Leder

Vanskelig forsoning

Det har gått nesten to år siden Sannhets- og forsoningskommisjonen la fram sin omfattende rapport om hva fornorskningsprosesser og assimileringspolitikk har betydd for Norges samer, skogfinner og kvener. Over 768 sider fortelles personlige historier om tap av språk, levevei og kultur på grunn av myndighetenes politikk. Kommisjonens rapport forteller om skiftende begrunnelser for politikken som ble ført. Noen ganger ble minoritetenes egen velferd brukt som argument, eller så led minoritetene under norsk nasjonsbygging. Kommisjonens oppgave var også å komme med tiltak til forsoning, slik at nasjonale minoriteter og storsamfunnet kan gå videre i en felles erkjennelse av hva som har funnet sted.

«Kravet var skole med samisk språk.»

Inspirasjonen til kommisjonen var internasjonal. Blant annet har Sør-Afrikas prosess etter apartheid vært en inspirasjonskilde. Da kommisjonens leder Dagfinn Høybråten la fram den omfattende rapporten sommeren 2023, ble den viet en god del oppmerksomhet. På Nationaltheatrets scene ble rapporten lest opp i sin helhet. Det tok 35 timer. Opplesningen ble sendt på NRK og vist i landets biblioteker. Siden har kommisjonens arbeid blitt behandlet i Stortinget. I sin innstilling aksepterer Kontroll- og konstitusjonskomiteen hovedtrekkene i kommisjonens framstilling og foreslår å videreføre flere av tiltakene.

Stortingsinnstillingen viser likevel at det ikke er enighet om assimileringspolitikk aleine forklarer uretten begått mot norske nasjonale minoriteter. Fremskrittspartiet er ikke del av flertallsinnstillingen i en rekke sentrale spørsmål. Vanskelige saker i samtida er også stein i skoa for dem som påstår at konflikter mellom minoriteters kultur og storsamfunnets interesser hører fortida til. Dagens reindrift foregår på områder ønsket til utbygging av vindturbiner, tog og kraftkabler. Samenes nasjonaldag er lagt til datoen for det første samiske landsmøtet i 1917. Også da var kravene skole med samisk språk og vern av beiteområder. Hadde myndighetene lyttet den gang, kunne mange av de triste historiene i kommisjonens rapport vært unngått. Men det er lettere å angre fortidas synder enn å gjøre det som kreves for ekte forsoning i dag.

Leder

Lærdom fra slagmarka

Helikoptrene som tar av fra taket på den amerikanske ambassaden i Saigon i april 1975. Afghanerne som klamrer seg til militærfly på rullebanen i Kabul i august 2021. Bildene av hvordan USA har avsluttet sine kriger har blitt stående som kraftfulle påminnelser om hvor impotent verdens mektigste militærmakt har vist seg når den har forsøkt å forme verden i sitt bilde, og hvor lite hold det var i alle løftene de ga på veien. Det vekker mindre oppmerksomhet når USA denne uka trekker ut sine siste tropper ut av Irak, men lærdommen burde være akkurat den samme. USA invaderte Irak i 2003 og fjernet diktatoren Saddam Hussein fra makta. Istedenfor den friheten de ble lovet, fikk irakerne en langvarig okkupasjon og brutal sekterisk borgerkrig. Barack Obama forsøkte å avslutte dette sorgens kapittel allerede i 2011, men de amerikanske soldatene vendte tilbake få år seinere for å bekjempe terrorgruppa IS, som vokste fram som en direkte konsekvens av det kaoset USA hadde etterlatt seg.

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.