Leder

Mørk dag for norske medier

Gårsdagen var en blytung dag for flere av Norges store aviser. På et allmøte fikk ansatte i Schibsted Media beskjed om store kutt i avisredaksjonene over hele landet. De store kutter mest: VG skal stå igjen med 33 færre ansatte enn i dag når prosessene med sluttpakker er gjennomført. Aftenposten kutter 26 årsverk, Bergens Tidende 13, Stavanger Aftenblad 8, mens næringslivssatsingen E24 nedbemanner med fire årsverk og legger ned kontoret i Silicon Valley. I tillegg hadde den nye ledelsen i Dagsavisen samlet sine ansatte for å overbringe dårlig nytt: Ti årsverk skal vekk. Arbeiderbevegelsens tidligere hovedorgan går fra 43 årsverk til 33. Schibsted forteller at en konsekvens er at papirproduksjonen i større grad vil bli automatisert og lagt til dagtid. Ifølge Aftenposten-redaktør Trine Eilertsen er det likevel ikke papiravisas lønnsomhet som er hovedproblemet, men at den digitale lønnsomheten har falt. Digitalisering er dyrt, og inntektene klarer ikke bære drifta, sier hun til Medier24.

«For tida driver vi på sluregir.»

Gårsdagens kutt kommer kort tid etter tidligere kuttrunder i mediehusene. For politikere som bryr seg om norsk offentlighet, bør nyhetene være en vekker. Et tilnærmet samlet politikerkorps har i en årrekke fremmet digitalisering av norske medier, gjennom endringer i støtteordninger og styrt nedbygging av infrastruktur for papir. Det nye postutvalget har lagt opp til å kutte postombæring nesten helt i årene som kommer. Ideen har hele tida vært at digitale inntekter vil ta seg opp. Vi har følgelig byttet ut en solid, fysisk infrastruktur som ga store inntekter til avisene, med en digital infrastruktur bygd på Google og Meta og øvrige sosiale medier. Ikke bare kontrollerer disse firmaene algoritmene på stadig mer mediefiendtlige måter, men de stikker også av med de fleste annonsekronene.

Hvordan Norge framover skal sikre og beskytte borgernes offentlighet, er et stort og uløst spørsmål. For tida driver vi på sluregir: Den digitale motoren ruser, men inntektsfarten følger ikke. Og den digitale infrastrukturen norske medier har gjort seg avhengige av, styres av lite demokratisk anlagte utenlandske oligarker, uten omsorg eller interesse for en sunn norsk offentlighet.

Leder

Offent­lighet og slagmark

Lørdag delte Donald Trump en rikt illustrert oversikt over hvordan han har endret det amerikanske medielandskapet. I kjent stil lister han opp en salig blanding av skryt, halvsannheter og løgn: Washington Post-redaksjonen er desimert, Stephen Colbert og andre kritiske røster er fjernet, Truth Social er en kjempesuksess, Tiktok er reddet (og Trump har 3 millioner følgere der), ytringsfriheten råder på X, Disney er ikke lenger politisk korrekt, og Trump-intervjuer slår alle seerrekorder. Med store bokstaver siteres en tittel fra den britiske avisa The Guardian: «Trump fører krig mot mediene – og han er i ferd med å vinne den». Samme dag som Trump delte dette budskapet med sine følgere på Truth Social, pustet den tyske filosofen Jürgen Habermas ut for siste gang. Han blir stående som en av de mest ruvende tenkerne i etterkrigstidas Europa. Best kjent er han for sine ideer om det offentlige rom: Demokratiets grunnleggende forutsetning er at det finnes en offentlighet utenfor statens kontroll, der borgerne fritt utveksler ideer og synspunkter. Det kan foregå i bøker, tidsskrifter, på kafeer eller i avisspaltene.

A Lord on the board?

I en e-post til Jeffrey Epstein i 2011 stiller den britiske politikeren Peter Mandelson spørsmålet: «Need a Lord on the board?» (Trenger du en lord til styret?) Labour hadde tapt valget, og Mandelson var på jakt etter nye posisjoner. Gjennom en lang politisk karriere i det sosialdemokratiske partiet hadde han opparbeidet seg et stort nettverk, i tillegg til lord-tittelen han nå spøkefullt viftet med. Han ville veksle inn politisk kapital i styreverv som holdt ham inne i de øvre samfunnskretser – og med tida blir det mange, i tillegg til at han bygger opp konsulentfirmaet Global Councel. Slik opprettholder han kontakten med mektige mennesker, sikrer seg en stabil, høy inntekt og får med tida også nye politiske posisjoner. Da omfanget av kontakten med Epstein ble avdekket i år, måtte han fratre som USA-ambassadør – og kan dra statsminister Keir Starmer med seg i dragsuget. Hva skal politikere gjøre etter å ha tapt et valg? De demokratiske spillereglene er klare nok: Faller du ut av storting eller regjering, må du finne deg noe annet å gjøre – på lik linje med alle andre. Men de siste tiårene har det dukket opp en underskog av PR-­byråer som gjør det mulig for eks­politikere å fortsette å leve av kunnskap opparbeidet i offentlig tjeneste.

Äntligen!

I flere år møtte den svenske journalisten Gert Fylking opp når Nobelprisen i litteratur ble annonsert og ropte et høylytt, men ironisk «Äntligen!». Poenget han ønsket å få fram, var at knapt et vanlig menneske hadde hørt om disse vinnerne. Når vi i dag tillater oss å låne Fylkings utrop, er det uten snev av ironi. For i går presenterte kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun noen riktig gode innholdslister over tekster, sanger og hendelser som skal supplere læreplanene i norsk grunnskole. Listene skal være veiledende, så det er opp til lærerne selv å vurdere hvor tungt de vil lene seg på dem. Det er likevel godt at det nå foreligger gode, håndgripelige oversikter over tekster, sanger og historiske hendelser egnet til å få landet vårt til å henge bedre sammen.