Leder

Selvsagt kan Frp bli størst

Fremskrittspartiet har gått forsiktig tilbake på målingene hittil i år. Akkurat som ventet, vil mange si. Helt siden Frp passerte Høyre på målingene i fjor, har de politiske kommentatorene spådd at situasjonen vil normalisere seg, og at Erna Solberg & Co. som blir største parti i valget i høst. Bookmakerne tenker i samme baner. Det er 56 prosents sjanse for at Erna Solberg blir statsminister i 2025, ifølge Kalshi. Bettingselskapet levner Sylvi Listhaug en sjanse på 25 prosent. Høyre har 41 prosents sjanse for å bli størst på Stortinget, mot Frps 33 prosent. Slike spådommer hviler på ideen om at Listhaug vil bli innhentet av «Vedum-effekten». Argumentet er slik: Senterpartiet vokste i et rasende tempo før valget i 2021. Da Sp ble større enn Ap på målingene, ble delegatene på Sp-landsmøtet så grepet av overmot at de utropte partileder Vedum til statsministerkandidat. Da snudde alt. Partiet falt jevnt og trutt fram mot valget, og fikk til slutt 13,5 prosent – halvparten så mye som Ap.

«Sammenlikningen mellom Sp og Frp er elendig.»

Det er liten grunn til å tro at Listhaug og Frp havner i samme fella. Først og fremst fordi sammenlikningen mellom Senterpartiet og Frp er elendig. Sp ledet over Ap på målingene i noen uker i 2021, og har aldri vært i nærheten av Ap i noe stortingsvalg. Siden årtusenskiftet har Frp vært større enn Høyre i lange perioder. Viktigere er det at Frp har blitt større enn Høyre på målingene som faktisk betyr noe: I to av de fem siste stortingsvalgene har Frp blitt større enn Høyre. Å late som om det er en anomali om Frp blir størst i 2025, er historieløst.

Over hele Vesten blir tradisjonelle konservative partier utfordret fra høyre av mer radikale alternativer. Suksessen til Alternativ for Tyskland, Nasjonal Samling i Frankrike og framfor alt Donald Trump er alle symptomer på et grunnleggende politisk stemningsskifte. Blir Frp størst i høst, vil partiet kunne få gjennomslag for flere av sine særstandpunkter, for eksempel å selge NRK, sende asylsøkere til Rwanda, fjerne formuesskatten og delprivatisere Vinmonopolet, Posten og Norsk Tipping. Det finnes ingen «politiske tyngdelover» som hindrer at det skjer.

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.