Leder

Institusjoner under angrep

I går godkjente USAs senat den selv­erklærte kristne nasjonalisten Russell Vought som Donald Trumps budsjettsjef. Vought hadde samme stilling i Trumps første presidentperiode, men har siden brukt tida flittig til å forberede seg på en ny periode. Blant annet har han vært en av hovedarkitektene bak Project 2025, en politisk plan for å styrke og omforme hele den amerikanske staten for å fremme ytterliggående høyrepolitikk. Vought har fortalt sine tilhengere om detaljerte planer for å sparke føderalt ansatte, drastisk kutte offentlige utgifter og kvitte seg med brysomme byråer. De drastiske tiltakene er påkrevd, mener Vought, som svar på den rådende «marxistiske maktovertakelsen» av landet. Før valget var det heftet usikkerhet ved om Trump ville gå så langt som Project 2025. Etter bare tre uker i Det hvite hus er ingen lenger i tvil. Det amerikanske statsapparatet er under angrep.

«Målet er å krympe staten og styrke presidenten.»

Det slutter ikke der: Flere av de overnasjonale institusjonene som har blitt bygget opp etter andre verdenskrig, rister også i sine grunnvoller. Torsdag innførte Trump sanksjoner mot Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for arrestordren mot Israels statsminister. Sanksjonene kan innebære innreiseforbud i USA, frysing av eiendom og verdier for domstolens ansatte – og deres familier. USA har trukket seg fra FNs menneskerettighetsråd, Parisavtalen og flere andre FN-organisasjoner. Slike institusjoner er bygd på ideen om at det går an å bli enige om noen regler for internasjonale forhold. De har ikke alltid fungert godt, og enkelte har fremmet en frihandel som først og fremst tjener interessene til store selskaper. Det USAs ekstreme høyreside iverksetter nå, er likevel ikke nødvendig reform, men en demontering av mellomstatlige rettsprinsipper.

Minst 40.000 føderalt ansatte amerikanere skal allerede ha takket ja til sluttpakker. Tesla-eier Elon Musks unge nerdehær skal ha satt opp feltsenger i kontorene hvor USA oppbevarer datamaskinene som styrer finansdepartementets betalingssystem. Målet er å krympe staten og styrke presidentens makt. Trumps bevegelse er revolusjonær, ekstrem og handlekraftig.

Leder

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.