Leder

Politisk nytenkning

I går avsluttet Aftenposten lederartikkelen med følgende utsagn: «USAs sikkerhetsgaranti kan ikke lenger tas for gitt.» For bare én uke siden ville en slik meningsytring vært utenkelig fra en borgerlig avis som i tiår etter tiår har stått last og brast med Nato-linja i norsk sikkerhetspolitikk. Men som USAs visepresident J.D. Vance slo fast i München før helga: «Det er en ny sheriff i byen.» Og den sheriffen framstår akkurat nå lite villig til å forsvare Europa om det ikke tjener ham selv. I stedet gjenoppretter Trump-administrasjonen diplomatiske forbindelser med Russland, gir ukrainerne skylda for å ha blitt invadert – og krever i tillegg giganterstatning fra Ukraina for Biden-administrasjonens økonomiske støtte. Overfor Europa opptrer ikke USA som en nasjon i møte med likeverdige partnerland, men som en ytterliggående politisk bevegelse som støtter sine åndsfrender på det europeiske kontinentet. Det er mildt sagt uhørt.

«Vi må etablere en ny beredskaps­tankegang.»

Aftenposten har rett i at sikkerhetsgarantien ikke lenger kan tas for gitt. Den hektiske møtevirksomheten i Europa de siste dagene vitner om at den innsikten synker inn over hele kontinentet. Framover må hver nasjon stå for forsvar av eget territorium og infrastruktur, gjerne i samarbeid med naboland. Erkjennelsen av at forandringer i makt og styresett påvirker samarbeid, må likevel tas med i betraktningen. Den politiske nytenkningen må ikke stanse ved forsvarspolitikken. USAs ideologiske kuvending gjør det nødvendig å reflektere over andre sårbarheter i samfunnet vårt. Vi har for eksempel satt grenseportene på vidt gap for nærmest enhver ny idé fra teknologibransjen. Det har hatt store og negative konsekvenser for læring i skolen, organisering i arbeidslivet og den offentlige samtalen.

Vi må etablere en helt ny beredskapstankegang. Skal vi ha nye datasenter i Norge, må de tjene nasjonale behov og ikke bistå tek-bransjens ville spekulasjon i kryptovaluta og kunstig intelligens. Vi må erkjenne at både store selskaper og store stater har egeninteresser som kan komme i konflikt med våre. Vi skal beskytte landet og borgerne, men også samfunnsmodellen vår og det frie ordskiftet. Tida for underkastelse er over.

Leder

Inklu­de­rende regjering?

Lørdag kveld presenterte Syrias fungerende president, Ahmed al-Sharaa, landets nye regjering – akkurat i tide til å rekke dødlinja han selv hadde satt, da han tok makta etter at regimet til Bashar al-Assad kollapset i begynnelsen av desember. Den nye overgangsregjeringen skal sitte i fem år og får dermed den ekstremt krevende jobben å lede landet ut av diktatur og krig og videre i prosessen Sharaa har lovet at skal ende med demokratiske valg. Norge og andre europeiske regjeringer har uttrykt seg støttende til Syrias nye hersker, til tross for hans bakgrunn som leder for en islamistgruppe alliert med terrornettverket al-Qa’ida. Mange har samtidig sagt at støtta avhenger av at ord følges av handling, ikke minst når det gjelder respekt for kvinner og for landets rike etniske og religiøse sammensetning. Usikkerheten rundt hvorvidt Sharaa ønsker og er i stand til dette, har tiltatt kraftig etter at representanter for de nye sikkerhetsstyrkene i forrige måned, under en stor militæroperasjon, massakrerte langt over tusen sivile alawitter, den etniske gruppa Assad-familien tilhører. Den nye regjeringen virker til dels sammensatt nettopp for å imøtekomme denne frykten, og dermed også å kunne sikre landet videre internasjonal støtte. På overflata tikker den av de fleste boksene. De tre største etniske minoritetene – kurdere, alawitter og drusere – er imidlertid bare representert med én minister hver, for henholdsvis utdanning, transport og jordbruk.

Forbannet løgn og dikt

Henrik Ibsens «Peer Gynt», noe av det nærmeste vi kommer et norsk nasjonal­epos, kretser rundt et fenomen vi stadig stifter tettere bekjentskap med – løgnen. Allerede i første scene anklager bonde­enka Åse sønnen for å lyve, når Peer forteller at han har ridd en bukk over fjellegg, bre og ned ei ur. Åse er fascinert, men skjenner også på sønnen: «En løgn kan endevendes, stadses op med brask og bram, klædes i en nygjort ham, så dens magre skrot ej kendes.» Utsagnet kunne vel så gjerne vært brukt om de nye språkmodellene vi er i ferd med å erstatte etablerte kunnskapskilder med. På kort tid har Chat GPT, Deepseek og en rekke nyere KI-roboter rykket inn i stedet for leksikon og kildesøk. Den siste uka har vist hvor problematisk utskiftingen er. Da ­familiefaren Arve Hjalmar Holmen spurte Chat GPT hvem han var, mottok han for eksempel en tilsynelatende saklig tekst om at han hadde myrdet sine barn, skriver Aftenposten. I Dag og Tid spør en journalist samme chatbot om hendelser i Kongo på 1960-tallet.

Dypstaten

Stortinget vedtok i 2022 nye retningslinjer for godtgjørelse av ledere i statens selskaper. Målet til daværende næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) var å gå fra prat til handling i møte med eskalerende lederlønninger i statlige selskaper. Rammen for bonuser ble senket fra maks 50 prosent av fastlønna til 25, og det skulle ikke være noen automatikk i at styrene kompenserte lavere bonus med høyere fastlønn. Dessuten skulle toppledernes lønnsjusteringer ikke være høyere enn for andre ansatte – ikke bare i prosent, men i kroner. Avvik må begrunnes særskilt, var beskjeden fra Norges nasjonalforsamling. Hvordan har det gått? Styrene i selskaper som er hel- eller deleid av staten, gjør åpenbart akkurat som de vil. Slik sett fungerer de som en dypstat, i ordets mest konkrete betydning: et nettverk som opptrer som en stat i staten, og i strid med de statlige myndigheters ønske.