Leder

Politisk nytenkning

Mari Skurdal

I går avsluttet Aftenposten lederartikkelen med følgende utsagn: «USAs sikkerhetsgaranti kan ikke lenger tas for gitt.» For bare én uke siden ville en slik meningsytring vært utenkelig fra en borgerlig avis som i tiår etter tiår har stått last og brast med Nato-linja i norsk sikkerhetspolitikk. Men som USAs visepresident J.D. Vance slo fast i München før helga: «Det er en ny sheriff i byen.» Og den sheriffen framstår akkurat nå lite villig til å forsvare Europa om det ikke tjener ham selv. I stedet gjenoppretter Trump-administrasjonen diplomatiske forbindelser med Russland, gir ukrainerne skylda for å ha blitt invadert – og krever i tillegg giganterstatning fra Ukraina for Biden-administrasjonens økonomiske støtte. Overfor Europa opptrer ikke USA som en nasjon i møte med likeverdige partnerland, men som en ytterliggående politisk bevegelse som støtter sine åndsfrender på det europeiske kontinentet. Det er mildt sagt uhørt.

«Vi må etablere en ny beredskaps­tankegang.»

Aftenposten har rett i at sikkerhetsgarantien ikke lenger kan tas for gitt. Den hektiske møtevirksomheten i Europa de siste dagene vitner om at den innsikten synker inn over hele kontinentet. Framover må hver nasjon stå for forsvar av eget territorium og infrastruktur, gjerne i samarbeid med naboland. Erkjennelsen av at forandringer i makt og styresett påvirker samarbeid, må likevel tas med i betraktningen. Den politiske nytenkningen må ikke stanse ved forsvarspolitikken. USAs ideologiske kuvending gjør det nødvendig å reflektere over andre sårbarheter i samfunnet vårt. Vi har for eksempel satt grenseportene på vidt gap for nærmest enhver ny idé fra teknologibransjen. Det har hatt store og negative konsekvenser for læring i skolen, organisering i arbeidslivet og den offentlige samtalen.

Vi må etablere en helt ny beredskapstankegang. Skal vi ha nye datasenter i Norge, må de tjene nasjonale behov og ikke bistå tek-bransjens ville spekulasjon i kryptovaluta og kunstig intelligens. Vi må erkjenne at både store selskaper og store stater har egeninteresser som kan komme i konflikt med våre. Vi skal beskytte landet og borgerne, men også samfunnsmodellen vår og det frie ordskiftet. Tida for underkastelse er over.

Leder

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Mari Skurdal

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.

Mari Skurdal