Leder

Politiske jordskjelv

At fattige historisk har sluttet opp om venstresida og rike om høyresida, er vel kjent. Fattige i distriktene stemmer likevel ikke alltid sammenfallende med fattige i byene, viser den nyeste boka til økonomene Thomas Piketty og Julia Cagé, som undersøker 233 års fransk stemmegivning. Over hele Europa ser vi nå at distriktsbefolkning med lav inntekt og kort utdanning slutter opp om populistiske høyrepartier, snarere enn å gjøre felles sak med byfolk med lik størrelse på lommeboka. I Norge har konfliktlinja vært kjent gjennom begrepene sentrum og periferi, som samfunnsforskeren Stein Rokkan i sin tid introduserte.

«Tyskerne har falt inn i et kjent, europeisk mønster.»

Søndagens valg i Tyskland faller inn i det samme mønsteret de franske økonomene beskriver. Alternativ for Tyskland (AFD) gjør et knallsterkt valg med 20,8 prosent av stemmene. De har sterkest oppslutning i tidligere Øst-Tyskland, hvor partiet i enkelte kretser får mer enn 40 prosent av stemmene. Men også i gamle Vest-Tyskland ligger oppslutningen rundt eller over landssnittet i mange rurale valgkretser. Det er storbyene som virkelig skiller seg ut. I sentrum av Berlin får AFD under 10 prosent av stemmene. Partiet ligger også under landssnittet i Leipzig, Düsseldorf, Köln, Stuttgart, München, Nürnberg, Heidelberg, Frankfurt, Hamburg, Bonn, Kiel, Bremen og Hannover. Foreløpige analyser viser at AFD har overvekt av velgere som ser på seg som arbeidere og har kortere eller middels lang utdannelse.

Tyskland har lenge vært et politisk annerledesland i Europa, mye på grunn av sin særskilte historie. Med med søndagens valg har tyskerne falt inn i et kjent, europeisk mønster: Et høyrepopulistisk parti har blitt en solid maktfaktor på grunn av oppslutning i marginaliserte distrikter. Tyske sosialdemokrater går med 16,4 prosent på et sviende nederlag. Venstrepartiet Die Linke gjør det bedre enn ventet med 8,8 prosent oppslutning, og ikke minst er det løfterikt at det er største parti med 25 prosent oppslutning blant velgere under 25 år. Den som vil bryte fortryllelsen til ytre høyre, må likevel innse at den glemte befolkningen i tilbakeliggende distrikter er mange nok til å skape politiske jordskjelv.

Leder

Freds­av­tale nærmer seg

Frankrikes Emmanuel Macron hadde mandag samtaler med Donald Trump i Washington, og i morgen kommer Storbritannias Keir Starmer. Om kort tid dukker også Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj opp i Washington for å underskrive en avtale om mineraler og sjeldne jordarter. Samtidig har Trump løpende samtaler og avklaringer med Vladimir Putin. Nå skjer mye raskt, og en avtale kan være rett rundt hjørnet. Uansett hva vi ellers måtte mene om Trump, er det viktig å få en slutt på den ødeleggende krigen, forutsatt at Ukraina får en sikkerhetsgaranti og sikres suverenitet. Som Matthew Blackburn og Fabian Heffermehl skrev i Klassekampen i forrige uke, er ikke varig fred i Europa mulig uten russisk medvirkning. Fortsatt krig kunne hatt noe for seg hvis det var mulig å se for seg at Ukraina skulle vinne krigen og gjenerobre tapt territorium.

Makta rår

I dag er det tre år siden Russlands president Vladimir Putin satte i gang fullskalainvasjonen av Ukraina. Det Putin antakelig så for seg som en rask militær seier, ble ikke det. Ukrainerne kjempet imot og gjenerobret i løpet av 2022 noen av områdene russiske styrker hadde tatt kontroll over. De menneskelige omkostningene av krigen har vært enorme. Ingen av partene oppgir dødstall, men ifølge uavhengige anslag fra ulike kilder er flere hundre tusen mennesker drept. Flere millioner ukrainere har flyktet ut av landet. Invasjonen av Ukraina ble fordømt av nesten alle land i verden, inkludert USA, med henvisning til folkerettens bestemmelser om staters suverenitet og territorielle integritet.

Ytre høyres fiende­bil­de

Under tittelen «Ikke et ord i norske medier om Doge-planen» skriver Dagsavisens nye kommentator Cornelia Kristiansen om en artikkel den amerikanske avisa The Washington Post publiserte noen dager i forveien. Artikkelen omtaler strategien til USAs nye effektiviseringsdepartement, som tek-milliardær Elon Musks unge disipler nå følger mens de inntar den ene statsinstitusjonen etter den andre. Artikkelen gir en interessant bakgrunn for hendelsene som dag for dag utspiller seg i USAs føderale institusjoner. Hvorfor nøyer ikke Kristiansen seg med det? Hvorfor legger hun på en underliggende anklage mot norske medier, om at de enten ikke følger med eller endatil bevisst unnlater å rapportere innholdet i artikkelen? På sosiale medier sitter slike anklager svært løst, og de kommer ikke lenger bare fra ytre høyre-profiler som anklager the mainstream media for å underslå presserende temaer. Da forfatter og mangeårig skribent hos oss Jonas Bals i et leserinnlegg i Aftenposten anklaget avisa for å bruke forskjønnende ord om ytterliggående høyreaktører, var overskriften «Medienes beskrivelser av høyrekreftene er basert på en løgn». Ikke reint få personer på norsk venstreside delte også opprørte meldinger på Facebook etter skoleskytingen i Örebro i Sverige, hvor budskapet var at medier og politi ikke forteller folk sannheten – at gjerningsmannen hadde rasistiske motiver.