Leder

Bekymret for ulikhet?

Mari Skurdal

Høyre vil stramme inn innvandrings- og integreringspolitikken i Norge, og tirsdag la partiet fram en rekke forslag for Stortinget. Partiet ønsker blant annet å skjerpe kravene til permanent oppholdstillatelse. Ifølge Høyre bør søkere kunne dokumentere minst fire års selvforsørgelse gjennom arbeid for å få permanent opphold. Forsørgerkravet ved familiegjenforening skal også økes, og dessuten vil Erna Solbergs parti utrede å stille strengere krav til kyndighet i norsk språk. Høyre vil også utrede et system for tredjelandsplassering av personer med beskyttelsesbehov. De konkrete innstrammingene er en sak i seg selv. Det interessante er at Høyre pakker dem inn som et tiltak for å få ned ulikheten i Norge.

«De rikeste tar en ­stadig større andel av kaka.»

Partiet bestilte i høst en rapport fra Statistisk sentralbyrå om ulikhet i inntekt fordelt på landbakgrunn. Ifølge rapporten kan omtrent halvparten av den økte ulikheten i Norge etter 1993 tilskrives innvandring, særlig fra ikke-vestlige land. «Når nesten halvparten av den økte ulikheten kan tilskrives innvandring, så må det være en del av diskusjonen om ulikhet», sier Høyre-nestleder Henrik Asheim til Aftenposten. Nå er det ikke akkurat overraskende at innvandrede nordmenn ikke går rett inn i høytlønte jobber. Mange kommer uten fullførte utdannelser, bruker tid på å lære språk og møter generelt et helt annet arbeidsliv enn de er vant med. Det mest interessante med Høyres utspill er likevel at når partiet nå plutselig engasjerer seg i problemene med økonomisk ulikhet, så er ikke formue med i regnestykket.

Den store ulikhetsdriveren er nemlig økning i formuer. De rikeste tar en stadig større andel av kaka, slik blant andre Thomas Piketty har vist. At slik kapital også kan veksles inn i politisk makt, ser vi med all tydelighet i USA om dagen. Også i Norge mottar høyresida stadig rausere bidrag fra landets rikeste mennesker. I stedet for å legge ansvaret for ulikhet på dem med lave inntekter, bør Høyre rette oppmerksomheten mot Norges voksende formuer. De vil øke ytterligere om partiet gjør som det lover og kutter i skattlegging av rikfolk.

Leder

Et helvete av vår støpning

Lørdag var det fem år siden Taliban-krigere rykket inn i Afghanistans hovedstad Kabul og gjenerobret kontrollen over landet, 20 år etter at de ble styrtet av en internasjonal koalisjon der også norske soldater deltok. Nato-uttrekningen av landet i august og september 2021 har allerede skrevet seg inn i historiebøkene som et ydmykende nederlag for alliansen, og en demonstrasjon av begrensningene i hva Vesten er i stand til å oppnå med sin materielt overlegne militærmakt. I de fem årene som har gått siden den gang har mange av de samme landene likevel fortsatt det som i praksis utgjør en økonomisk blokade av Afghanistan, med et uttalt mål om å påvirke utviklingen i landet gjennom å legge press på styresmaktene. Situasjonen i dagens Afghanistan er dyster. Magasinet The Economist, som har dedikert sin siste utgave til en lang reportasje fra landet, skriver i en lederartikkel at musikk er forbudt, og at Talibans moralpoliti fysisk straffer menn som har for kort skjegg, mens kvinner er utestengt fra arbeidsplasser og universiteter og ikke får lov å reise fritt uten følge. Samtidig er det viktig å huske på at denne tragiske situasjonen ikke skyldes Vestens fravær, men vel så mye er en konsekvens av vår krigføring. Som østerriksk-afghanske Emran Feroz påpeker hos nettstedet Zeteo, var det amerikanske droneangrep og dødsskvadroner som bidro til at «hele samfunn ble ødelagt, og tusenvis av sivile radikalisert i prosessen». Det er lite som tyder på at USA har tatt lærdom av nederlaget i Afghanistan, og våpenlobbyen vil nok sørge for at det forholder seg sånn i overskuelig framtid.

Ole Øyvind Sand Holth

Ansvar­lighet

Hvis vi ser partilederdebatten i Arendal fra perspektivet til folk som sliter i dyrtida – med renteøkninger, drivstoffpriser og strømregningene – gir den et godt bilde på hvorfor Sylvi Listhaug for øyeblikket leder landets største parti. Frp krever redusert matmoms, fortsatt kutt i drivstoffavgiftene og forlenget strømstøtte på dagens nivå. Rødt og Sp er også opptatt av disse velgernes bekymringer, men Sylvi Listhaug har for øyeblikket størst appell. Enten vi liker det eller ikke, framstår Frp for øyeblikket som et interesseparti for dem som sliter med å få endene til å møtes. I Klassekampen i går fortalte firebarnsmor og lokallagsleder for Frp i Nord-Aurdal i Valdres, Jeanett Aspholt-Weisser, at hun på det verste hadde brukt 9000 kroner på diesel i måneden. Det tilsvarer 100.000 kroner i året.

Bjørgulv Braanen

Dikterhjem til salgs

«For at komme til at bygge hjem for andre, måtte jeg gi’ afkald, – for alle tider gi’ afkald på at få et hjem selv», klager byggmester Solness. Mannen som diktet ham fram, Henrik Ibsen, kunne nok ha sagt det samme selv. Den verdenskjente dramatikeren levde et omflakkende liv i Norge, Tyskland og Italia, med minst fem ulike adresser bare i Dresden. Da Ibsen endelig vendte tilbake til gamlelandet i 1891, slo han seg ned i Victoria terrasse 7B, i en leilighet kona Susanna avskydde – hun mente den forverret giktplagene hennes. Etter bare fire år flyttet paret ett kvartal vestover, til Arbins gate 1, hvor de tilbrakte resten av sine dager. Men før han forlot Victoria terrasse, hadde Ibsen rukket å skrive «Lille Eyolf» – og «Bygmester Solness». Nå skal Ibsens gamle leilighet selges, sammen med resten av Victoria terrasse.

Bendik Wold