Leder

Norge går på stram line

«Den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfellet på mange år», sa statsminister Gunnar Knudsen i Stortinget 17. februar 1914. Fem måneder seinere brøt første verdenskrig ut. Siden har Knudsens ulykksalige værmelding blitt stående som blinkende advarsel mot å begå storpolitiske spådommer. Likevel drister vi oss til å slå fast at utviklingen i forholdet mellom Kina og Vesten vil få avgjørende betydning for året som kommer. Nettopp fordi den politiske himmel virker alt annet enn skyfri, har vi viet størsteparten av avisa i dag til Kina. På de følgende sidene finner du blant annet Slavoj Žižeks og Yanis Varoufakis forslag til hvordan en moderne, radikal venstreside skal forholde seg til verdens mest folkerike diktatur. Du finner òg et ideologisk dypdykk i tenkningen til Xi Jinping. Den som vil forstå verden i 2025, må forstå Kina. Man må i det minste forsøke.

«Den som vil forstå verden, må forstå Kina.»

Spenningen til Kinas 2025 handler framfor alt om Donald Trumps comeback. Oppfølgeren er sjelden bedre enn originalen, og det er liten grunn til å tro at forholdet mellom USA og Kina bedrer seg. I valgkampen argumenterte Trump for straffetoll på 60 prosent på kinesiske varer. Selv om det neppe skjer, kan det bli en hard handelskrig. Kina kan nemlig svare med å legge hardt press på Trump. Selskaper som Apple og Tesla er helt avhengige av at kinesere bygger og kjøper produktene deres. Et marerittscenario er at konflikten eskalerer til militær konfrontasjon i Taiwan, Filippinene, Malaysia eller andre steder hvor Kina måtte ønske.

Stabilitet og forutsigbarhet – som til alle tider har vært grunnprinsippene i norsk utenrikspolitikk – er mangelvare i forholdet til Kina. Nobelprisen til Liu Xiaobo i 2010 medførte at Norge ble diplomatisk fryst ut av Beijing. Å reparere forholdet var Solberg-regjeringens hovedprioritet i utenrikspolitikken. Det lyktes, men få år seinere er det igjen uklart om Kina er venn eller fiende. Kina regnes som en av våre største trusler av Etterretningstjenesten, som samarbeider tett med amerikanske søstertjenester. Uansett hva Trump og Xi blir enige om de neste fire årene, er det sikkert at norske politikere må balansere på en stram line fra vest til øst.

Leder

Kamp mellom fraksjoner

I gårsdagens avis kritiserer gruppe­leder i Rødt Oslo Siavash Mobasheri egen partiledelse. Han mener Rødt-­ledelsen behandler Mímir Kristjánsson mildere enn Rød Ungdom, som har fått sterk offentlig kritikk for å spøke med politiske drap og terror. Medieomtale av ungdomspartiets landsmøte blir også sett negativt på. I et opprop før landsmøtet ber Mobasheri og en rekke andre Rødt-tillitsvalgte Rødt-ledelsen slutte å kritisere ungdomspartiet offentlig: «Hvorfor kaster folk i partiet stadig sine egne ungdommer til ulvene i mediene og kommentarfeltene», spør oppropet. Det er harde ord, og de dekker delvis over at konflikten i moder- og ungdoms­partiet ikke egentlig går mellom voksne og ungdommer, men handler om ulike politiske fraksjoner med avvikende syn på hva Rødt skal være. Skal partiet være en maktfaktor i dagens Norge, med mål om å flytte posisjonene fram for samfunnsgruppene partiet kjemper for? Eller skal det være et parti som prioriterer grasrot og aktivisme, men skyr posisjoner, makt og samarbeid innenfor det parlamentariske systemet? I moderpartiet er den første forståelsen i dag godt etablert. Fløyen som i dag styrer Rød Ungdom, står for det motsatte synet.

Dyrtid­s­jokket

Det er økende bekymring for det rødgrønne samarbeidet etter at Senterpartiet sikret flertall for midlertidige avgifts­kutt på bensin og diesel rett før påske. Det var et brudd på budsjettavtalen som forplikter partiene til ikke å danne flertall for forslag som har «vesentlige budsjettmessige konsekvenser». Einar Lie skriver i Aftenposten at det mest underlige i saken var regjeringens passivitet og statsminister Jonas Gahr Støres fravær. I stedet ble det Jens Stoltenberg som på sedvanlig vis doserte sosialøkonomi og frykt for rentehevinger hvis Stortinget brukte for mye penger. Maktmiddelet en regjering har, er å stille kabinettsspørsmål for å tvinge uregjerlige partier – les Sp – til å gi etter. Men Trygve Slagsvold Vedum ville ikke ha bøyd seg, selv om trusselen var Støres avgang. Det er en dårlig skjult hemmelighet at Vedum er villig til å slippe til Sylvi Listhaug som statsminister noen måneder, for å få en mer lydhør Støre-regjering tilbake etter kort tid.

Etter­krigstida er over

Uten noen holdbar begrunnelse har Israel og USA gått til en brutal angrepskrig mot Iran. President Donald Trump slår stadig nye rekorder i krigsforbryterske, stormannsgale og mafiøse trusler, som til sammenlikning gjør politiske ledere i Russland, Kina og endog Iran, til nærmest siviliserte, ansvarlige og forutsigbare aktører – ledere som det både går an å forhandle og inngå avtaler med. Trump nådde et nytt bunnpunkt i påskeuka da han skrev: «Åpne det jævla stredet, dere gale jævler, ellers kommer dere til å leve i helvete – BARE VENT! Priset være Allah. President DONALD J. TRUMP». Tidligere har han truet med å bombe Iran tilbake til steinalderen.