Leder

Mørk dag for norske medier

Mari Skurdal

Gårsdagen var en blytung dag for flere av Norges store aviser. På et allmøte fikk ansatte i Schibsted Media beskjed om store kutt i avisredaksjonene over hele landet. De store kutter mest: VG skal stå igjen med 33 færre ansatte enn i dag når prosessene med sluttpakker er gjennomført. Aftenposten kutter 26 årsverk, Bergens Tidende 13, Stavanger Aftenblad 8, mens næringslivssatsingen E24 nedbemanner med fire årsverk og legger ned kontoret i Silicon Valley. I tillegg hadde den nye ledelsen i Dagsavisen samlet sine ansatte for å overbringe dårlig nytt: Ti årsverk skal vekk. Arbeiderbevegelsens tidligere hovedorgan går fra 43 årsverk til 33. Schibsted forteller at en konsekvens er at papirproduksjonen i større grad vil bli automatisert og lagt til dagtid. Ifølge Aftenposten-redaktør Trine Eilertsen er det likevel ikke papiravisas lønnsomhet som er hovedproblemet, men at den digitale lønnsomheten har falt. Digitalisering er dyrt, og inntektene klarer ikke bære drifta, sier hun til Medier24.

«For tida driver vi på sluregir.»

Gårsdagens kutt kommer kort tid etter tidligere kuttrunder i mediehusene. For politikere som bryr seg om norsk offentlighet, bør nyhetene være en vekker. Et tilnærmet samlet politikerkorps har i en årrekke fremmet digitalisering av norske medier, gjennom endringer i støtteordninger og styrt nedbygging av infrastruktur for papir. Det nye postutvalget har lagt opp til å kutte postombæring nesten helt i årene som kommer. Ideen har hele tida vært at digitale inntekter vil ta seg opp. Vi har følgelig byttet ut en solid, fysisk infrastruktur som ga store inntekter til avisene, med en digital infrastruktur bygd på Google og Meta og øvrige sosiale medier. Ikke bare kontrollerer disse firmaene algoritmene på stadig mer mediefiendtlige måter, men de stikker også av med de fleste annonsekronene.

Hvordan Norge framover skal sikre og beskytte borgernes offentlighet, er et stort og uløst spørsmål. For tida driver vi på sluregir: Den digitale motoren ruser, men inntektsfarten følger ikke. Og den digitale infrastrukturen norske medier har gjort seg avhengige av, styres av lite demokratisk anlagte utenlandske oligarker, uten omsorg eller interesse for en sunn norsk offentlighet.

Leder

Dette er ikke en våpenhvile

10. oktober trådte våpenhvilen i Gaza i kraft. Siden har 342 mennesker blitt drept, blant dem 67 barn, skriver Aftenposten. Israel kontrollerer fortsatt mer enn halvparten av arealet, og bombingen fortsetter om enn ikke like intenst som i de to foregående årene, så jevnlig. Våpenhvileavtalen tilsier at 600 lastebiler nødhjelp daglig skal komme til Gazas hardt prøvede befolkning, men tallet er likevel bare 150. Samtidig bomber Israel Libanon og Syria, og denne uka innledet landet også en ny militær offensiv på Vestbredden.

Mari Skurdal

Nytt politisk uten­for­skap

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser til dels store forskjeller mellom hvem som blir sittende hjemme på valgdagen og hvem som går til urnene. Det bekrefter en utvikling over flere tiår, der sosial situasjon, lønnsnivå, utdanning og geografi har en stadig større betydning for i hvilken grad du stemmer. SSBs tall viser at 25 prosent av menn under 45 år med utdanning på grunnskolenivå ikke brukte stemmeretten ved noen av de seks siste valgene. Blant dem med universitets- og høyskoleutdanning er det kun 2–3 prosent som ikke har stemt i noen av de siste seks valgene. I en SSB-artikkel som ble publisert i går, framgår det at blant dem med lang universitetsutdanning, er det 65 prosent som har stemt i alle de seks siste valgene, mot bare 27 prosent for folk med grunnskoleutdanning. Det er en tydelig tendens at utdanningsnivå, inntekt og bosted får stadig mer å si for om folk bruker stemmeretten eller ikke. I Oslo stemmer for eksempel folk i de østlige bydelene i betydelig mindre grad enn i de vestlige.

Bjørgulv Braanen

Det handler om politikk

I NRKs Debatten-sending forrige uke var representanter for de høyreorienterte nettavisene iNyheter og Document stilt opp vis-à-vis redaktører fra NRK, Aftenposten, VG og Faktisk. Scenografien sa sitt: De etablerte sto mot utfordrerne, som hamret løs på saker med tilslørende vinklinger. Ifølge Civita-historiker Bård Larsen er kritikken av mediene del av en bevisst strategi for å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder. Han mener det vi ser ikke er legitim mediekritikk, men politisk demagogi – ikke et ønske om å forbedre, men om å erstatte en påstått slagside med en annen. Larsen har et poeng: Undergraving av toneangivende medier er en politisk strategi ytre høyre anvender i land etter land. Likevel stiller mange medier seg lagelig til for hogg med sin insistering på at det er deres metoder som skiller dem fra høyreorienterte nykommere. Det skillet mellom såkalt redaktørstyrte medier og de høyreorienterte nettavisene enkelte forsøker å etablere, er også porøst.

Mari Skurdal