Leder

Selvsagt kan Frp bli størst

Lars Vegstein

Fremskrittspartiet har gått forsiktig tilbake på målingene hittil i år. Akkurat som ventet, vil mange si. Helt siden Frp passerte Høyre på målingene i fjor, har de politiske kommentatorene spådd at situasjonen vil normalisere seg, og at Erna Solberg & Co. som blir største parti i valget i høst. Bookmakerne tenker i samme baner. Det er 56 prosents sjanse for at Erna Solberg blir statsminister i 2025, ifølge Kalshi. Bettingselskapet levner Sylvi Listhaug en sjanse på 25 prosent. Høyre har 41 prosents sjanse for å bli størst på Stortinget, mot Frps 33 prosent. Slike spådommer hviler på ideen om at Listhaug vil bli innhentet av «Vedum-effekten». Argumentet er slik: Senterpartiet vokste i et rasende tempo før valget i 2021. Da Sp ble større enn Ap på målingene, ble delegatene på Sp-landsmøtet så grepet av overmot at de utropte partileder Vedum til statsministerkandidat. Da snudde alt. Partiet falt jevnt og trutt fram mot valget, og fikk til slutt 13,5 prosent – halvparten så mye som Ap.

«Sammenlikningen mellom Sp og Frp er elendig.»

Det er liten grunn til å tro at Listhaug og Frp havner i samme fella. Først og fremst fordi sammenlikningen mellom Senterpartiet og Frp er elendig. Sp ledet over Ap på målingene i noen uker i 2021, og har aldri vært i nærheten av Ap i noe stortingsvalg. Siden årtusenskiftet har Frp vært større enn Høyre i lange perioder. Viktigere er det at Frp har blitt større enn Høyre på målingene som faktisk betyr noe: I to av de fem siste stortingsvalgene har Frp blitt større enn Høyre. Å late som om det er en anomali om Frp blir størst i 2025, er historieløst.

Over hele Vesten blir tradisjonelle konservative partier utfordret fra høyre av mer radikale alternativer. Suksessen til Alternativ for Tyskland, Nasjonal Samling i Frankrike og framfor alt Donald Trump er alle symptomer på et grunnleggende politisk stemningsskifte. Blir Frp størst i høst, vil partiet kunne få gjennomslag for flere av sine særstandpunkter, for eksempel å selge NRK, sende asylsøkere til Rwanda, fjerne formuesskatten og delprivatisere Vinmonopolet, Posten og Norsk Tipping. Det finnes ingen «politiske tyngdelover» som hindrer at det skjer.

Leder

Et trist valg

Tirsdagens parlamentsvalg i Israel ble av mange beskrevet som tillitsvotum over statsminister Benjamin Netanyahu, som har ledet landet gjennom en av de mest turbulente periodene i landets historie. Dette var sjansen til å kvitte seg med mannen som er tiltalt for korrupsjon i Israel, som ignorerte advarslene om et forestående Hamas-angrep i oktober 2023, og som er etterlyst av den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten på grunn av krigføringen i Gaza, der Israel har drept 74.000 palestinere og gjort uopprettelig skade på landets internasjonale omdømme. For alle som håpet på et oppgjør med denne arven, må valgresultatet være en gigantisk skuffelse. Riktignok vant ikke Netanyahus koalisjon noe reint flertall, men partiet hans, Likud, forblir det største i nasjonalforsamlingen, og Netanyahus koalisjon ble større enn den jødiske opposisjonen som har gått sammen for å kvitte seg med ham. Resultatet blir en periode med vanskelige regjeringsforhandlinger, en øvelse Netanyahu er kjent for å mestre bedre enn de fleste. Om han klarer å holde på makta også denne gangen, er fortsatt usikkert, men det er uansett Netanyahu som skal lede landet fram til noen finner en løsning. Flere eksperter spår nå at han vil benytte denne overgangsperioden til å gjennomføre nye, massive angrep mot Iran, noe som kan kaste Midtøsten ut i enda større kaos. Det mest tragiske av alt er likevel at muligheten for å kvitte seg med Netanyahu ligger vid åpen.

Ole Øyvind Sand Holth

En fornuftig oppringing

Statsminister Jonas Gahr Støre og Finlands president Alexander Stubb hadde tirsdag en lengre telefonsamtale med Russlands president Vladimir Putin. Samtalen, som handlet om krigen i Ukraina og fulgte opp toppmøtet i Oslo forrige uke, har vakt både ros og kritikk. Mens Danmarks statsminister Mette Frederiksen sier hun er «veldig skeptisk til dette norske og finske egeninitiativet», har andre – både forskere og politikere – rost statslederne for å opprette en diplomatisk direktelinje til Moskva. Støre forsvarer initiativet med at «USA kan ikke være den eneste stemmen». Han målbærer en frustrasjon mange europeere kjenner på, som har blitt stående på utsida når USA og Russland møtes for å gjøre opp en krig på deres kontinent. Til sjuende og sist er det Europa som må håndtere den sluttavtalen for krigen som før eller seinere vil komme, både diplomatisk og institusjonelt. Da kan det være lurt å ha noen egne kanaler inn til Kreml.

Mari Skurdal

Smålig!

I Kultur- og likestillingsdepartementets del av statsbudsjettet for 2027, under Kap. 32, post 75, «Tilskudd til litteraturhus, kunstscener og kompanier m.m.» fylles kolonnene opp med gode formål som får sine budsjettposter justert opp i tråd med prisstigningen. Men én rubrikk står blank. Protestfestivalen i Kristiansand, den ukuelige motstrømsfestivalen, mister den årlige støtta, som i fjor var på 380.000 kroner. Alt er borte vekk. Den eneste andre posten i det samme kapittelet som er fjernet, er «Designtreff Beyond Risør».

Bjørgulv Braanen