Leder

Mørk dag for norske medier

Gårsdagen var en blytung dag for flere av Norges store aviser. På et allmøte fikk ansatte i Schibsted Media beskjed om store kutt i avisredaksjonene over hele landet. De store kutter mest: VG skal stå igjen med 33 færre ansatte enn i dag når prosessene med sluttpakker er gjennomført. Aftenposten kutter 26 årsverk, Bergens Tidende 13, Stavanger Aftenblad 8, mens næringslivssatsingen E24 nedbemanner med fire årsverk og legger ned kontoret i Silicon Valley. I tillegg hadde den nye ledelsen i Dagsavisen samlet sine ansatte for å overbringe dårlig nytt: Ti årsverk skal vekk. Arbeiderbevegelsens tidligere hovedorgan går fra 43 årsverk til 33. Schibsted forteller at en konsekvens er at papirproduksjonen i større grad vil bli automatisert og lagt til dagtid. Ifølge Aftenposten-redaktør Trine Eilertsen er det likevel ikke papiravisas lønnsomhet som er hovedproblemet, men at den digitale lønnsomheten har falt. Digitalisering er dyrt, og inntektene klarer ikke bære drifta, sier hun til Medier24.

«For tida driver vi på sluregir.»

Gårsdagens kutt kommer kort tid etter tidligere kuttrunder i mediehusene. For politikere som bryr seg om norsk offentlighet, bør nyhetene være en vekker. Et tilnærmet samlet politikerkorps har i en årrekke fremmet digitalisering av norske medier, gjennom endringer i støtteordninger og styrt nedbygging av infrastruktur for papir. Det nye postutvalget har lagt opp til å kutte postombæring nesten helt i årene som kommer. Ideen har hele tida vært at digitale inntekter vil ta seg opp. Vi har følgelig byttet ut en solid, fysisk infrastruktur som ga store inntekter til avisene, med en digital infrastruktur bygd på Google og Meta og øvrige sosiale medier. Ikke bare kontrollerer disse firmaene algoritmene på stadig mer mediefiendtlige måter, men de stikker også av med de fleste annonsekronene.

Hvordan Norge framover skal sikre og beskytte borgernes offentlighet, er et stort og uløst spørsmål. For tida driver vi på sluregir: Den digitale motoren ruser, men inntektsfarten følger ikke. Og den digitale infrastrukturen norske medier har gjort seg avhengige av, styres av lite demokratisk anlagte utenlandske oligarker, uten omsorg eller interesse for en sunn norsk offentlighet.

Leder

Sunn fornuft

Da KrF-leder Dag-Inge Ulstein denne uka pekte på Høyre, Frp og Sp som sine foretrukne samarbeidspartier, kalte han konstellasjonen «sunn fornuft-alliansen». Ulstein viste til at partiene i flere saker har funnet sammen om løsninger for folks hverdag, «forbi symbolpolitikken». Det er lett å harselere over et slikt utspill fra en partileder som for tida markerer seg som politisk opportunist i nettopp symbolsaker i kulturkrig-feltet. Likevel er det lurt å møte utspillet med mer enn et skuldertrekk, for den som eier den sunne fornuft, har et stort, politisk fortrinn. Det vet ikke minst det nye ytre høyre. Allerede første dag tilbake som president i fjor deklamerte Donald Trump at sunn fornuft endelig var tilbake i Det hvite hus. Kampen står om det kulturelle hegemoniet.

Alt for Norge

Avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sa til Klassekampen nylig at venstresida er i ferd med å miste grepet om kulturen. Den snakker ikke «rett fra hjertet» og har overlatt sosiale medier til høyresida. Paolo Gerbaudo, som er intervjuet i dagens avis, sier mye av det samme. Han ser nostalgisk tilbake på en tid der venstresida var best til å snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret». Han vil at radikale skal være like tydelige og moralske som høyrepopulistene. Skjervø og Gerbaudo har gode poenger, men som så ofte ellers, er det ikke bare snakk om å kommunisere bedre, men om politikkens innhold. Rødts Mímir Kristjánsson, som med god grunn regnes som en av Norges beste politiske kommunikatorer, er jo ikke bare god på grunn av at han er kjapp i replikken, men fordi han faktisk har noe å si.

Får vi en ny abortkamp?

Noen tall setter seg i hukommelsen. Ett av dem er fra velgerundersøkelsen fra 2021, gjengitt i abortutvalgets offentlige utredning, hvor det framgår at bare 2 prosent av Norges befolkning mener at «abort bør aldri tillates». Det er ikke mange ståsteder som har så lav oppslutning, og det viser at det i synet på abort har skjedd et aldri så lite paradigmeskifte siden Stortinget stemte fram utvidelsen til selvbestemt abort i 1978 med knapt flertall. Siden den gang har oppslutningen bare økt om kvinners rett til å selv bestemme om hun vil avslutte svangerskapet innen tolvte svangerskapsuke. Står vi nå ved et veiskille? Lørdag mobiliserer unge kristenkonservative til en såkalt «Marsj for livet» foran Stortinget i Oslo. Enkelte av appellantene er imot abort i alle situasjoner, som leder i Kristelig Folkepartis ungdomsorganisasjon Ingrid Olina Hovland.