Leder

Venstreside i motvind

Den internasjonale venstresida står ikke på noe godt sted. Det er høyrekrefter, mange svært ytterliggående, som har medvind. Den svenske sosialdemokraten Göran Greider skriver i Dala-Demokraten at «den grund vänstern och arbetarrörelserna stått på är eroderad, förvandlad till sankmark där vi sjunker djupare och djupare». Han mener to hendelser har medvirket til dagens sørgelige situasjon. For det første har stadig mer av makta over våre liv blitt overtatt av et globalt oligarki av storforetak og milliardærer. Det andre han peker på, er at folkebevegelsene er svekket. Progressive partier har færre medlemmer, og de som er med, har ofte høyere inntekter og lengre utdanning enn dem de skal representere. I USA viste valget av Donald Trump at deler av Det demokratiske partiet var avskåret fra virkeligheten til vanlige lønnsmottakere. I Greiders Sverige følger Sverigedemokratenes oppslutning et liknende mønster.

«Nå trenger vi gode strategier.»

Donald Trump viste i sin innsettelsestale at hans prosjekt er ytterliggående og selvsikkert – og støttet av klodens rikeste og mektigste menn. Alt tyder på at han er i ferd med å bli et omdreiningspunkt for et nettverk av ytre høyrepartier og -personligheter internasjonalt. Gløden ytre høyre nå utstråler, har ikke noe motsvar på progressiv side. Så hva må gjøres? Göran Greider mener venstresida må huske at dens tidligere suksess ikke handlet om ideene bevegelsen hadde, men om hvor mange som deltok i dem. Han mener også venstresida må «tenke i termer av majoriteter», som den breie, mangfoldige lønnsarbeiderklassen. Her pirker Greider i forholdet mellom identitetspolitikk og klassepolitikk. Det er en vanskelig debatt å ta samtidig som Trump og hans lakeier lefler med fascistsymboler og internerer innvandrere. Men arbeiderklassens politiske sprengkraft ligger i dens størrelse, i motsetning til en fåtallig eierklasse.

Hovedutfordringen i dag er at alle dem som før var del av arbeiderbevegelsen, nå slutter opp om ytterliggående høyrepopulister. Dessuten har verdens rikeste sluttet rekker med den nye høyresida. Det krever en venstreside som er villig til også å være selvgranskende. For nå trenger vi gode strategier – og mye hardt arbeid.

Leder

En ny sikker­hets­struktur

Oslo er denne uka åsted for diplomatisk skytteltrafikk. Møtene er et forsøk på å få til en avslutning på Ukraina-krigen som ikke gir angrepsmakta Russland full seier. Frykten for dét økte da det ble klart at USAs president Donald Trump hadde satt til side en sanksjonspakke mot Russland og i stedet inngått en handelsavtale om oljekjøp. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj kalte avtalen et svik. Han fortalte også at tilgangen til satellittsystemet Starlink ble blokkert for det ukrainske militæret. Det er ikke bekreftet hvor ordren kom fra, men kilder peker overfor amerikanske medier på både Starlink-eier Elon Musk og Det hvite hus.

Nei til biltoll

Forholdet til EU skaper stadig nye utfordringer for Norge. Brussel har nå utformet en ny proteksjonistisk strategi for å beskytte egen bilindustri mot utenlandsk konkurranse. Spesielt problematisk er billige – og gode – kinesiske elbiler, som truer den tradisjonsrike europeiske bilindustrien, med kjente merker som Audi, Volkswagen, Mercedes, BMW, Peugeot, Citroën og Fiat. Industrial Accelerator Act (IAA) som nå er på trappene, går gjerne under navnet «Made in Europe» fordi den stiller krav om at europeiske varer og produsenter skal prioriteres ved offentlige anskaffelser. Norske produsenter står i fare for å bli utdefinert som «ikke-europeiske» fordi vi ikke er med i EUs tollunion. Tyskland og Frankrike har stilt som betingelse for ikke å utestenge Norge at vi innfører EUs straffetoll på kinesiske elbiler. EU har innført en generell importtoll på 10 prosent, i tillegg til en variabel straffetoll på opptil 35,3 prosent på kinesiskproduserte elbiler.

Et politisk framskritt

I går stilte representanter for alle de rødgrønne partiene sammen på pressekonferanse for å legge fram et felles forslag til tannhelsereform. Det er første gang alle fem står sammen bak et velferdsløft. Riktignok har partiene fått gjennom saker i budsjettforhandlinger, men slike seire utgjør sjelden store reformer. Da handler det snarere om å flytte noen millioner rundt på statsbudsjettet. Derfor er det verdt å merke seg enigheten om tannhelsereformen, for den peker mot en ny arbeidsform mellom de røde og grønne partiene, hvor de kan finne sammen om større reformer også utenom de seine nattetimene med budsjettforhandlinger. Målet med reformen er at alle i Norge skal få rett til nødvendig tannhelsehjelp. Makstaket for egenbetaling skal være 25 prosent av det behandlingen koster, og tannregulering skal inngå.