Leder

Inn i vår tid

USAs politiske dreining kaster om på det meste, og Nato-alliansen oppløses foran øynene på oss. Selv om europeiske land ennå en stund kommer til å stabbe framover med smil og smisk overfor USA i håp om at landet likevel vil ta til fornuften, pågår allerede iherdig arbeid med å ruste opp egne forsvar og utforme nye allianser. Bare den siste uka har Norge inngått intensjonsavtaler med Storbritannia og Danmark. Den norske venstresida har i årevis advart mot å legge alle eggene i Uncle Sams kurv. SV og Rødt har i stedet ønsket et sterkere nasjonalt forsvar og pekt på at allianser i Norden er det naturlige. Nato-beskyttelsen har dessuten kostet dyrt. Norges bidrag til illegitime kriger er skampletter på vår moderne historie. Venstresida har også advart mot å tro at USAs politikk vil ligge fast uansett hvem som styrer – en advarsel som har stått seg godt. I dagens situasjon hadde det antakelig også vært bedre om Norge hadde kjøpt svenske Jas Gripen framfor amerikanske F-35, som er tungt avhengig av amerikanerne.

«Vi skal vokte egne grenser.»

Både Rødt og SV har stilt seg bak Stortingets forsvarsforlik, som innebærer storstilt gjenoppbygging av den nasjonale forsvarsevnen. Det koster – 611 milliarder kroner over tolv år. Det er likevel et framskritt at det nå er enighet om at vi selv skal beskytte Norge. Vi skal vokte eget territorium, helst på rolig vis for å hindre spenninger langs grensene våre. Selv om stortingsenigheten i stor grad er i tråd med SV og Rødts forsvarspolitikk, fins det intern opposisjon. I Rødt fins både reine antimilitarister og dem som mener forsvarsforliket er knefall for Nato. Begge vil ha omkamp på Rødts landsmøte i helga. Enkelte hevder sågar at forliket innebærer tilslutning til USA-baser, selv om de ikke er nevnt med et ord. Opposisjonen har likevel rett i at Nato-samarbeidet er del av situasjonsbeskrivelsen i forliket. Men når alliansen uansett rister i sine grunnvoller, framstår omkamp om forliket som feil vel å gå. Snarere bør både Rødt og SV bruke mulighetene samtida åpner for, til å forme en fornuftig forsvarspolitikk basert på norske behov og evner – og ikke USAs til enhver tid gjeldende globale interesser. I en situasjon der Rødt og SV langt på vei har fått rett i sine forsvarspolitiske analyser, er ikke tida inne for å løpe fra dem, men for å gå inn i det nye rommet USAs abdikasjon skaper.

Leder

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.