Leder

Selvsagt kan Frp bli størst

Fremskrittspartiet har gått forsiktig tilbake på målingene hittil i år. Akkurat som ventet, vil mange si. Helt siden Frp passerte Høyre på målingene i fjor, har de politiske kommentatorene spådd at situasjonen vil normalisere seg, og at Erna Solberg & Co. som blir største parti i valget i høst. Bookmakerne tenker i samme baner. Det er 56 prosents sjanse for at Erna Solberg blir statsminister i 2025, ifølge Kalshi. Bettingselskapet levner Sylvi Listhaug en sjanse på 25 prosent. Høyre har 41 prosents sjanse for å bli størst på Stortinget, mot Frps 33 prosent. Slike spådommer hviler på ideen om at Listhaug vil bli innhentet av «Vedum-effekten». Argumentet er slik: Senterpartiet vokste i et rasende tempo før valget i 2021. Da Sp ble større enn Ap på målingene, ble delegatene på Sp-landsmøtet så grepet av overmot at de utropte partileder Vedum til statsministerkandidat. Da snudde alt. Partiet falt jevnt og trutt fram mot valget, og fikk til slutt 13,5 prosent – halvparten så mye som Ap.

«Sammenlikningen mellom Sp og Frp er elendig.»

Det er liten grunn til å tro at Listhaug og Frp havner i samme fella. Først og fremst fordi sammenlikningen mellom Senterpartiet og Frp er elendig. Sp ledet over Ap på målingene i noen uker i 2021, og har aldri vært i nærheten av Ap i noe stortingsvalg. Siden årtusenskiftet har Frp vært større enn Høyre i lange perioder. Viktigere er det at Frp har blitt større enn Høyre på målingene som faktisk betyr noe: I to av de fem siste stortingsvalgene har Frp blitt større enn Høyre. Å late som om det er en anomali om Frp blir størst i 2025, er historieløst.

Over hele Vesten blir tradisjonelle konservative partier utfordret fra høyre av mer radikale alternativer. Suksessen til Alternativ for Tyskland, Nasjonal Samling i Frankrike og framfor alt Donald Trump er alle symptomer på et grunnleggende politisk stemningsskifte. Blir Frp størst i høst, vil partiet kunne få gjennomslag for flere av sine særstandpunkter, for eksempel å selge NRK, sende asylsøkere til Rwanda, fjerne formuesskatten og delprivatisere Vinmonopolet, Posten og Norsk Tipping. Det finnes ingen «politiske tyngdelover» som hindrer at det skjer.

Leder

Den stille uke

Dagene vi nå befinner oss i kalles den stille uke. Fra palmesøndag til påskeaften sto orgelet tidligere urørt under gudstjenestene, og det var stille fra kirkeklokkene. Den norske kirke forteller at det hviler et dypt alvor over denne uka. Vebjørn Selbekk, redaktør i den kristne avisa Dagen, viste til krigen i Midtøsten da han konstanterte på NRKs radioprogram «Mandagspanelet»: Denne uka ser ikke ut til å bli stille. Før helga ble det klart at tusenvis av amerikanske soldater er på vei til Midtøsten, og det som ser ut til å være forberedelsene til amerikanske bakkeoperasjoner i Iran. Mandag kom USAs president Donald Trump med en ny uttalelse på sin egen sosiale medieplattform Truth social. Der hevder han at en avtale snart kommer på plass.

Rimelig krav

For ei uke siden gikk startskuddet for årets lønnsforhandlinger. I år er lønnsoppgjøret et hovedoppgjør. Det betyr at det ikke bare forhandles om lønn, men også andre deler av tariffavtalen som pensjon og velferdsordninger. Først ut er som vanlig industrien. LO og Fellesforbundets leder Christian Justnes har forskuttering av sjukepenger som et av sine viktigste krav. Kravet omfatter også pleiepenger og foreldrepenger. Når en arbeidstaker blir sjuk, dekkes de første 16 dagene av arbeidsgiver.

Kostbar nedkjøling

Når Norges Bank i årets første pengepolitiske rapport skriver at Norges høye rente de siste årene har bidratt til «å kjøle ned økonomien», er det i realiteten økt ledighet den peker på. Sånn er logikken i pengepolitikken: Høyere ledighet fører til at det er flere søkere på hver jobb, og da presses lønningene ned og dermed også prisveksten. Norges Bank har i sitt mandat å bidra til at flest mulig er i jobb. Det ender likevel med at inflasjonsmålet blir det viktigste. Det til tross for at «usikkerhet» er et av de mest brukte ordene i årets rapport. Krigen i Midtøsten kaster nemlig lange skygger inn i norsk økonomi, og uansett om den avsluttes rask, vil konsekvensene strekke seg langt inn i framtida. LO har de siste årene blitt en sterk kritiker av å løse utenlandsimportert inflasjon med rentehevinger.