Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten».

«Formues­skatten bremser ulikhetseksplosjonen.»

I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang. Styreleder i Aksjon for Norsk Eierskap Roger Hofseth kommer med følgende kommentar til Finansavisen når han får spørsmål om formuesskatten: «Ingen andre har en ordning som vår, og med god grunn.» I OECD-samarbeidet kan landene som har formuesskatt telles på én hånd. Skal en tro Hofseth, kan det virke som at alle andre land enn Norge har et velfungerende skattesystem.

Tvert imot – under et FN-toppmøte i Sevilla i Spania tidligere i juli etterlyste flere land grep for hvordan en kan sikre at de med størst formue betaler mer skatt. Spanias finansminister Jesús Gascón pekte på den økende ulikheten og hvordan de rikeste i praksis har lavest skattesats. Spania og Brasil oppfordret andre land, sivilsamfunnet og internasjonale organisasjoner til å komme sammen for å lage et mer rettferdig skattesystem. Med det utvidet de initiativet fra Brasils presidentskap i G20. Da ble en global minimumsskatt på de aller rikeste, uttrykt som to prosent av formuen deres, for første gang satt på dagsorden. Formuesskatten bremser ulikhetseksplosjonen. Vi kan ikke løfte foten av bremsen i en tid der de på toppen stadig drar lenger fra.

Leder

Grønland

Denne uka ble det kjent at USA arbeider aktivt for å skape en separatistbevegelse på Grønland. Ifølge dansk etterretning skal minst tre amerikanere med tilknytning til Trump-administrasjonen ha reist til Grønland for å lage lister over folk som støtter de amerikanske planene om å overta verdens største øy. Utenriksminister Lars Løkke Rasmussen har svart resolutt ved å innkalle USAs charge d’affairs til «forebyggende samtale» om «forsøk på innblanding i kongerikets indre anliggender». «Utenlandske aktører» forsøker å påvirke Grønlands framtid, og alle slike forsøk er «uakseptable». Danmarks situasjon er dramatisk når et land som har vært blant USAs mest lojale støttespillere, trues med krav om landavståelse. Alle tidligere antakelser er stilt på hodet. Danmark har i stor grad basert sitt forsvar på at USA kommer landet til unnsetning, og har unnlatt å bygge opp egen militær kapasitet.

Et skjebne­fel­lesskap

Krigene i Gaza og Ukraina er låst i et uheldig skjebnefellesskap. Europeiske statsledere ser det som avgjørende for kontinentets sikkerhet at Russland ikke går vinnende ut av angrepskrigen mot Ukraina. Samtidig innser de at Europa er avhengig av USA for å stagge Russland på slagmarken og stable på beina sikkerhetsgarantier ved en fredsavtale. USAs president Donald Trump er en ustabil partner, og den rådende europeiske strategien i møte med ham er overdreven smiger, for vurderingen er at veien til resultater er å innynde seg. Det gjelder å trå forsiktig, så ikke Trump surner, svikter Ukraina eller innfører straffende tollsatser. Russland later ikke til å være altfor nervøs.

Avmaktas aktivisme?

I en kommentar i Minerva sukker ansvarlig redaktør Nils August Andresen oppgitt over SVs OIjefond-ultimatum til Arbeiderpartiet. SV-leder Kirsti Bergstø vil bare forhandle om en eventuell regjeringsplattform eller statsbudsjett med Ap dersom Oljefondet trekker alle investeringer som støtter opp om israelske krigsforbrytelser. Minerva-redaktøren mener utspillet er ødeleggende for norsk politikk, fordi det vrir oppmerksomheten vekk fra saker norske politikere kan styre og til en sak Norge har fint liten innflytelse over. Han mener SV gjør hele norsk politikk til et «gissel» for sin Gaza-sak – en meget spesiell begrepsbruk gitt konteksten. Det kan stilles spørsmål ved hvor lurt et slikt ultimatum er. Det er likevel ikke det største problemet med Andresens kommentar. Minerva-redaktøren er overbevist om at ingenting Norge gjør, kan påvirke Gaza-krigen.