Leder

Politiske jordskjelv

At fattige historisk har sluttet opp om venstresida og rike om høyresida, er vel kjent. Fattige i distriktene stemmer likevel ikke alltid sammenfallende med fattige i byene, viser den nyeste boka til økonomene Thomas Piketty og Julia Cagé, som undersøker 233 års fransk stemmegivning. Over hele Europa ser vi nå at distriktsbefolkning med lav inntekt og kort utdanning slutter opp om populistiske høyrepartier, snarere enn å gjøre felles sak med byfolk med lik størrelse på lommeboka. I Norge har konfliktlinja vært kjent gjennom begrepene sentrum og periferi, som samfunnsforskeren Stein Rokkan i sin tid introduserte.

«Tyskerne har falt inn i et kjent, europeisk mønster.»

Søndagens valg i Tyskland faller inn i det samme mønsteret de franske økonomene beskriver. Alternativ for Tyskland (AFD) gjør et knallsterkt valg med 20,8 prosent av stemmene. De har sterkest oppslutning i tidligere Øst-Tyskland, hvor partiet i enkelte kretser får mer enn 40 prosent av stemmene. Men også i gamle Vest-Tyskland ligger oppslutningen rundt eller over landssnittet i mange rurale valgkretser. Det er storbyene som virkelig skiller seg ut. I sentrum av Berlin får AFD under 10 prosent av stemmene. Partiet ligger også under landssnittet i Leipzig, Düsseldorf, Köln, Stuttgart, München, Nürnberg, Heidelberg, Frankfurt, Hamburg, Bonn, Kiel, Bremen og Hannover. Foreløpige analyser viser at AFD har overvekt av velgere som ser på seg som arbeidere og har kortere eller middels lang utdannelse.

Tyskland har lenge vært et politisk annerledesland i Europa, mye på grunn av sin særskilte historie. Med med søndagens valg har tyskerne falt inn i et kjent, europeisk mønster: Et høyrepopulistisk parti har blitt en solid maktfaktor på grunn av oppslutning i marginaliserte distrikter. Tyske sosialdemokrater går med 16,4 prosent på et sviende nederlag. Venstrepartiet Die Linke gjør det bedre enn ventet med 8,8 prosent oppslutning, og ikke minst er det løfterikt at det er største parti med 25 prosent oppslutning blant velgere under 25 år. Den som vil bryte fortryllelsen til ytre høyre, må likevel innse at den glemte befolkningen i tilbakeliggende distrikter er mange nok til å skape politiske jordskjelv.

Leder

Politisk spill

Det ene dataspillet er en variant av «Snake»: En liten dresskledd fyr, som skal forestille «grense-tsar» Tom Homan, jakter på ulovlige immigranter langs Rio Grande. Stakkarene som blir fanget, får på seg håndjern og oransje overaller og må paradere i en lang rekke bak ham. Når «slangen» til slutt krasjer med seg selv eller med en vegg, kommer poengsummen opp: «28 deported!» I et annet spill, basert på klassikeren «Tetris», dreier det seg om å «beskytte grensa mot den kommende horden». I dette tilfellet består «horden» av zombier og romvesener, men selv ikke barn kan gå glipp av poenget: «Fremmede» som vil inn i USA, fortjener ikke bedre enn å få en murblokk i hodet. Arkadespillene, som nå ligger ute på nettsida til Det hvite hus, er et forsøk på å «fortelle historien om presidentens mange bragder på en måte som treffer hver enkelt amerikaner», ifølge Trump-administrasjonen. Det er slett ikke første gang presidenten sprer propaganda via dataspill: Et par dager etter at USA og Israel angrep Iran, la Trumps folk ut en video på X der autentiske bilder fra krigen ble blandet med elementer fra skytespillet «Call of Duty». I fjor høst postet Det hvite hus en video av et raid mot papirløse innvandrere, akkompagnert av kjenningsmelodien og slagordet til «Pokémon» – «Gotta catch ‘em all».

Felles beste

De siste ti årene har det vært 50 ­prosent økning i antall barn som går på en privateid skole, melder NRK. I dag går 5 prosent av alle grunnskoleelever i Norge på en privatskole, og andelen er størst på ungdomstrinnet. På videregående skole går nå hver tiende ungdom på en privatskole. Selv om tallene ennå ikke er store, er trenden urovekkende. En sterk offentlig fellesskole er avhengig av at de aller fleste slutter opp om den. Det er også fornuftig at offentlige penger brukt på skole går til et godt undervisningstilbud og ikke til private formuer.

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.