Leder

Vanskelig forsoning

Det har gått nesten to år siden Sannhets- og forsoningskommisjonen la fram sin omfattende rapport om hva fornorskningsprosesser og assimileringspolitikk har betydd for Norges samer, skogfinner og kvener. Over 768 sider fortelles personlige historier om tap av språk, levevei og kultur på grunn av myndighetenes politikk. Kommisjonens rapport forteller om skiftende begrunnelser for politikken som ble ført. Noen ganger ble minoritetenes egen velferd brukt som argument, eller så led minoritetene under norsk nasjonsbygging. Kommisjonens oppgave var også å komme med tiltak til forsoning, slik at nasjonale minoriteter og storsamfunnet kan gå videre i en felles erkjennelse av hva som har funnet sted.

«Kravet var skole med samisk språk.»

Inspirasjonen til kommisjonen var internasjonal. Blant annet har Sør-Afrikas prosess etter apartheid vært en inspirasjonskilde. Da kommisjonens leder Dagfinn Høybråten la fram den omfattende rapporten sommeren 2023, ble den viet en god del oppmerksomhet. På Nationaltheatrets scene ble rapporten lest opp i sin helhet. Det tok 35 timer. Opplesningen ble sendt på NRK og vist i landets biblioteker. Siden har kommisjonens arbeid blitt behandlet i Stortinget. I sin innstilling aksepterer Kontroll- og konstitusjonskomiteen hovedtrekkene i kommisjonens framstilling og foreslår å videreføre flere av tiltakene.

Stortingsinnstillingen viser likevel at det ikke er enighet om assimileringspolitikk aleine forklarer uretten begått mot norske nasjonale minoriteter. Fremskrittspartiet er ikke del av flertallsinnstillingen i en rekke sentrale spørsmål. Vanskelige saker i samtida er også stein i skoa for dem som påstår at konflikter mellom minoriteters kultur og storsamfunnets interesser hører fortida til. Dagens reindrift foregår på områder ønsket til utbygging av vindturbiner, tog og kraftkabler. Samenes nasjonaldag er lagt til datoen for det første samiske landsmøtet i 1917. Også da var kravene skole med samisk språk og vern av beiteområder. Hadde myndighetene lyttet den gang, kunne mange av de triste historiene i kommisjonens rapport vært unngått. Men det er lettere å angre fortidas synder enn å gjøre det som kreves for ekte forsoning i dag.

Leder

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mye på spill

Norge er midt inne i intense forhandlinger om fornyelse av fiskeriavtalen med Russland i Barentshavet. Det kan ende med at et 50-årig samarbeid slås i stykker. Også under den kalde krigen ble Norge og Russland enige om kvoter og sørget for en levedyktig torskebestand i Barentshavet. Nå kan det være over. Samarbeidet med Russland i nord omfatter også søk- og redningsoperasjoner og tiltak mot oljeforurensning. Det er et åpent spørsmål i hvilken grad de vestlige sanksjonene mot Russland har den ønskede effekt, men uansett er det mange unntak som skal sikre at livsnødvendig samarbeid fortsetter. Matvarer er for eksempel unntatt.