Leder

Selvsagt kan Frp bli størst

Lars Vegstein

Fremskrittspartiet har gått forsiktig tilbake på målingene hittil i år. Akkurat som ventet, vil mange si. Helt siden Frp passerte Høyre på målingene i fjor, har de politiske kommentatorene spådd at situasjonen vil normalisere seg, og at Erna Solberg & Co. som blir største parti i valget i høst. Bookmakerne tenker i samme baner. Det er 56 prosents sjanse for at Erna Solberg blir statsminister i 2025, ifølge Kalshi. Bettingselskapet levner Sylvi Listhaug en sjanse på 25 prosent. Høyre har 41 prosents sjanse for å bli størst på Stortinget, mot Frps 33 prosent. Slike spådommer hviler på ideen om at Listhaug vil bli innhentet av «Vedum-effekten». Argumentet er slik: Senterpartiet vokste i et rasende tempo før valget i 2021. Da Sp ble større enn Ap på målingene, ble delegatene på Sp-landsmøtet så grepet av overmot at de utropte partileder Vedum til statsministerkandidat. Da snudde alt. Partiet falt jevnt og trutt fram mot valget, og fikk til slutt 13,5 prosent – halvparten så mye som Ap.

«Sammenlikningen mellom Sp og Frp er elendig.»

Det er liten grunn til å tro at Listhaug og Frp havner i samme fella. Først og fremst fordi sammenlikningen mellom Senterpartiet og Frp er elendig. Sp ledet over Ap på målingene i noen uker i 2021, og har aldri vært i nærheten av Ap i noe stortingsvalg. Siden årtusenskiftet har Frp vært større enn Høyre i lange perioder. Viktigere er det at Frp har blitt større enn Høyre på målingene som faktisk betyr noe: I to av de fem siste stortingsvalgene har Frp blitt større enn Høyre. Å late som om det er en anomali om Frp blir størst i 2025, er historieløst.

Over hele Vesten blir tradisjonelle konservative partier utfordret fra høyre av mer radikale alternativer. Suksessen til Alternativ for Tyskland, Nasjonal Samling i Frankrike og framfor alt Donald Trump er alle symptomer på et grunnleggende politisk stemningsskifte. Blir Frp størst i høst, vil partiet kunne få gjennomslag for flere av sine særstandpunkter, for eksempel å selge NRK, sende asylsøkere til Rwanda, fjerne formuesskatten og delprivatisere Vinmonopolet, Posten og Norsk Tipping. Det finnes ingen «politiske tyngdelover» som hindrer at det skjer.

Leder

Mennes­kelig målestokk

I en passasje i romanen «Du er hjemme nå», gjengitt i denne ukas bokmagasin, skriver Per Petterson om hvordan ordet reform gikk fra å betegne framskritt og forbedring til det motsatte: «Tvert imot. Du frykta det ordet.» Det kan nok noen hver kjenne seg igjen i. Altfor mange reformer er i dag ensbetydende med sentralisering, byråkratisering eller de utsetter mennesker for forvirrende og endeløse prosesser under oppsyn av sjefer med master i endringsledelse. Samfunnet er blitt mer komplekst, og i takt med det har det blitt vanskeligere både å forstå og forandre. Vi vet knapt hvordan gjenstandene rundt oss er laget. Ja, selv språket vi omgir oss med, lyder ofte som oppstyltede fraser, og verre vil det bli etter hvert som kunstig intelligens tar over tekstproduksjonen.

Mari Skurdal

Don’t panic, organize!

Det fins en klassisk plakat arbeiderbevegelsen iblant trykker opp for å vise viktigheten av å stå sammen mot en sterk motstander. Den viser to bilder: Ett hvor en stor fisk jager en flokk små, og så et påfølgende hvor de små fiskene inntar formasjon så de ser ut som en enda større fisk og jager den store. Og så oppfordringen, i store bokstaver: «Don’t panic, organize!» Det er et fortrøstningsfullt budskap om at selv om vi er maktesløse hver for oss, så er vi sterke sammen. Arbeiderbevegelsens makt ligger i flertallet den utgjør, dersom den greier å organisere seg. Men organisering, det er det også andre som får til. Ser vi over pytten til USA, ser det dessverre ut til at det er Donald Trumps opposisjon som er i panikkmodus, mens fotfolkene bak hans Maga-bevegelse er vel organiserte. Trumps andre presidentperiode er resultat av langvarig planlegging, ikke minst fra innflytelsesrike Heritage Foundation.

Mari Skurdal

Politisk navnestrid

Hva skal man kalle stortingsflertallet som støtter Jonas Gahr Støres regjering? Et visdomsord fra folkeeventyrene sier at man ikke skal trette om navnet før barnet er født. Men en halv måned etter valget er navnedebatten i full gang, uten at de fem partiene har avklart en eneste politisk sak. Ap, SV og Sp nærer dyp skepsis mot merkelappen «tuttifrutti». Også i Klassekampens spalter er det advart mot å gå i fella og bruke et navn som signaliserer at Støre baserer seg på et kaotisk, lettvint og uforutsigbart flertall. Det rimer dårlig med bildet Ap ønsker å projisere av en regjering som styrer Norge trygt gjennom farlige tider. Noe av skepsisen skyldes nok «tuttifrutti»-begrepets opphav. Det ble først brukt av Aftenposten-kommentator Kjetil B.

Lars Vegstein