Leder

Bekymret for ulikhet?

Mari Skurdal

Høyre vil stramme inn innvandrings- og integreringspolitikken i Norge, og tirsdag la partiet fram en rekke forslag for Stortinget. Partiet ønsker blant annet å skjerpe kravene til permanent oppholdstillatelse. Ifølge Høyre bør søkere kunne dokumentere minst fire års selvforsørgelse gjennom arbeid for å få permanent opphold. Forsørgerkravet ved familiegjenforening skal også økes, og dessuten vil Erna Solbergs parti utrede å stille strengere krav til kyndighet i norsk språk. Høyre vil også utrede et system for tredjelandsplassering av personer med beskyttelsesbehov. De konkrete innstrammingene er en sak i seg selv. Det interessante er at Høyre pakker dem inn som et tiltak for å få ned ulikheten i Norge.

«De rikeste tar en ­stadig større andel av kaka.»

Partiet bestilte i høst en rapport fra Statistisk sentralbyrå om ulikhet i inntekt fordelt på landbakgrunn. Ifølge rapporten kan omtrent halvparten av den økte ulikheten i Norge etter 1993 tilskrives innvandring, særlig fra ikke-vestlige land. «Når nesten halvparten av den økte ulikheten kan tilskrives innvandring, så må det være en del av diskusjonen om ulikhet», sier Høyre-nestleder Henrik Asheim til Aftenposten. Nå er det ikke akkurat overraskende at innvandrede nordmenn ikke går rett inn i høytlønte jobber. Mange kommer uten fullførte utdannelser, bruker tid på å lære språk og møter generelt et helt annet arbeidsliv enn de er vant med. Det mest interessante med Høyres utspill er likevel at når partiet nå plutselig engasjerer seg i problemene med økonomisk ulikhet, så er ikke formue med i regnestykket.

Den store ulikhetsdriveren er nemlig økning i formuer. De rikeste tar en stadig større andel av kaka, slik blant andre Thomas Piketty har vist. At slik kapital også kan veksles inn i politisk makt, ser vi med all tydelighet i USA om dagen. Også i Norge mottar høyresida stadig rausere bidrag fra landets rikeste mennesker. I stedet for å legge ansvaret for ulikhet på dem med lave inntekter, bør Høyre rette oppmerksomheten mot Norges voksende formuer. De vil øke ytterligere om partiet gjør som det lover og kutter i skattlegging av rikfolk.

Leder

Inklu­de­rende regjering?

Lørdag kveld presenterte Syrias fungerende president, Ahmed al-Sharaa, landets nye regjering – akkurat i tide til å rekke dødlinja han selv hadde satt, da han tok makta etter at regimet til Bashar al-Assad kollapset i begynnelsen av desember. Den nye overgangsregjeringen skal sitte i fem år og får dermed den ekstremt krevende jobben å lede landet ut av diktatur og krig og videre i prosessen Sharaa har lovet at skal ende med demokratiske valg. Norge og andre europeiske regjeringer har uttrykt seg støttende til Syrias nye hersker, til tross for hans bakgrunn som leder for en islamistgruppe alliert med terrornettverket al-Qa’ida. Mange har samtidig sagt at støtta avhenger av at ord følges av handling, ikke minst når det gjelder respekt for kvinner og for landets rike etniske og religiøse sammensetning. Usikkerheten rundt hvorvidt Sharaa ønsker og er i stand til dette, har tiltatt kraftig etter at representanter for de nye sikkerhetsstyrkene i forrige måned, under en stor militæroperasjon, massakrerte langt over tusen sivile alawitter, den etniske gruppa Assad-familien tilhører. Den nye regjeringen virker til dels sammensatt nettopp for å imøtekomme denne frykten, og dermed også å kunne sikre landet videre internasjonal støtte. På overflata tikker den av de fleste boksene. De tre største etniske minoritetene – kurdere, alawitter og drusere – er imidlertid bare representert med én minister hver, for henholdsvis utdanning, transport og jordbruk.

Ole Øyvind Sand Holth

Forbannet løgn og dikt

Henrik Ibsens «Peer Gynt», noe av det nærmeste vi kommer et norsk nasjonal­epos, kretser rundt et fenomen vi stadig stifter tettere bekjentskap med – løgnen. Allerede i første scene anklager bonde­enka Åse sønnen for å lyve, når Peer forteller at han har ridd en bukk over fjellegg, bre og ned ei ur. Åse er fascinert, men skjenner også på sønnen: «En løgn kan endevendes, stadses op med brask og bram, klædes i en nygjort ham, så dens magre skrot ej kendes.» Utsagnet kunne vel så gjerne vært brukt om de nye språkmodellene vi er i ferd med å erstatte etablerte kunnskapskilder med. På kort tid har Chat GPT, Deepseek og en rekke nyere KI-roboter rykket inn i stedet for leksikon og kildesøk. Den siste uka har vist hvor problematisk utskiftingen er. Da ­familiefaren Arve Hjalmar Holmen spurte Chat GPT hvem han var, mottok han for eksempel en tilsynelatende saklig tekst om at han hadde myrdet sine barn, skriver Aftenposten. I Dag og Tid spør en journalist samme chatbot om hendelser i Kongo på 1960-tallet.

Mari Skurdal

Dypstaten

Stortinget vedtok i 2022 nye retningslinjer for godtgjørelse av ledere i statens selskaper. Målet til daværende næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) var å gå fra prat til handling i møte med eskalerende lederlønninger i statlige selskaper. Rammen for bonuser ble senket fra maks 50 prosent av fastlønna til 25, og det skulle ikke være noen automatikk i at styrene kompenserte lavere bonus med høyere fastlønn. Dessuten skulle toppledernes lønnsjusteringer ikke være høyere enn for andre ansatte – ikke bare i prosent, men i kroner. Avvik må begrunnes særskilt, var beskjeden fra Norges nasjonalforsamling. Hvordan har det gått? Styrene i selskaper som er hel- eller deleid av staten, gjør åpenbart akkurat som de vil. Slik sett fungerer de som en dypstat, i ordets mest konkrete betydning: et nettverk som opptrer som en stat i staten, og i strid med de statlige myndigheters ønske.

Mari Skurdal