Leder

Institusjoner under angrep

Mari Skurdal

I går godkjente USAs senat den selv­erklærte kristne nasjonalisten Russell Vought som Donald Trumps budsjettsjef. Vought hadde samme stilling i Trumps første presidentperiode, men har siden brukt tida flittig til å forberede seg på en ny periode. Blant annet har han vært en av hovedarkitektene bak Project 2025, en politisk plan for å styrke og omforme hele den amerikanske staten for å fremme ytterliggående høyrepolitikk. Vought har fortalt sine tilhengere om detaljerte planer for å sparke føderalt ansatte, drastisk kutte offentlige utgifter og kvitte seg med brysomme byråer. De drastiske tiltakene er påkrevd, mener Vought, som svar på den rådende «marxistiske maktovertakelsen» av landet. Før valget var det heftet usikkerhet ved om Trump ville gå så langt som Project 2025. Etter bare tre uker i Det hvite hus er ingen lenger i tvil. Det amerikanske statsapparatet er under angrep.

«Målet er å krympe staten og styrke presidenten.»

Det slutter ikke der: Flere av de overnasjonale institusjonene som har blitt bygget opp etter andre verdenskrig, rister også i sine grunnvoller. Torsdag innførte Trump sanksjoner mot Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for arrestordren mot Israels statsminister. Sanksjonene kan innebære innreiseforbud i USA, frysing av eiendom og verdier for domstolens ansatte – og deres familier. USA har trukket seg fra FNs menneskerettighetsråd, Parisavtalen og flere andre FN-organisasjoner. Slike institusjoner er bygd på ideen om at det går an å bli enige om noen regler for internasjonale forhold. De har ikke alltid fungert godt, og enkelte har fremmet en frihandel som først og fremst tjener interessene til store selskaper. Det USAs ekstreme høyreside iverksetter nå, er likevel ikke nødvendig reform, men en demontering av mellomstatlige rettsprinsipper.

Minst 40.000 føderalt ansatte amerikanere skal allerede ha takket ja til sluttpakker. Tesla-eier Elon Musks unge nerdehær skal ha satt opp feltsenger i kontorene hvor USA oppbevarer datamaskinene som styrer finansdepartementets betalingssystem. Målet er å krympe staten og styrke presidentens makt. Trumps bevegelse er revolusjonær, ekstrem og handlekraftig.

Leder

Ruttes fallitt

Rett etter at USA og Israel startet bombekrigen mot Iran 28. februar, lovpriste Natos generalsekretær Mark Rutte det folkerettsstridige angrepet. I et intervju med Fox News søndag fortalte han at han hadde snakket med Donald Trump flere ganger den siste uka og gjentok sitt sterke forsvar for krigen. På spørsmål om hva han mente om Trumps kritikk av de europeiske Nato-landene for ikke å ha deltatt militært, viste Rutte til felleserklæringen fra 20 land, som Norge har undertegnet, der de lover å bidra med «passende tiltak» for å sikre trygg passasje gjennom Hormuzstredet. Rutte sa at disse landene nå følger «Trumps ledelse» og forklarte årsaken til at Nato ikke har bidratt militært til nå med at USA ikke hadde delt informasjon med de andre på forhånd. «Det er bare logisk at de europeiske landene trengte noen uker for å komme sammen», sa han.

Bjørgulv Braanen

En farlig vending

«Vi har altfor lave skuldre i møte med denne krigen», sa folkerettsekspert Cecilie Hellestveit til Klassekampen i går. Hun viser ikke bare til bomber og missiler brukt i krigen mellom Iran og Israel og USA, men også til de øvrige problemene krigen skaper. Det internasjonale energibyrået har kalt krigen «den største forsyningsforstyrrelsen i historien til det globale oljemarkedet». Den rammer også produksjon av gjødsel, som påvirker verdens matproduksjon ganske direkte. Dessuten peker Hellestveit på et særlig farlig tilleggselement: at alle verdens atomvåpenmakter nå på en eller annen måte er involvert i konflikten. Paradoksalt nok har dessuten en konflikt som blant annet dreier seg om Irans evne til å utvikle atomvåpen, ført til diskusjoner i en rekke land om å tilslutte seg atommakter og øke atomarsenaler, stikk i strid med avtaler om ikke-spredning. Ifølge Norsar-forsker og ekspert på atomvåpen Kjølv Egeland var det nedrustningsavtalene på 1980-tallet som «var den kalde krigens slutt».

Mari Skurdal

Forut­sigbar katastrofe

Donald Trump har gitt myndighetene i Iran 48 timer til å gjenåpne Hormuzstredet. Hvis ikke truer han med å bombe alle landets kraftstasjoner. Foruten å utgjøre en åpenbar krigsforbrytelse – som burde tilintetgjøre enhver forestilling om at denne krigen er i det iranske folkets interesser – vil en slik manøver sannsynligvis også føre til en dramatisk eskalering av konflikten, med ringvirkninger langt utover Midtøsten. De færreste analytikere ser det nemlig som sannsynlig at Iran vil oppgi det som har vist seg å være et svært effektivt pressmiddel, og som ser ut til å ha skaffet dem overtaket i konflikten. Irans blokadeav Hormuzstredet var en helt forutsigbar respons på USA og Israels angrep. Nicolas Mulder, assisterende professor i historie ved Cornell-universitetet, skriver i Financial Times at Iran egentlig bare kopierer den taktikken de selv har blitt utsatt for gjennom USAs sanksjoner, ved å «forvandle en viktig flaskehals i verdens­økonomien til et våpen for å presse fienden til å deeskalere». Som Cecilie Hellestveit uttaler i dagens avis, vil konsekvensene av dette bli enorme, og millioner av mennesker kan i verste fall dø som følge av matmangel.

Ole Øyvind Sand Holth