Leder

Mørk dag for norske medier

Mari Skurdal

Gårsdagen var en blytung dag for flere av Norges store aviser. På et allmøte fikk ansatte i Schibsted Media beskjed om store kutt i avisredaksjonene over hele landet. De store kutter mest: VG skal stå igjen med 33 færre ansatte enn i dag når prosessene med sluttpakker er gjennomført. Aftenposten kutter 26 årsverk, Bergens Tidende 13, Stavanger Aftenblad 8, mens næringslivssatsingen E24 nedbemanner med fire årsverk og legger ned kontoret i Silicon Valley. I tillegg hadde den nye ledelsen i Dagsavisen samlet sine ansatte for å overbringe dårlig nytt: Ti årsverk skal vekk. Arbeiderbevegelsens tidligere hovedorgan går fra 43 årsverk til 33. Schibsted forteller at en konsekvens er at papirproduksjonen i større grad vil bli automatisert og lagt til dagtid. Ifølge Aftenposten-redaktør Trine Eilertsen er det likevel ikke papiravisas lønnsomhet som er hovedproblemet, men at den digitale lønnsomheten har falt. Digitalisering er dyrt, og inntektene klarer ikke bære drifta, sier hun til Medier24.

«For tida driver vi på sluregir.»

Gårsdagens kutt kommer kort tid etter tidligere kuttrunder i mediehusene. For politikere som bryr seg om norsk offentlighet, bør nyhetene være en vekker. Et tilnærmet samlet politikerkorps har i en årrekke fremmet digitalisering av norske medier, gjennom endringer i støtteordninger og styrt nedbygging av infrastruktur for papir. Det nye postutvalget har lagt opp til å kutte postombæring nesten helt i årene som kommer. Ideen har hele tida vært at digitale inntekter vil ta seg opp. Vi har følgelig byttet ut en solid, fysisk infrastruktur som ga store inntekter til avisene, med en digital infrastruktur bygd på Google og Meta og øvrige sosiale medier. Ikke bare kontrollerer disse firmaene algoritmene på stadig mer mediefiendtlige måter, men de stikker også av med de fleste annonsekronene.

Hvordan Norge framover skal sikre og beskytte borgernes offentlighet, er et stort og uløst spørsmål. For tida driver vi på sluregir: Den digitale motoren ruser, men inntektsfarten følger ikke. Og den digitale infrastrukturen norske medier har gjort seg avhengige av, styres av lite demokratisk anlagte utenlandske oligarker, uten omsorg eller interesse for en sunn norsk offentlighet.

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Mari Skurdal

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

Mari Skurdal

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mari Skurdal