Leder

Politiske jordskjelv

At fattige historisk har sluttet opp om venstresida og rike om høyresida, er vel kjent. Fattige i distriktene stemmer likevel ikke alltid sammenfallende med fattige i byene, viser den nyeste boka til økonomene Thomas Piketty og Julia Cagé, som undersøker 233 års fransk stemmegivning. Over hele Europa ser vi nå at distriktsbefolkning med lav inntekt og kort utdanning slutter opp om populistiske høyrepartier, snarere enn å gjøre felles sak med byfolk med lik størrelse på lommeboka. I Norge har konfliktlinja vært kjent gjennom begrepene sentrum og periferi, som samfunnsforskeren Stein Rokkan i sin tid introduserte.

«Tyskerne har falt inn i et kjent, europeisk mønster.»

Søndagens valg i Tyskland faller inn i det samme mønsteret de franske økonomene beskriver. Alternativ for Tyskland (AFD) gjør et knallsterkt valg med 20,8 prosent av stemmene. De har sterkest oppslutning i tidligere Øst-Tyskland, hvor partiet i enkelte kretser får mer enn 40 prosent av stemmene. Men også i gamle Vest-Tyskland ligger oppslutningen rundt eller over landssnittet i mange rurale valgkretser. Det er storbyene som virkelig skiller seg ut. I sentrum av Berlin får AFD under 10 prosent av stemmene. Partiet ligger også under landssnittet i Leipzig, Düsseldorf, Köln, Stuttgart, München, Nürnberg, Heidelberg, Frankfurt, Hamburg, Bonn, Kiel, Bremen og Hannover. Foreløpige analyser viser at AFD har overvekt av velgere som ser på seg som arbeidere og har kortere eller middels lang utdannelse.

Tyskland har lenge vært et politisk annerledesland i Europa, mye på grunn av sin særskilte historie. Med med søndagens valg har tyskerne falt inn i et kjent, europeisk mønster: Et høyrepopulistisk parti har blitt en solid maktfaktor på grunn av oppslutning i marginaliserte distrikter. Tyske sosialdemokrater går med 16,4 prosent på et sviende nederlag. Venstrepartiet Die Linke gjør det bedre enn ventet med 8,8 prosent oppslutning, og ikke minst er det løfterikt at det er største parti med 25 prosent oppslutning blant velgere under 25 år. Den som vil bryte fortryllelsen til ytre høyre, må likevel innse at den glemte befolkningen i tilbakeliggende distrikter er mange nok til å skape politiske jordskjelv.

Leder

Inklu­de­rende regjering?

Lørdag kveld presenterte Syrias fungerende president, Ahmed al-Sharaa, landets nye regjering – akkurat i tide til å rekke dødlinja han selv hadde satt, da han tok makta etter at regimet til Bashar al-Assad kollapset i begynnelsen av desember. Den nye overgangsregjeringen skal sitte i fem år og får dermed den ekstremt krevende jobben å lede landet ut av diktatur og krig og videre i prosessen Sharaa har lovet at skal ende med demokratiske valg. Norge og andre europeiske regjeringer har uttrykt seg støttende til Syrias nye hersker, til tross for hans bakgrunn som leder for en islamistgruppe alliert med terrornettverket al-Qa’ida. Mange har samtidig sagt at støtta avhenger av at ord følges av handling, ikke minst når det gjelder respekt for kvinner og for landets rike etniske og religiøse sammensetning. Usikkerheten rundt hvorvidt Sharaa ønsker og er i stand til dette, har tiltatt kraftig etter at representanter for de nye sikkerhetsstyrkene i forrige måned, under en stor militæroperasjon, massakrerte langt over tusen sivile alawitter, den etniske gruppa Assad-familien tilhører. Den nye regjeringen virker til dels sammensatt nettopp for å imøtekomme denne frykten, og dermed også å kunne sikre landet videre internasjonal støtte. På overflata tikker den av de fleste boksene. De tre største etniske minoritetene – kurdere, alawitter og drusere – er imidlertid bare representert med én minister hver, for henholdsvis utdanning, transport og jordbruk.

Forbannet løgn og dikt

Henrik Ibsens «Peer Gynt», noe av det nærmeste vi kommer et norsk nasjonal­epos, kretser rundt et fenomen vi stadig stifter tettere bekjentskap med – løgnen. Allerede i første scene anklager bonde­enka Åse sønnen for å lyve, når Peer forteller at han har ridd en bukk over fjellegg, bre og ned ei ur. Åse er fascinert, men skjenner også på sønnen: «En løgn kan endevendes, stadses op med brask og bram, klædes i en nygjort ham, så dens magre skrot ej kendes.» Utsagnet kunne vel så gjerne vært brukt om de nye språkmodellene vi er i ferd med å erstatte etablerte kunnskapskilder med. På kort tid har Chat GPT, Deepseek og en rekke nyere KI-roboter rykket inn i stedet for leksikon og kildesøk. Den siste uka har vist hvor problematisk utskiftingen er. Da ­familiefaren Arve Hjalmar Holmen spurte Chat GPT hvem han var, mottok han for eksempel en tilsynelatende saklig tekst om at han hadde myrdet sine barn, skriver Aftenposten. I Dag og Tid spør en journalist samme chatbot om hendelser i Kongo på 1960-tallet.

Dypstaten

Stortinget vedtok i 2022 nye retningslinjer for godtgjørelse av ledere i statens selskaper. Målet til daværende næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) var å gå fra prat til handling i møte med eskalerende lederlønninger i statlige selskaper. Rammen for bonuser ble senket fra maks 50 prosent av fastlønna til 25, og det skulle ikke være noen automatikk i at styrene kompenserte lavere bonus med høyere fastlønn. Dessuten skulle toppledernes lønnsjusteringer ikke være høyere enn for andre ansatte – ikke bare i prosent, men i kroner. Avvik må begrunnes særskilt, var beskjeden fra Norges nasjonalforsamling. Hvordan har det gått? Styrene i selskaper som er hel- eller deleid av staten, gjør åpenbart akkurat som de vil. Slik sett fungerer de som en dypstat, i ordets mest konkrete betydning: et nettverk som opptrer som en stat i staten, og i strid med de statlige myndigheters ønske.