Leder

Politiske jordskjelv

At fattige historisk har sluttet opp om venstresida og rike om høyresida, er vel kjent. Fattige i distriktene stemmer likevel ikke alltid sammenfallende med fattige i byene, viser den nyeste boka til økonomene Thomas Piketty og Julia Cagé, som undersøker 233 års fransk stemmegivning. Over hele Europa ser vi nå at distriktsbefolkning med lav inntekt og kort utdanning slutter opp om populistiske høyrepartier, snarere enn å gjøre felles sak med byfolk med lik størrelse på lommeboka. I Norge har konfliktlinja vært kjent gjennom begrepene sentrum og periferi, som samfunnsforskeren Stein Rokkan i sin tid introduserte.

«Tyskerne har falt inn i et kjent, europeisk mønster.»

Søndagens valg i Tyskland faller inn i det samme mønsteret de franske økonomene beskriver. Alternativ for Tyskland (AFD) gjør et knallsterkt valg med 20,8 prosent av stemmene. De har sterkest oppslutning i tidligere Øst-Tyskland, hvor partiet i enkelte kretser får mer enn 40 prosent av stemmene. Men også i gamle Vest-Tyskland ligger oppslutningen rundt eller over landssnittet i mange rurale valgkretser. Det er storbyene som virkelig skiller seg ut. I sentrum av Berlin får AFD under 10 prosent av stemmene. Partiet ligger også under landssnittet i Leipzig, Düsseldorf, Köln, Stuttgart, München, Nürnberg, Heidelberg, Frankfurt, Hamburg, Bonn, Kiel, Bremen og Hannover. Foreløpige analyser viser at AFD har overvekt av velgere som ser på seg som arbeidere og har kortere eller middels lang utdannelse.

Tyskland har lenge vært et politisk annerledesland i Europa, mye på grunn av sin særskilte historie. Med med søndagens valg har tyskerne falt inn i et kjent, europeisk mønster: Et høyrepopulistisk parti har blitt en solid maktfaktor på grunn av oppslutning i marginaliserte distrikter. Tyske sosialdemokrater går med 16,4 prosent på et sviende nederlag. Venstrepartiet Die Linke gjør det bedre enn ventet med 8,8 prosent oppslutning, og ikke minst er det løfterikt at det er største parti med 25 prosent oppslutning blant velgere under 25 år. Den som vil bryte fortryllelsen til ytre høyre, må likevel innse at den glemte befolkningen i tilbakeliggende distrikter er mange nok til å skape politiske jordskjelv.

Leder

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.