Leder

Inn i vår tid

USAs politiske dreining kaster om på det meste, og Nato-alliansen oppløses foran øynene på oss. Selv om europeiske land ennå en stund kommer til å stabbe framover med smil og smisk overfor USA i håp om at landet likevel vil ta til fornuften, pågår allerede iherdig arbeid med å ruste opp egne forsvar og utforme nye allianser. Bare den siste uka har Norge inngått intensjonsavtaler med Storbritannia og Danmark. Den norske venstresida har i årevis advart mot å legge alle eggene i Uncle Sams kurv. SV og Rødt har i stedet ønsket et sterkere nasjonalt forsvar og pekt på at allianser i Norden er det naturlige. Nato-beskyttelsen har dessuten kostet dyrt. Norges bidrag til illegitime kriger er skampletter på vår moderne historie. Venstresida har også advart mot å tro at USAs politikk vil ligge fast uansett hvem som styrer – en advarsel som har stått seg godt. I dagens situasjon hadde det antakelig også vært bedre om Norge hadde kjøpt svenske Jas Gripen framfor amerikanske F-35, som er tungt avhengig av amerikanerne.

«Vi skal vokte egne grenser.»

Både Rødt og SV har stilt seg bak Stortingets forsvarsforlik, som innebærer storstilt gjenoppbygging av den nasjonale forsvarsevnen. Det koster – 611 milliarder kroner over tolv år. Det er likevel et framskritt at det nå er enighet om at vi selv skal beskytte Norge. Vi skal vokte eget territorium, helst på rolig vis for å hindre spenninger langs grensene våre. Selv om stortingsenigheten i stor grad er i tråd med SV og Rødts forsvarspolitikk, fins det intern opposisjon. I Rødt fins både reine antimilitarister og dem som mener forsvarsforliket er knefall for Nato. Begge vil ha omkamp på Rødts landsmøte i helga. Enkelte hevder sågar at forliket innebærer tilslutning til USA-baser, selv om de ikke er nevnt med et ord. Opposisjonen har likevel rett i at Nato-samarbeidet er del av situasjonsbeskrivelsen i forliket. Men når alliansen uansett rister i sine grunnvoller, framstår omkamp om forliket som feil vel å gå. Snarere bør både Rødt og SV bruke mulighetene samtida åpner for, til å forme en fornuftig forsvarspolitikk basert på norske behov og evner – og ikke USAs til enhver tid gjeldende globale interesser. I en situasjon der Rødt og SV langt på vei har fått rett i sine forsvarspolitiske analyser, er ikke tida inne for å løpe fra dem, men for å gå inn i det nye rommet USAs abdikasjon skaper.

Leder

Redde for sannheten

De Oscar-vinnende dokumentarfilmskaperne Yuval Abraham og Rachel Szor risikerer nå å miste sine israelske statsborgerskap. Årsaken er at de har lagd en film som dokumenterer den israelske hærens ringeakt for sivile liv i sin krigføring på Gazastripa. Den israelske kulturministeren Miki Zohar skrev på X at «Jeg vil handle umiddelbart for å inndra statsborgerskapet til disse avskyelige filmskaperne for forræderi mot staten». Han kaller dem landssvikere og sier at «ytringsfriheten ikke er en tillatelse til å forråde staten». Slik det framgår av vår kultursak i dag, vil han også identifisere og etterforske de anonyme militære kildene som snakker i filmen. De forteller om bruk av kunstig intelligens i utvelgelse av mål og om stor aksept for sivile tilleggsdrap.

På tilliten løs

Fredag sa barne- og familieminister Lene Vågslid (Ap) at hun vil redegjøre i Stortinget om tiltak mot kriminelle aktører i barnevernet. Det er på høy tid. Allerede i mai fikk Barne- og familiedepartementet beskjed om at kriminelle aktører hadde etablert seg i flere barnevernsforetak på Østlandet. Funnet skriver seg fra en rapport laget av A-krimsenteret i Tønsberg, som sporer kriminelle koblinger til 16 ulike barnevernsforetak i Sør-Øst politidistrikt. I rapporten beskriver A-krimsenteret at eiere og daglige ledere som selv er involvert i kriminalitet, har ansatt andre kriminelle fra sitt nettverk. Dermed er det stor sannsynlighet for at offentlige velferdsmidler har havnet i kriminelle pengestrømmer og på den måten finansierer mer kriminalitet. Statsråden må nå svare på en rekke vanskelige spørsmål.

Appsyken

Pisa-resultatene viser at norske elever presterer stadig svakere i lesing og matematikk. Den politiske skyldfordelingen er alt i gang, men spør du oss, kan den godt fordeles ganske jevnt. Antakelig hadde elevenes prestasjoner vært bedre i dag dersom politikere av alle avskygninger hadde holdt seg unna skolen etter 1990-tallet. I stedet har skolen blitt hastig digitalisert, samtidig som konkret kunnskap er byttet ut med vage kompetansemål. Digitaliseringen slår ut på flere måter. Det ene er at elevene har mistet lærebøker og blitt pådyttet skjermer.