Alarmen har for lengst gått om unge menneskers vegring mot å lese lange tekster, og i går supplerte Aftenposten med en artikkel som tolker fenomenet inn i psykologisk teori. Problembeskrivelsen er etter hvert vel kjent: Studenter på universitetsnivå leser ikke pensum, fordi tekstene oppleves som for lange og krevende. Lærere rapporterer om en tydelig nedgang i evne og vilje til å lese lange tekster, og de forsøker å bøte på problemet med å supplere med Ted-talks og Youtube-videoer. Professor i lesevitenskap ved Universitetet i Stavanger, Anne Mangen, forklarer at mennesker er naturlig late og derfor velger det som er kognitivt enklest. Det gjør vi for å unngå anstrengelse. I psykologien ble fenomenet oppdaget for rundt 100 år siden, og i vår digitale virkelighet har det slått ut i full blomst. Vi velger minste motstands vei når kjedsomheten banker på døra, og det er ofte enkel underholdning på telefonen.
Medieleverandører har etter hvert blitt godt kjent med menneskers vaner og valg. Det påvirker i sin tur hvordan de utformer tjenestene sine. En artikkel i det amerikanske tidsskriftet N+1 omhandler utviklingen til den populære strømmetjenesten Netflix. Den har gått fra å ta inn et breiere utvalg anerkjente filmer og serier, til å produsere det meste selv. Borte ble forseggjorte kvalitetsfilmer, mens egenproduksjonene i økende grad følger et nærmest skjematisk oppsett tilpasset strømmealgoritmene. Det viser seg nemlig at forretningsmodellen ikke krever at folk nistirrer på skjermen – tvert imot. Derfor er siste satsing produksjoner som fungerer til såkalt uforpliktende titting. Det vil si titting hvor du bare har deler av oppmerksomheten rettet mot skjermen, mens du gjør andre ting. Det sier seg selv at kvalitet ikke står i høysetet når slike serier utformes.
Så er spørsmålet hva som er veien ut av denne floka – om det fins en framtid for romaner, kompliserte, lange resonnementer og kvalitetsfilmer. Det gjør det, om vi klart formulerer hva vi mener har verdi, for så å sikre tilgang og finansiering. Og vi må våge å øve opp tålmodighet i landets klasserom, framfor å senke kravene. For anstrengelsen kan ha stor verdi og oppleves dypt meningsfull.