Leder

Ny global orden

Historiker og Yale-professor Odd Arne Westad sa til Klassekampen lørdag at USA under Donald Trump går fra ambisjonene om å lede internasjonalt. Washington trekker seg fra multilaterale organisasjoner, truer lojale nasjoner med anneksjon, setter opp tollbarrierer, både mot vestlige allierte og Kina, og skrur av pengekrana til bistand, som har vært en effektiv kanal for påvirkning og utøvelse av myk makt i mange ulike land.

USAs fremste mål er å stoppe Kinas økonomiske vekst, mens Beijing arbeider målbevisst for å møte truslene. Det amerikanske forbudet mot å selge mikro­brikker til Kina har for eksempel ført til en massiv satsing på såkalte «­chiplets», som er spesialiserte brikker som kan settes sammen og tilby like stor, om ikke større fleksibilitet og funksjonalitet. Kinas diplomater jobber på høytrykk over hele verden, spesielt i det globale sør, for å sanke venner og allierte. Westad mener vi er på vei inn i en kinesisk æra. Kina har – i kraft av sin økonomiske styrke – betydelig flere tangenter å spille på enn for eksempel Sovjetunionen hadde under den kalde krigen.

«Tyskland er i dyp økonomisk krise.»

I denne situasjonen har EU kommet i klem. Europeiske politikere vet ikke hvilken fot de skal stå på. EUs største og viktigste land, Tyskland, er inne i en dyp økonomisk krise. Høye energipriser og detaljerte og kostbare krav til grønn omstilling, uten tilstrekkelig energisikkerhet, svekker industriens konkurransekraft. «Ordrebøkene er tomme, maskiner står stille, selskapene investerer ikke – i hvert fall ikke i Tyskland», sier Peter Leibinger, toppsjef i industriforbundet BDI. Krafttrader Burak Tutar kalte i DN i går energipolitikken for «økonomisk selvmord». Svaret på problemene, som Draghi-rapporten foreskriver, er å forsere integreringen, som vil gi en ny bølge av forordninger. EU-systemet har i det hele tatt en reguleringsiver som savner sidestykke. For Norge er det gode grunner til å holde en armlengdes avstand til en statsrettslig konstruksjon som ikke gir adekvate svar på utfordringene landene står overfor. Et system som uansett hva spørsmålet er, svarer ytterligere integrering, mer byråkrati og detaljstyring. Det er svar som ikke løser problemene – bare gjør dem større.

Leder

Kunnskap

I årevis har ytre høyre fremmet en fortelling om at vitenskapelige funn i realiteten bare er politisk propaganda. Under den udefinerbare merkelappen «kamp mot woke» har alt fra etablert klimaforskning til moderne medisin blitt framstilt som løgner pushet av «globale eliter». Det er en grunnfalsk framstilling. Vitenskap er kunnskap satt i system, og prinsippene er grunnleggende demokratiske og ikke-elitære. Målestokken for hva som er sant, er hva som i fellesskap kan stadfestes og dokumenteres. Historisk har vitenskapen stått i et motsetningsforhold til ulike eliter. Vi vet at vi er i ferd med å endre klimaet på jorda fordi bokstavelig talt tusenvis av forskere over hele kloden har stadfestet det.

Røveri

Få grupper har et så ufortjent romantisk image som pirater. Gjennom alt fra litterære klassikere via Hollywood-filmserier til vår hjemlige Sabeltann har sjørøveri fått en aura av noe spennende, mystisk og ærerikt. Realiteten, både historisk og i dag, er både kjedeligere og kjipere: Sjørøvere er voldelige bander som med trusler om eller faktisk bruk av vold raner til seg midler. Historisk har en del av disse røverbandene vært det man kan kalle selvstendig næringsdrivende, men ofte har de også hatt ryggdekning fra stater, som enten eksplisitt har godkjent virksomheten, eller vendt det blinde øyet til når det har passet seg. Prinsippet om å omsette militær styrke til økonomisk gevinst utspiller seg i disse dager for åpen scene i Midtøsten. Som del av den selvvalgte monumentale fiaskoen USA og Israels krig mot Iran har vært, har USAs president Donald Trump fått en ny idé til hvordan de kan tjene penger på konflikten. Mandag kunngjorde han via sin egen plattform Truth Social at alle som vil gjennom Hormuzstredet nå, vil måtte betale en avgift på 20 prosent av alt gods de transporterer.

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.