Så drev de naglene igjennom kjøttet
som skalv og sitret, knyttet seg.
Og klang
av jern mot kobber reiste seg
og sang.
De slo. Men tonen sank, til
den forødte
seg taust i treet. De la sten til støtte
ved foten. Og en siste moden gang
bar treet frukt – det bar! Og
frukten hang
– uendelig forløst hang den og møtte
seg selv befridd og fullbrakt og
velsignet
i frøet, fruktens frukt og hjerte. Se!
En meter over dem hang den
og lignet
et menneske som, spikret til et tre,
har senket hodet og som
oppgir ånden.
Mens naglen lyser som en sol
i hånden.
Fra diktsamlingen «Dikt» (1951)