Leder

Politisk nytenkning

Mari Skurdal

I går avsluttet Aftenposten lederartikkelen med følgende utsagn: «USAs sikkerhetsgaranti kan ikke lenger tas for gitt.» For bare én uke siden ville en slik meningsytring vært utenkelig fra en borgerlig avis som i tiår etter tiår har stått last og brast med Nato-linja i norsk sikkerhetspolitikk. Men som USAs visepresident J.D. Vance slo fast i München før helga: «Det er en ny sheriff i byen.» Og den sheriffen framstår akkurat nå lite villig til å forsvare Europa om det ikke tjener ham selv. I stedet gjenoppretter Trump-administrasjonen diplomatiske forbindelser med Russland, gir ukrainerne skylda for å ha blitt invadert – og krever i tillegg giganterstatning fra Ukraina for Biden-administrasjonens økonomiske støtte. Overfor Europa opptrer ikke USA som en nasjon i møte med likeverdige partnerland, men som en ytterliggående politisk bevegelse som støtter sine åndsfrender på det europeiske kontinentet. Det er mildt sagt uhørt.

«Vi må etablere en ny beredskaps­tankegang.»

Aftenposten har rett i at sikkerhetsgarantien ikke lenger kan tas for gitt. Den hektiske møtevirksomheten i Europa de siste dagene vitner om at den innsikten synker inn over hele kontinentet. Framover må hver nasjon stå for forsvar av eget territorium og infrastruktur, gjerne i samarbeid med naboland. Erkjennelsen av at forandringer i makt og styresett påvirker samarbeid, må likevel tas med i betraktningen. Den politiske nytenkningen må ikke stanse ved forsvarspolitikken. USAs ideologiske kuvending gjør det nødvendig å reflektere over andre sårbarheter i samfunnet vårt. Vi har for eksempel satt grenseportene på vidt gap for nærmest enhver ny idé fra teknologibransjen. Det har hatt store og negative konsekvenser for læring i skolen, organisering i arbeidslivet og den offentlige samtalen.

Vi må etablere en helt ny beredskapstankegang. Skal vi ha nye datasenter i Norge, må de tjene nasjonale behov og ikke bistå tek-bransjens ville spekulasjon i kryptovaluta og kunstig intelligens. Vi må erkjenne at både store selskaper og store stater har egeninteresser som kan komme i konflikt med våre. Vi skal beskytte landet og borgerne, men også samfunnsmodellen vår og det frie ordskiftet. Tida for underkastelse er over.

Leder

Finans­de­par­te­mentet

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Lars Vegstein

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Bjørgulv Braanen

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.

Bjørgulv Braanen