Leder

Handling nytter

Ida Søraunet Wangberg

I Dagens Næringsliv lørdag nærmest latterliggjør kommentator Bård Bjerkholt både artistboikott av Øyafestivalen på grunn av eiernes økonomiske aktiviteter på okkuperte Vestbredden, og KLPs utestenging av to våpenselskap FN mener ikke har vært aktsomme nok i sine våpenleveranser til Israel. For folk på Gaza spiller dette ingen rolle, hevder Bjerkholt, mens KLPs kunder kan få svakere avkastning.

«Når mange gjør noe, øker det presset på dem som kan gjøre enda mer.»

Det er lett å føle avmakt overfor det som stadig flere kaller et pågående folkemord på Gaza. Israels bombing, bruk av sult som våpen og brutale drap på folk i matkø ryster en hel verden, men har fremdeles ikke fått Israels mektige allierte til å sette foten ned. Etter et betydelig folkelig press har Norge innført sanksjoner sammen med Storbritannia, New Zealand og Canada. Men sanksjonene, som er ikke er særlig strenge, ser ut til å virke lite avskrekkende på Israel, særlig ettersom USA fortsatt forsyner dem med våpen og økonomisk støtte.

Det trengs hardere sanksjoner mot Israel, slik at det rammer landets økonomi. For Norges del handler det blant annet om å si opp frihandelsavtalen med Israel og å trekke Oljefondets investeringer fra selskaper som bidrar til okkupasjonen. Men det betyr ikke at ingenting annet nytter. Å gjøre noe, om bare så lite som å velge bort israelske varer i butikken, kan ha en effekt, selv om det ikke umiddelbart får Israel til å inngå en fredsavtale. Når mange gjør noe, øker det presset på dem som kan gjøre enda mer, som politikere og store selskaper. Aktiv handling, som boikott, kan også bidra til å styrke politiske bevegelser og øke bevisstheten om de økonomiske interessene bak folkerettsbruddene. Sammen kan en kombinasjon av sanksjoner og boikott øke det internasjonale presset på Israel, slik det gjorde på apartheid-regimet i Sør-Afrika på 1980-tallet. Selvsagt er det ikke alle handlinger som fører til noe, noen ganger er kreftene som jobber imot, for sterke. Men mulighetene for endringer er i alle fall langt mindre dersom vi lar maktesløsheten overmanne oss og velger å se bort.

Leder

Sanksjoner må på plass

I en artikkel i Haaretz beskriver avisas mangeårige kommentator Gideon Levy Israels egentlige plan for Gaza. Den består i en bevisst og målrettet ødeleggelse av liv og samfunnsstrukturer for å oppnå kaos. «Så snart Gazas befolkning er redusert til en fragmentert, uorganisert masse uten grunnleggende tjenester, essensielle institusjoner og selvfølgelig uten lederskap, vil den fullstendige oppløsningen av samfunnsstrukturen gjøre det lettere for Israel å gå videre til neste fase – en fase landet aldri har gitt opp – nemlig fordrivelsen.» ­Statsminister Benjamin Netanyahu mer enn hintet til at Israel planlegger å ta over området da han talte til bosettere på Vestbredden forrige uke. Han skrøt av at Israel snart kontrollerer 70 prosent av Gaza­stripa og la til: «La oss starte med det.» Forsvarsminister Israel Katz skrev samtidig på X at Israel nå er klar til å iverksette «en frivillig migrasjonsplan» for Gazas 2,2 millioner palestinere. Andre ord for en slik plan er etnisk rensing, tvangsforflytting eller også folkemord. Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp kalte i et innlegg i går Israels strategi for «overbelastning». Det går ut på å gjøre så mange ugjerninger samtidig at organisasjoner, presse og politikere ikke vet hvor de skal rette oppmerksomheten.

Mari Skurdal

Dritti­fi­sering i Aften­posten

I 1992 fikk Gunda Djupvik fast jobb i Statens Informasjonstjeneste. Da gjorde en nyutdannet jurist på 26 år slik man skal gjøre: Hun tegnet abonnement på Aftenposten. Siden har Djupvik byttet jobb mange ganger, men abonnementet har hun beholdt gjennom hele yrkeslivet. Helt til en tirsdag i april, da hun våknet til en e-post om at Schibsted framover krever 39 kroner i måneden for å slippe at konsernet og «utvalgte annonsepartnere» samler inn brukerdata for å vise personlig tilpassede annonser. «Det fyrste eg gjorde, før eg stod opp, var å gå inn på Schibsted og avslutta abonnementet mitt på Aftenposten og VG», sier Djupvik til NRK. «Schibsted annonsevalg» henter inspirasjon fra de store teknologiplattformene. For å bruke Facebook må du enten dele personopplysninger eller betale for å slippe personrettede annonser.

Lars Vegstein

Ingen quick fix

Kravet om 16 års aldersgrense for bruk av sosiale medier har vært et av regjeringens prestisjeprosjekter. Nå er det i ferd med å bli til nesten ingenting. Nettavisa Rett24 skriver at lovforslaget som krever at some-selskaper innfører aldersverifisering for norske brukere, har blitt kraftig utvannet. I den første versjonen av lovforslaget ble selskapene ilagt gebyr om de ikke etablerte en mekanisme for å sikre at brukerne var over 16 år. Nå har regjeringen kommet til at det er i strid med EØS-retten og har endret kravet til en anbefaling – uten sanksjonsmuligheter. Det kan se ut som et tilfelle av fjellet som fødte en mus.

Mari Skurdal