Leder

Bekymret for ulikhet?

Mari Skurdal

Høyre vil stramme inn innvandrings- og integreringspolitikken i Norge, og tirsdag la partiet fram en rekke forslag for Stortinget. Partiet ønsker blant annet å skjerpe kravene til permanent oppholdstillatelse. Ifølge Høyre bør søkere kunne dokumentere minst fire års selvforsørgelse gjennom arbeid for å få permanent opphold. Forsørgerkravet ved familiegjenforening skal også økes, og dessuten vil Erna Solbergs parti utrede å stille strengere krav til kyndighet i norsk språk. Høyre vil også utrede et system for tredjelandsplassering av personer med beskyttelsesbehov. De konkrete innstrammingene er en sak i seg selv. Det interessante er at Høyre pakker dem inn som et tiltak for å få ned ulikheten i Norge.

«De rikeste tar en ­stadig større andel av kaka.»

Partiet bestilte i høst en rapport fra Statistisk sentralbyrå om ulikhet i inntekt fordelt på landbakgrunn. Ifølge rapporten kan omtrent halvparten av den økte ulikheten i Norge etter 1993 tilskrives innvandring, særlig fra ikke-vestlige land. «Når nesten halvparten av den økte ulikheten kan tilskrives innvandring, så må det være en del av diskusjonen om ulikhet», sier Høyre-nestleder Henrik Asheim til Aftenposten. Nå er det ikke akkurat overraskende at innvandrede nordmenn ikke går rett inn i høytlønte jobber. Mange kommer uten fullførte utdannelser, bruker tid på å lære språk og møter generelt et helt annet arbeidsliv enn de er vant med. Det mest interessante med Høyres utspill er likevel at når partiet nå plutselig engasjerer seg i problemene med økonomisk ulikhet, så er ikke formue med i regnestykket.

Den store ulikhetsdriveren er nemlig økning i formuer. De rikeste tar en stadig større andel av kaka, slik blant andre Thomas Piketty har vist. At slik kapital også kan veksles inn i politisk makt, ser vi med all tydelighet i USA om dagen. Også i Norge mottar høyresida stadig rausere bidrag fra landets rikeste mennesker. I stedet for å legge ansvaret for ulikhet på dem med lave inntekter, bør Høyre rette oppmerksomheten mot Norges voksende formuer. De vil øke ytterligere om partiet gjør som det lover og kutter i skattlegging av rikfolk.

Leder

Ytre høyres fiende­bil­de

Under tittelen «Ikke et ord i norske medier om Doge-planen» skriver Dagsavisens nye kommentator Cornelia Kristiansen om en artikkel den amerikanske avisa The Washington Post publiserte noen dager i forveien. Artikkelen omtaler strategien til USAs nye effektiviseringsdepartement, som tek-milliardær Elon Musks unge disipler nå følger mens de inntar den ene statsinstitusjonen etter den andre. Artikkelen gir en interessant bakgrunn for hendelsene som dag for dag utspiller seg i USAs føderale institusjoner. Hvorfor nøyer ikke Kristiansen seg med det? Hvorfor legger hun på en underliggende anklage mot norske medier, om at de enten ikke følger med eller endatil bevisst unnlater å rapportere innholdet i artikkelen? På sosiale medier sitter slike anklager svært løst, og de kommer ikke lenger bare fra ytre høyre-profiler som anklager the mainstream media for å underslå presserende temaer. Da forfatter og mangeårig skribent hos oss Jonas Bals i et leserinnlegg i Aftenposten anklaget avisa for å bruke forskjønnende ord om ytterliggående høyreaktører, var overskriften «Medienes beskrivelser av høyrekreftene er basert på en løgn». Ikke reint få personer på norsk venstreside delte også opprørte meldinger på Facebook etter skoleskytingen i Örebro i Sverige, hvor budskapet var at medier og politi ikke forteller folk sannheten – at gjerningsmannen hadde rasistiske motiver.

Mari Skurdal

Politisk nytenkning

I går avsluttet Aftenposten lederartikkelen med følgende utsagn: «USAs sikkerhetsgaranti kan ikke lenger tas for gitt.» For bare én uke siden ville en slik meningsytring vært utenkelig fra en borgerlig avis som i tiår etter tiår har stått last og brast med Nato-linja i norsk sikkerhetspolitikk. Men som USAs visepresident J.D. Vance slo fast i München før helga: «Det er en ny sheriff i byen.» Og den sheriffen framstår akkurat nå lite villig til å forsvare Europa om det ikke tjener ham selv. I stedet gjenoppretter Trump-administrasjonen diplomatiske forbindelser med Russland, gir ukrainerne skylda for å ha blitt invadert – og krever i tillegg giganterstatning fra Ukraina for Biden-administrasjonens økonomiske støtte. Overfor Europa opptrer ikke USA som en nasjon i møte med likeverdige partnerland, men som en ytterliggående politisk bevegelse som støtter sine åndsfrender på det europeiske kontinentet. Det er mildt sagt uhørt. Aftenposten har rett i at sikkerhetsgarantien ikke lenger kan tas for gitt.

Mari Skurdal

Fred i sikte?

USAs utenriksminister Marco Rubio og Russlands utenriksminister Sergej Lavrov hadde en 4,5 times samtale i Riyadh i Saudi-Arabia i går. Temaet var russisk-amerikanske forbindelser og muligheten for en fredsløsning i Ukraina. Det kan være starten på en prosess som til slutt fører til en fredsslutning – og i beste fall en avtale som sikrer Ukrainas suverenitet bak trygge grenser, med tilstrekkelige sikkerhetsgarantier, slik at krigen ikke blusser opp igjen. Russlands krav vil være en opphevelse av alle vestlige sanksjoner og en tilbakevending til mer normale relasjoner. Den grunnleggende betingelsen for en akseptabel fredsløsning er at Ukraina og Volodymyr Zelenskyj sitter ved forhandlingsbordet og godkjenner den endelige avtalen. Han har gjort det klart at Ukraina ikke vil akseptere avtaler som inngås bak deres rygg. Alle forsøk på å delegitimere den ukrainske regjeringen må avvises.

Bjørgulv Braanen