Leder

Et bolverk mot ulikhet

Anna Krokene

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten».

«Formues­skatten bremser ulikhetseksplosjonen.»

I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang. Styreleder i Aksjon for Norsk Eierskap Roger Hofseth kommer med følgende kommentar til Finansavisen når han får spørsmål om formuesskatten: «Ingen andre har en ordning som vår, og med god grunn.» I OECD-samarbeidet kan landene som har formuesskatt telles på én hånd. Skal en tro Hofseth, kan det virke som at alle andre land enn Norge har et velfungerende skattesystem.

Tvert imot – under et FN-toppmøte i Sevilla i Spania tidligere i juli etterlyste flere land grep for hvordan en kan sikre at de med størst formue betaler mer skatt. Spanias finansminister Jesús Gascón pekte på den økende ulikheten og hvordan de rikeste i praksis har lavest skattesats. Spania og Brasil oppfordret andre land, sivilsamfunnet og internasjonale organisasjoner til å komme sammen for å lage et mer rettferdig skattesystem. Med det utvidet de initiativet fra Brasils presidentskap i G20. Da ble en global minimumsskatt på de aller rikeste, uttrykt som to prosent av formuen deres, for første gang satt på dagsorden. Formuesskatten bremser ulikhetseksplosjonen. Vi kan ikke løfte foten av bremsen i en tid der de på toppen stadig drar lenger fra.

Leder

Hva kommer etter USA?

I begynnelsen av Donald Trumps andre presidentperiode ble et sitat fra Leonard Cohens siste diktsamling hyppig sitert. «Du vil ikke like det som kommer etter Amerika», skrev den kanadiske poeten og sangeren. Verselinja har blitt forstått som en advarsel om at andre og skumlere regimer vil ta over USAs dominerende posisjon. Kommentatorer så for seg at vi med Trump ville få et USA som trakk seg tilbake fra verdensscenen – økonomisk, militært og diplomatisk. I stedet blir det stadig klarere at det som kommer etter USA, er USA. Riktignok med en ny politikk for handel, bistand og så videre, men like fullt med en betydelig vilje til å være den dominerende maktfaktoren på den internasjonale arenaen. Metodene er forandret.

Mari Skurdal

Frede­riksens fabrikk i stå

Det danske kommune- og regionvalget ble et skremmeskudd for statsminister Mette Frederiksen og Socialdemokratiet bare ett år før hun må skrive ut valg til Folketinget. Sosialdemokratene tapte København etter 122 år ved makta, men også utover i landet gikk partiet kraftig tilbake. Det er tydelig at velgerne ikke har særlig sans for den særdanske modellen med en regjering over blokkgrensene, der Socialdemokratiet har gått sammen med de to borgerlige partiene, Moderaterne og Venstre. Moderaterne, partiet til Lars Løkke Rasmussen, som var selve arkitekten bak prosjektet, er nærmest utradert i kommunene, med en oppslutning på skarve på 1,3 prosent. Socialdemokratiet fikk likevel den største skrellen, med et fall på 5,2 prosentpoeng til 23,2 prosent. Mette Frederiksen innrømmet på valgvaken på Arbejdermuseet i København at samarbeidet med de borgerlige var en medvirkende årsak til tilbakegangen. Venstre, det tradisjonelt største partiet på borgerlig side, tapte også oppslutning, men har styrket seg betydelig etter nedturen i kjølvannet av et partilederbytte og inntredenen i Frederiksen-regjeringen i strid med valgløftene.

Bjørgulv Braanen

Kamp mellom gene­ra­sjoner

Brudd på arbeidslivets lovbud forekommer ikke bare i bilvaskerier, budbilbransjen og byggefirmaer. Denne høsten har Dagens Næringsliv avdekket hvordan junioransatte i landets største advokatfirmaer jobber langt mer enn lovens grense på 69 timer i uka. Ett selskap har skrevet ned arbeidstid utover lovens grense på post-it-lapper for å unngå at de føres i offisielle timelister. Den villeste avsløringen handler om Wiersholm-partner Jan Fougner, Norges fremste ekspert på arbeidsrett. I 2022 lot han en ung advokatfullmektig jobbe 100,5 timer på en uke. Kultur, knivskarp konkurranse og utsikter til stor inntjening kan forklare at unge ansatte går med på dette kjøret.

Lars Vegstein