Leder

Institusjoner under angrep

Mari Skurdal

I går godkjente USAs senat den selv­erklærte kristne nasjonalisten Russell Vought som Donald Trumps budsjettsjef. Vought hadde samme stilling i Trumps første presidentperiode, men har siden brukt tida flittig til å forberede seg på en ny periode. Blant annet har han vært en av hovedarkitektene bak Project 2025, en politisk plan for å styrke og omforme hele den amerikanske staten for å fremme ytterliggående høyrepolitikk. Vought har fortalt sine tilhengere om detaljerte planer for å sparke føderalt ansatte, drastisk kutte offentlige utgifter og kvitte seg med brysomme byråer. De drastiske tiltakene er påkrevd, mener Vought, som svar på den rådende «marxistiske maktovertakelsen» av landet. Før valget var det heftet usikkerhet ved om Trump ville gå så langt som Project 2025. Etter bare tre uker i Det hvite hus er ingen lenger i tvil. Det amerikanske statsapparatet er under angrep.

«Målet er å krympe staten og styrke presidenten.»

Det slutter ikke der: Flere av de overnasjonale institusjonene som har blitt bygget opp etter andre verdenskrig, rister også i sine grunnvoller. Torsdag innførte Trump sanksjoner mot Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for arrestordren mot Israels statsminister. Sanksjonene kan innebære innreiseforbud i USA, frysing av eiendom og verdier for domstolens ansatte – og deres familier. USA har trukket seg fra FNs menneskerettighetsråd, Parisavtalen og flere andre FN-organisasjoner. Slike institusjoner er bygd på ideen om at det går an å bli enige om noen regler for internasjonale forhold. De har ikke alltid fungert godt, og enkelte har fremmet en frihandel som først og fremst tjener interessene til store selskaper. Det USAs ekstreme høyreside iverksetter nå, er likevel ikke nødvendig reform, men en demontering av mellomstatlige rettsprinsipper.

Minst 40.000 føderalt ansatte amerikanere skal allerede ha takket ja til sluttpakker. Tesla-eier Elon Musks unge nerdehær skal ha satt opp feltsenger i kontorene hvor USA oppbevarer datamaskinene som styrer finansdepartementets betalingssystem. Målet er å krympe staten og styrke presidentens makt. Trumps bevegelse er revolusjonær, ekstrem og handlekraftig.

Leder

Dette er ikke en våpenhvile

10. oktober trådte våpenhvilen i Gaza i kraft. Siden har 342 mennesker blitt drept, blant dem 67 barn, skriver Aftenposten. Israel kontrollerer fortsatt mer enn halvparten av arealet, og bombingen fortsetter om enn ikke like intenst som i de to foregående årene, så jevnlig. Våpenhvileavtalen tilsier at 600 lastebiler nødhjelp daglig skal komme til Gazas hardt prøvede befolkning, men tallet er likevel bare 150. Samtidig bomber Israel Libanon og Syria, og denne uka innledet landet også en ny militær offensiv på Vestbredden.

Mari Skurdal

Nytt politisk uten­for­skap

Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser til dels store forskjeller mellom hvem som blir sittende hjemme på valgdagen og hvem som går til urnene. Det bekrefter en utvikling over flere tiår, der sosial situasjon, lønnsnivå, utdanning og geografi har en stadig større betydning for i hvilken grad du stemmer. SSBs tall viser at 25 prosent av menn under 45 år med utdanning på grunnskolenivå ikke brukte stemmeretten ved noen av de seks siste valgene. Blant dem med universitets- og høyskoleutdanning er det kun 2–3 prosent som ikke har stemt i noen av de siste seks valgene. I en SSB-artikkel som ble publisert i går, framgår det at blant dem med lang universitetsutdanning, er det 65 prosent som har stemt i alle de seks siste valgene, mot bare 27 prosent for folk med grunnskoleutdanning. Det er en tydelig tendens at utdanningsnivå, inntekt og bosted får stadig mer å si for om folk bruker stemmeretten eller ikke. I Oslo stemmer for eksempel folk i de østlige bydelene i betydelig mindre grad enn i de vestlige.

Bjørgulv Braanen

Det handler om politikk

I NRKs Debatten-sending forrige uke var representanter for de høyreorienterte nettavisene iNyheter og Document stilt opp vis-à-vis redaktører fra NRK, Aftenposten, VG og Faktisk. Scenografien sa sitt: De etablerte sto mot utfordrerne, som hamret løs på saker med tilslørende vinklinger. Ifølge Civita-historiker Bård Larsen er kritikken av mediene del av en bevisst strategi for å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder. Han mener det vi ser ikke er legitim mediekritikk, men politisk demagogi – ikke et ønske om å forbedre, men om å erstatte en påstått slagside med en annen. Larsen har et poeng: Undergraving av toneangivende medier er en politisk strategi ytre høyre anvender i land etter land. Likevel stiller mange medier seg lagelig til for hogg med sin insistering på at det er deres metoder som skiller dem fra høyreorienterte nykommere. Det skillet mellom såkalt redaktørstyrte medier og de høyreorienterte nettavisene enkelte forsøker å etablere, er også porøst.

Mari Skurdal