Leder

Overklasse over skyene

Anna Krokene

Å fly fra Oslo til Kristiansand med SAS tar omtrent 50 minutter. De med dårlig tid kan imidlertid spare inn ti minutter ved å leie en «midsize jet» gjennom reiseselskapet Access Oslo. Stadig flere distanser tilbakelegges med privatfly på verdensbasis. Fra 2019 til 2023 økte utslippene av CO₂ fra privatfly med 46 prosent, ifølge tidsskriftet Nature. Det er ikke overraskende at de fleste privatflyene finnes i USA, men også i Norge foretrekker flere av landets rikeste å fly privat.

«Også landets rikeste har ti minutter til overs.»

Det vil MDG ha en slutt på. Flere land har gått inn for å skattlegge privatfly og luksusflyginger hardere. I Klassekampen har MDGs Hildegunn Seip tatt til orde for at Norge bør følge etter. På sikt ønsker partiet et tilnærma totalforbud mot private fossilfly, med mindre reisa er helt nødvendig. Rødt lanserte et lignende forslag i 2022, som ble nedstemt. Det er likevel positivt at flere ser behovet for å få bukt med private flyvninger.

Ikke alle lar segbegeistre. I Finansavisen skriver Trygve Hegnar at det trolig er statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) som er de største brukerne av privatfly. Arne Johan Johnsen, lufthavnsjef på Kjevik flyplass i Kristiansand, tegner et annet bilde i Fædrelandsvennen. På en helt vanlig dag i fellesferien sto fire privatfly på bakken på Kjevik. Ifølge Johnsen var det litt tilfeldig, men han viser samtidig til at det har vært en økning i reiser med privatfly til og fra flyplassen det siste året. De reiser både for forretninger og fornøyelse, noen skal rett og slett på hytta, mens andre er på besøk, forteller han. Det er altså ikke eventuelle jobbreiser til regjeringsmedlemmer som drar lasset aleine. Klassekampen har tidligere skrevet at tre av de norske privatflyene som oftest er i bruk, eies, gjennom selskapene deres, av Petter Stordalen, Reitan-familien og Kjell Inge Røkke. Over halvparten av turene var på under én time. Stordalens privatfly var på vingene 706 ganger mellom januar 2022 og oktober 2024. Hegnar stiller spørsmål ved hvordan hotellkongen skal «få besøkt fem til ti hoteller hver uke uten eget fly». Svaret er enkelt: rutefly. Også landets rikeste har ti minutter til overs.

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Mari Skurdal

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

Mari Skurdal

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mari Skurdal