Leder

En forspilt sjanse

I Danmark får statsministerens nyttårstale minutt for minutt-dekning. Opposisjonpolikere gir sin dom over statsministerens oppsummering av verdenssituasjonen og politiske prioriteringer, mens kommentatorer løpende vurderer innhold og framføring. Like mye oppmerksomhet får ikke den norske statsministerens nyttårstale. Det er synd, for talen er en unik mulighet til å nå ut til det norske folk. Ser vi tilbake på tidligere nyttårstaler, har statsministre ofte brukt anledningen til å fortelle i hvilken retning de vil ta Norge. La oss derfor gjøre som danskene og spørre: Hvor vil statsminister Jonas Gahr Støre?

«En nyttårstale full av floskler og gode intensjoner.»

Det er jammen ikke godt å si. Støre starter talen med en fortelling om de første norske utvandrerne til Amerika, men metaforen kommer aldri i havn. Han er mest konkret når han nevner at gutter sliter i skolen og tar til orde for mindre skjermbruk og større lærerautoritet. Støre lanserer også et løft for unge som har falt utenfor, men uten at det framgår hvordan det skal gå til. Støre lover også å gjøre det han kan for at Norge skal være et trygt land i en stadig mer utrygg verden. Statsministeren framstår dessverre direkte nedlatende når han berømmer ungdom som kjemper for samiske rettigheter og lokalskolen for deres engasjement: «Takk! – For at dere investerer i noe som er større enn dere selv», som han sier, uten å nevne at ungdommen gikk tapende ut av kamp på hans vakt.

Jonas Gahr Støres politiske framtid er usikker. Arbeiderpartiet sliter på målingene, og partiets sersjantkorps diskuterer hans etterfølger. Nyttårstalen var en mulighet for å vise fram et kraftfullt politisk prosjekt. Støre kunne klargjort grunnverdiene regjeringen styrer etter og vist hva den har oppnådd. Han kunne engasjert oss alle i arbeidet som gjenstår. Den britiske Labour-lederen Keir Starmer framførte til sammenlikning sin nyttårstale med oppbrettede skjorteermer og programerklæringen «Trygghet for arbeidsfolk. Det er formålet med denne regjeringen». I stedet snakket Støre fra et sted hevet over politikken, i en tale full av floskler, løsrevne sitater og gode intensjoner. Nyttårstalen ble en forspilt sjanse for Støre.

Leder

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.

Må komme alle til gode

Finansminister Jens Stoltenberg skriver i en kronikk i Aftenposten et forsvar for handlingsregelen, som vi helhjertet slutter oss til. I en tid der det framstilles som at Norge er blitt for rikt, og i forlengelsen at nordmenn har blitt sedate og tiltaksløse, sier Stoltenberg at det er bra at oljeformuen også kommer dagens generasjon til gode. Han påpeker at Norge er blant landene i verden med flest mennesker i arbeid, og at norske arbeidere er mer produktive enn i de fleste andre land. Selv om vi har bygget opp en enorm formue, så flyter vi ikke på fettet. Da skal det også bare mangle om vi ikke bruker av avkastningen for å skape et godt samfunn. Norsk forvaltning skiller seg fra andre oljeland, hvor pengene sluses til private selskaper.

Hestene bites

Siden 1969 har statlig mediestøtte sikret levende avismangfold i hele landet. Klassekampen er blant avisene som mottar direkte produksjonsstøtte, i likhet med Dagen, Vårt Land, Nationen, Morgenbladet og Dagsavisen. Lenge mottok Vårt Land og Dagsavisen mest støtte, fordi de var avisene med høyest opplag. De siste årene har vår vekst ført til at Klassekampen i dag mottar mest. Støtta vokser likevel ikke inn i himmelen. I 2022 innførte regjeringen to begrensninger på hvor mye støtte en avis kan få.