Leder

Bekymret for ulikhet?

Høyre vil stramme inn innvandrings- og integreringspolitikken i Norge, og tirsdag la partiet fram en rekke forslag for Stortinget. Partiet ønsker blant annet å skjerpe kravene til permanent oppholdstillatelse. Ifølge Høyre bør søkere kunne dokumentere minst fire års selvforsørgelse gjennom arbeid for å få permanent opphold. Forsørgerkravet ved familiegjenforening skal også økes, og dessuten vil Erna Solbergs parti utrede å stille strengere krav til kyndighet i norsk språk. Høyre vil også utrede et system for tredjelandsplassering av personer med beskyttelsesbehov. De konkrete innstrammingene er en sak i seg selv. Det interessante er at Høyre pakker dem inn som et tiltak for å få ned ulikheten i Norge.

«De rikeste tar en ­stadig større andel av kaka.»

Partiet bestilte i høst en rapport fra Statistisk sentralbyrå om ulikhet i inntekt fordelt på landbakgrunn. Ifølge rapporten kan omtrent halvparten av den økte ulikheten i Norge etter 1993 tilskrives innvandring, særlig fra ikke-vestlige land. «Når nesten halvparten av den økte ulikheten kan tilskrives innvandring, så må det være en del av diskusjonen om ulikhet», sier Høyre-nestleder Henrik Asheim til Aftenposten. Nå er det ikke akkurat overraskende at innvandrede nordmenn ikke går rett inn i høytlønte jobber. Mange kommer uten fullførte utdannelser, bruker tid på å lære språk og møter generelt et helt annet arbeidsliv enn de er vant med. Det mest interessante med Høyres utspill er likevel at når partiet nå plutselig engasjerer seg i problemene med økonomisk ulikhet, så er ikke formue med i regnestykket.

Den store ulikhetsdriveren er nemlig økning i formuer. De rikeste tar en stadig større andel av kaka, slik blant andre Thomas Piketty har vist. At slik kapital også kan veksles inn i politisk makt, ser vi med all tydelighet i USA om dagen. Også i Norge mottar høyresida stadig rausere bidrag fra landets rikeste mennesker. I stedet for å legge ansvaret for ulikhet på dem med lave inntekter, bør Høyre rette oppmerksomheten mot Norges voksende formuer. De vil øke ytterligere om partiet gjør som det lover og kutter i skattlegging av rikfolk.

Leder

Det store vi

«Jeg? Nei. Ikke jeg. Vi! – Det store vi.» Ordene som avslutter Helge Krogs skuespill fra 1917 med nettopp den tittelen, ligger nå som et teppe av konfetti over landet. Etter 28 år har Norges herre­landslag igjen slått Brasil 2–1 i VM i fotball, og den nasjonale euforien vil ingen ende ta. Det store vi er åpent for alle. Det var akkurat sånn det skulle skje. Det var meningen at Patrick Berg skulle lempe inn et mål to og et halvt minutt inn i kampen og få det annullert – så Norge skulle få kjenne på at det var mulig å skåre mot Brasil.

Frp mot nye høyder

Det fantes lenge en seiglivet myte om at Høyre alltid ville være det ledende partiet på borgerlig side i Norge. Frp kunne snike seg forbi på målingene, ble det sagt, men det var en anomali. Når det politiske systemet befant seg i likevekt, ville Høyre alltid være suverent. I dag kan ingen lenger akseptere den historiefortellingen. I tre av de siste seks stortingvalgene har Frp blitt største parti på blå side, og på målingene er Sylvi Listhaug & Co. dobbelt så store som lillebror Høyre.

USA i 250 år

I dag er det 250 år siden den amerikanske uavhengighetserklæringen ble undertegnet i Philadelphia. Dokumentet slår fast at folkelig støtte er forutsetningen for ethvert politisk styresett. Ledere som ikke respekterer folkeviljen, må kastes. Det er også herfra vi har de bevingede ord om at alle mennesker er født like, og at vi alle har rettigheter som ingen verdslig makt kan ta fra oss: «Blant disse er retten til livet, til friheten og til å søke etter lykken.» Det var et radikalt brudd med den politiske arven fra Europa, der lovens viktigste funksjon var å beskytte eiendomsretten. Det hører med til historien at erklæringen bare beskrev et ideal: Thomas Jefferson, som skrev teksten, eide selv mange hundre slaver. Likevel ble hans ord startskuddet for en politisk hovedstrømning i amerikansk historie.