Leder

Et bolverk mot ulikhet

Anna Krokene

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten».

«Formues­skatten bremser ulikhetseksplosjonen.»

I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang. Styreleder i Aksjon for Norsk Eierskap Roger Hofseth kommer med følgende kommentar til Finansavisen når han får spørsmål om formuesskatten: «Ingen andre har en ordning som vår, og med god grunn.» I OECD-samarbeidet kan landene som har formuesskatt telles på én hånd. Skal en tro Hofseth, kan det virke som at alle andre land enn Norge har et velfungerende skattesystem.

Tvert imot – under et FN-toppmøte i Sevilla i Spania tidligere i juli etterlyste flere land grep for hvordan en kan sikre at de med størst formue betaler mer skatt. Spanias finansminister Jesús Gascón pekte på den økende ulikheten og hvordan de rikeste i praksis har lavest skattesats. Spania og Brasil oppfordret andre land, sivilsamfunnet og internasjonale organisasjoner til å komme sammen for å lage et mer rettferdig skattesystem. Med det utvidet de initiativet fra Brasils presidentskap i G20. Da ble en global minimumsskatt på de aller rikeste, uttrykt som to prosent av formuen deres, for første gang satt på dagsorden. Formuesskatten bremser ulikhetseksplosjonen. Vi kan ikke løfte foten av bremsen i en tid der de på toppen stadig drar lenger fra.

Leder

Norge er ikke USAs eskorte

USAs forsvarsminister Pete Hegseth deltok sist helg på den asiatiske forsvars- og sikkerhetskonferansen Shangri-La Dialogue i Singapore. Der manet han USAs allierte til å motarbeide Kinas voksende makt. USA bygger seg opp militært i Stillehavsregionen, samtidig som Pentagon forbereder en betydelig nedskalering i Europa. Der Spiegel og Welt am Sonntag har meldt at USA nå planlegger en betydelig raskere uttrekking av Europa enn tidligere antatt. De nye planene kom etter at Washington i mai kunngjorde at 5000 amerikanske soldater skulle trekkes ut av Tyskland. Pentagon varsler nå en omfattende reduksjon i antallet kampfly, krigsfartøy, tankfly og tropper som er øremerket for innsats i Europa. Dette er i tråd med den nasjonale forsvarsstrategien som prioriterer Kina og Stillehavsområdet.

Bjørgulv Braanen

Sanksjoner må på plass

I en artikkel i Haaretz beskriver avisas mangeårige kommentator Gideon Levy Israels egentlige plan for Gaza. Den består i en bevisst og målrettet ødeleggelse av liv og samfunnsstrukturer for å oppnå kaos. «Så snart Gazas befolkning er redusert til en fragmentert, uorganisert masse uten grunnleggende tjenester, essensielle institusjoner og selvfølgelig uten lederskap, vil den fullstendige oppløsningen av samfunnsstrukturen gjøre det lettere for Israel å gå videre til neste fase – en fase landet aldri har gitt opp – nemlig fordrivelsen.» ­Statsminister Benjamin Netanyahu mer enn hintet til at Israel planlegger å ta over området da han talte til bosettere på Vestbredden forrige uke. Han skrøt av at Israel snart kontrollerer 70 prosent av Gaza­stripa og la til: «La oss starte med det.» Forsvarsminister Israel Katz skrev samtidig på X at Israel nå er klar til å iverksette «en frivillig migrasjonsplan» for Gazas 2,2 millioner palestinere. Andre ord for en slik plan er etnisk rensing, tvangsforflytting eller også folkemord. Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp kalte i et innlegg i går Israels strategi for «overbelastning». Det går ut på å gjøre så mange ugjerninger samtidig at organisasjoner, presse og politikere ikke vet hvor de skal rette oppmerksomheten.

Mari Skurdal

Dritti­fi­sering i Aften­posten

I 1992 fikk Gunda Djupvik fast jobb i Statens Informasjonstjeneste. Da gjorde en nyutdannet jurist på 26 år slik man skal gjøre: Hun tegnet abonnement på Aftenposten. Siden har Djupvik byttet jobb mange ganger, men abonnementet har hun beholdt gjennom hele yrkeslivet. Helt til en tirsdag i april, da hun våknet til en e-post om at Schibsted framover krever 39 kroner i måneden for å slippe at konsernet og «utvalgte annonsepartnere» samler inn brukerdata for å vise personlig tilpassede annonser. «Det fyrste eg gjorde, før eg stod opp, var å gå inn på Schibsted og avslutta abonnementet mitt på Aftenposten og VG», sier Djupvik til NRK. «Schibsted annonsevalg» henter inspirasjon fra de store teknologiplattformene. For å bruke Facebook må du enten dele personopplysninger eller betale for å slippe personrettede annonser.

Lars Vegstein