Leder

En forspilt sjanse

I Danmark får statsministerens nyttårstale minutt for minutt-dekning. Opposisjonpolikere gir sin dom over statsministerens oppsummering av verdenssituasjonen og politiske prioriteringer, mens kommentatorer løpende vurderer innhold og framføring. Like mye oppmerksomhet får ikke den norske statsministerens nyttårstale. Det er synd, for talen er en unik mulighet til å nå ut til det norske folk. Ser vi tilbake på tidligere nyttårstaler, har statsministre ofte brukt anledningen til å fortelle i hvilken retning de vil ta Norge. La oss derfor gjøre som danskene og spørre: Hvor vil statsminister Jonas Gahr Støre?

«En nyttårstale full av floskler og gode intensjoner.»

Det er jammen ikke godt å si. Støre starter talen med en fortelling om de første norske utvandrerne til Amerika, men metaforen kommer aldri i havn. Han er mest konkret når han nevner at gutter sliter i skolen og tar til orde for mindre skjermbruk og større lærerautoritet. Støre lanserer også et løft for unge som har falt utenfor, men uten at det framgår hvordan det skal gå til. Støre lover også å gjøre det han kan for at Norge skal være et trygt land i en stadig mer utrygg verden. Statsministeren framstår dessverre direkte nedlatende når han berømmer ungdom som kjemper for samiske rettigheter og lokalskolen for deres engasjement: «Takk! – For at dere investerer i noe som er større enn dere selv», som han sier, uten å nevne at ungdommen gikk tapende ut av kamp på hans vakt.

Jonas Gahr Støres politiske framtid er usikker. Arbeiderpartiet sliter på målingene, og partiets sersjantkorps diskuterer hans etterfølger. Nyttårstalen var en mulighet for å vise fram et kraftfullt politisk prosjekt. Støre kunne klargjort grunnverdiene regjeringen styrer etter og vist hva den har oppnådd. Han kunne engasjert oss alle i arbeidet som gjenstår. Den britiske Labour-lederen Keir Starmer framførte til sammenlikning sin nyttårstale med oppbrettede skjorteermer og programerklæringen «Trygghet for arbeidsfolk. Det er formålet med denne regjeringen». I stedet snakket Støre fra et sted hevet over politikken, i en tale full av floskler, løsrevne sitater og gode intensjoner. Nyttårstalen ble en forspilt sjanse for Støre.

Leder

Det finnes alter­na­tiver

Onsdag holdt EU-president Ursula von der Leyen den årlige State of the European Union-talen i Strasbourg. Hun brukte Charles Dickens åpningslinjer fra «To byer» for å sette stemningen: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Der Dickens beskrev tida rundt den franske revolusjonen med disse ordene, brukte von der Leyen dem for å beskrive nåtida, hvor vi har enorme utfordringer, men også enorme muligheter. Utfordringene hun pekte på, var blant annet handelsubalansen med Kina, russiske hybridangrep og Ceuta-krisa, hvor tusenvis av mennesker kom seg forbi gjerdene til den spanske eksklaven helt nord på det afrikanske kontinentet. Kunstig intelligens og skjerm­avhengighet var andre temaer. Talens kanskje mest overraskende moment kom til slutt. Vendt mot den kanadiske statsministeren Mark Carney – «Dear Mark» – sa hun at hun vil arbeide for at Canada kan bli EUs første assosierte medlem. EU-presidenten mener det haster for EU å tenke nytt om partnerskapene sine.

Eksklusjon av Rustad?

Document.no-redaktør Hans Rustad kaller statsminister Jonas Gahr Støre en forræder og en ny quisling og mener han vil bli innhentet av historiens dom. NRKs journalister er «propagandasoldater», mens VG er «spydspissen for den dype staten». Dette framgår av en sak Filter Nyheter har skrevet om Documents «Skogpod», hvor Rustad fra turer i skogen deler sine ideologiske overbevisninger. I går meldte tre redaktører i Morgenbladet seg ut av Redaktørforeningen i protest mot at Rustad fortsatt er medlem. De mener han henter legitimitet fra foreningen og bør kastes ut. La det ikke være noen tvil: Rustads ytringer er forkastelige. Det er god grunn til å reagere på dem og til å klage flere av Documents publiseringer inn til PFU.

Byrå­kratisk drøm­me­slott

Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt av et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker forsvaret og sikkerheten. Sammenlikner en ulike lands bidrag til Ukrainas forsvarskamp, er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an. Det er ikke åpenbart at forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvars- og sikkerhetspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en utopi i Det kommunistiske manifestet ligger det et endelig mål der framme om den skinnende, perfekte superstaten.