Leder

Institusjoner under angrep

Mari Skurdal

I går godkjente USAs senat den selv­erklærte kristne nasjonalisten Russell Vought som Donald Trumps budsjettsjef. Vought hadde samme stilling i Trumps første presidentperiode, men har siden brukt tida flittig til å forberede seg på en ny periode. Blant annet har han vært en av hovedarkitektene bak Project 2025, en politisk plan for å styrke og omforme hele den amerikanske staten for å fremme ytterliggående høyrepolitikk. Vought har fortalt sine tilhengere om detaljerte planer for å sparke føderalt ansatte, drastisk kutte offentlige utgifter og kvitte seg med brysomme byråer. De drastiske tiltakene er påkrevd, mener Vought, som svar på den rådende «marxistiske maktovertakelsen» av landet. Før valget var det heftet usikkerhet ved om Trump ville gå så langt som Project 2025. Etter bare tre uker i Det hvite hus er ingen lenger i tvil. Det amerikanske statsapparatet er under angrep.

«Målet er å krympe staten og styrke presidenten.»

Det slutter ikke der: Flere av de overnasjonale institusjonene som har blitt bygget opp etter andre verdenskrig, rister også i sine grunnvoller. Torsdag innførte Trump sanksjoner mot Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for arrestordren mot Israels statsminister. Sanksjonene kan innebære innreiseforbud i USA, frysing av eiendom og verdier for domstolens ansatte – og deres familier. USA har trukket seg fra FNs menneskerettighetsråd, Parisavtalen og flere andre FN-organisasjoner. Slike institusjoner er bygd på ideen om at det går an å bli enige om noen regler for internasjonale forhold. De har ikke alltid fungert godt, og enkelte har fremmet en frihandel som først og fremst tjener interessene til store selskaper. Det USAs ekstreme høyreside iverksetter nå, er likevel ikke nødvendig reform, men en demontering av mellomstatlige rettsprinsipper.

Minst 40.000 føderalt ansatte amerikanere skal allerede ha takket ja til sluttpakker. Tesla-eier Elon Musks unge nerdehær skal ha satt opp feltsenger i kontorene hvor USA oppbevarer datamaskinene som styrer finansdepartementets betalingssystem. Målet er å krympe staten og styrke presidentens makt. Trumps bevegelse er revolusjonær, ekstrem og handlekraftig.

Leder

Hvorfor slik hast?

Denne uka publiserte Aftenposten som hovedsak på sin nettfront at det nå hadde gått 46 dager uten at kronprinsesse Mette-Marit hadde svart på avisas spørsmål om sin Epstein-kontakt. Bare dager tidligere krevde avisa på lederplass at kronprinsessa og kongehuset «må svare». Aftenpostens politiske redaktør stilte også opp i «Dagsnytt 18» hos NRK for å banke poenget inn. Men hvorfor haster det sånn? Kontakten med den overgrepsdømte milliardæren ligger ute til allmenn skue, og kronprinsessa har – ulikt politikerne og diplomatene som er involvert i samme sak – sagt at en nærmere redegjørelse vil komme så snart hun makter. At det er vanskelig akkurat nå, skjønner de fleste utenfor presselauget. Mette-Marit er alvorlig syk. Denne uka opplyste Slottet at helsetilstanden hennes var blitt verre og at hun ikke klarer å utføre sine plikter.

Mari Skurdal

Hengemyr

De iranske angrepene mot amerikanske baser og installasjoner i golfstatene – De forente arabiske emirater, Kuwait, Bahrain, Saudi-Arabia og Qatar – var et vågespill, som kunne ha skapt økende motstand mot regimet i regionen, men kombinert med en vellykket struping av oljetrafikken gjennom Hormuz, som står for 20 prosent av det globale markedet, har det i stedet lagt et sterkt press på USA. Irans forsvarskrig truer også med å lamme oljevirksomheten i golfstatene, som mest av alt ønsker fred og stabilitet i regionen. Hvis krigen fortsetter, kan det få «katastrofale konsekvenser» for verdensøkonomien, sier oljegiganten Saudi Aramcos toppsjef, Amin Nasser. En ytterligere utfordring for Donald Trump er at europeiske Nato-land har valgt ikke å støtte USA og Israel i den pågående krigen og heller ikke sende krigsskip til Hormuz, som presidenten har bedt om. Trumps machoprat om hvordan USAs dødelige militære makt kan få alle til å underkaste seg, har til nå hatt en viss effekt, men truslene faller dødt til jorda hvis stadig færre lar seg kue. Stigende priser på energi og andre livsnødvendigheter for vanlige amerikanere kan ytterligere svekke Trump og Republikanerne foran det avgjørende mellomvalget i november. En ny endeløs krig i Midtøsten har potensial i seg til å male i stykker Trump og hans Maga-bevegelse. Tidligere kriger USA har startet, som angrepet på Afghanistan etter terrorangrepene 11.

Bjørgulv Braanen

Tiltakende krigs­kri­tikk

Til nå er det bare Spanias statsminister Pedro Sánchez som direkte og åpent har utfordret USA etter angrepet på Iran. Sánchez har kalt krigen ulovlig og krevd at kamphandlingene stanser og konflikten kommer inn på et diplomatisk spor. Etter hvert som det blir tydeligere for flere at USA har gått inn i krigen uten noen klar plan, uttrykker stadig flere europeiske statsledere seg kritisk. Det gjør også Italias statsminister Giorgia Meloni, som i en tale til parlamentet i Roma sa at den amerikanske intervensjonen ikke var i tråd med internasjonal rett. Hun fordømte også angrepet på en jenteskole sør i Iran, som hun omtalte som en massakre. Meloni avviste også at italienske baser kan brukes til angrep mot Iran. At dette kommer fra Meloni, vekker oppsikt, ettersom hun regnes som en politisk alliert av president Donald Trump.

Mari Skurdal