Leder

Vanskelig forsoning

Det har gått nesten to år siden Sannhets- og forsoningskommisjonen la fram sin omfattende rapport om hva fornorskningsprosesser og assimileringspolitikk har betydd for Norges samer, skogfinner og kvener. Over 768 sider fortelles personlige historier om tap av språk, levevei og kultur på grunn av myndighetenes politikk. Kommisjonens rapport forteller om skiftende begrunnelser for politikken som ble ført. Noen ganger ble minoritetenes egen velferd brukt som argument, eller så led minoritetene under norsk nasjonsbygging. Kommisjonens oppgave var også å komme med tiltak til forsoning, slik at nasjonale minoriteter og storsamfunnet kan gå videre i en felles erkjennelse av hva som har funnet sted.

«Kravet var skole med samisk språk.»

Inspirasjonen til kommisjonen var internasjonal. Blant annet har Sør-Afrikas prosess etter apartheid vært en inspirasjonskilde. Da kommisjonens leder Dagfinn Høybråten la fram den omfattende rapporten sommeren 2023, ble den viet en god del oppmerksomhet. På Nationaltheatrets scene ble rapporten lest opp i sin helhet. Det tok 35 timer. Opplesningen ble sendt på NRK og vist i landets biblioteker. Siden har kommisjonens arbeid blitt behandlet i Stortinget. I sin innstilling aksepterer Kontroll- og konstitusjonskomiteen hovedtrekkene i kommisjonens framstilling og foreslår å videreføre flere av tiltakene.

Stortingsinnstillingen viser likevel at det ikke er enighet om assimileringspolitikk aleine forklarer uretten begått mot norske nasjonale minoriteter. Fremskrittspartiet er ikke del av flertallsinnstillingen i en rekke sentrale spørsmål. Vanskelige saker i samtida er også stein i skoa for dem som påstår at konflikter mellom minoriteters kultur og storsamfunnets interesser hører fortida til. Dagens reindrift foregår på områder ønsket til utbygging av vindturbiner, tog og kraftkabler. Samenes nasjonaldag er lagt til datoen for det første samiske landsmøtet i 1917. Også da var kravene skole med samisk språk og vern av beiteområder. Hadde myndighetene lyttet den gang, kunne mange av de triste historiene i kommisjonens rapport vært unngått. Men det er lettere å angre fortidas synder enn å gjøre det som kreves for ekte forsoning i dag.

Leder

Et skritt i riktig retning

Etter to uker med forhandlinger landa FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, ILO, en historisk avtale som tar for seg plattformarbeidernes arbeidshverdag før helga. Med den tas viktige første skritt for å regulere en uregulert bransje. Det er likevel verdt å merke seg plattformselskapenes betydelige avtrykk på avtalen. ILO jobber for anstendige arbeidsforhold på verdensbasis, og tar utgangspunkt i trepartssamarbeidet mellom medlemslandene, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Avtalen starter med en beskrivelse av dagens situasjon med utviklingen av plattformøkonomien. Det er vanlig med slike beskrivelser, men her ilegges plattformøkonomiens «muligheter for bedrifter og forretningsutvikling» stor vekt.

Sunn fornuft

Da KrF-leder Dag-Inge Ulstein denne uka pekte på Høyre, Frp og Sp som sine foretrukne samarbeidspartier, kalte han konstellasjonen «sunn fornuft-alliansen». Ulstein viste til at partiene i flere saker har funnet sammen om løsninger for folks hverdag, «forbi symbolpolitikken». Det er lett å harselere over et slikt utspill fra en partileder som for tida markerer seg som politisk opportunist i nettopp symbolsaker i kulturkrig-feltet. Likevel er det lurt å møte utspillet med mer enn et skuldertrekk, for den som eier den sunne fornuft, har et stort, politisk fortrinn. Det vet ikke minst det nye ytre høyre. Allerede første dag tilbake som president i fjor deklamerte Donald Trump at sunn fornuft endelig var tilbake i Det hvite hus. Kampen står om det kulturelle hegemoniet.

Alt for Norge

Avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø sa til Klassekampen nylig at venstresida er i ferd med å miste grepet om kulturen. Den snakker ikke «rett fra hjertet» og har overlatt sosiale medier til høyresida. Paolo Gerbaudo, som er intervjuet i dagens avis, sier mye av det samme. Han ser nostalgisk tilbake på en tid der venstresida var best til å snakke til «følelsene, ensomheten og begjæret». Han vil at radikale skal være like tydelige og moralske som høyrepopulistene. Skjervø og Gerbaudo har gode poenger, men som så ofte ellers, er det ikke bare snakk om å kommunisere bedre, men om politikkens innhold. Rødts Mímir Kristjánsson, som med god grunn regnes som en av Norges beste politiske kommunikatorer, er jo ikke bare god på grunn av at han er kjapp i replikken, men fordi han faktisk har noe å si.