. Fortsatt krig kunne hatt noe for seg hvis det var mulig å se for seg at Ukraina skulle vinne krigen og gjenerobre tapt territorium.

Politiske jordskjelv

At fattige historisk har sluttet opp om venstresida og rike om høyresida, er vel kjent. Fattige i distriktene stemmer likevel ikke alltid sammenfallende med fattige i byene, viser den nyeste boka til økonomene Thomas Piketty og Julia Cagé, som undersøker 233 års fransk stemmegivning. Over hele Europa ser vi nå at distriktsbefolkning med lav inntekt og kort utdanning slutter opp om populistiske høyrepartier, snarere enn å gjøre felles sak med byfolk med lik størrelse på lommeboka. I Norge har konfliktlinja vært kjent gjennom begrepene sentrum og periferi, som samfunnsforskeren Stein Rokkan i sin tid introduserte. Søndagens valg i Tyskland faller inn i det samme mønsteret de franske økonomene beskriver. Alternativ for Tyskland (AFD) gjør et knallsterkt valg med 20,8 prosent av stemmene. De har sterkest oppslutning i tidligere Øst-Tyskland, hvor partiet i enkelte kretser får mer enn 40 prosent av stemmene.