Leder

Norge går på stram line

Lars Vegstein

«Den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfellet på mange år», sa statsminister Gunnar Knudsen i Stortinget 17. februar 1914. Fem måneder seinere brøt første verdenskrig ut. Siden har Knudsens ulykksalige værmelding blitt stående som blinkende advarsel mot å begå storpolitiske spådommer. Likevel drister vi oss til å slå fast at utviklingen i forholdet mellom Kina og Vesten vil få avgjørende betydning for året som kommer. Nettopp fordi den politiske himmel virker alt annet enn skyfri, har vi viet størsteparten av avisa i dag til Kina. På de følgende sidene finner du blant annet Slavoj Žižeks og Yanis Varoufakis forslag til hvordan en moderne, radikal venstreside skal forholde seg til verdens mest folkerike diktatur. Du finner òg et ideologisk dypdykk i tenkningen til Xi Jinping. Den som vil forstå verden i 2025, må forstå Kina. Man må i det minste forsøke.

«Den som vil forstå verden, må forstå Kina.»

Spenningen til Kinas 2025 handler framfor alt om Donald Trumps comeback. Oppfølgeren er sjelden bedre enn originalen, og det er liten grunn til å tro at forholdet mellom USA og Kina bedrer seg. I valgkampen argumenterte Trump for straffetoll på 60 prosent på kinesiske varer. Selv om det neppe skjer, kan det bli en hard handelskrig. Kina kan nemlig svare med å legge hardt press på Trump. Selskaper som Apple og Tesla er helt avhengige av at kinesere bygger og kjøper produktene deres. Et marerittscenario er at konflikten eskalerer til militær konfrontasjon i Taiwan, Filippinene, Malaysia eller andre steder hvor Kina måtte ønske.

Stabilitet og forutsigbarhet – som til alle tider har vært grunnprinsippene i norsk utenrikspolitikk – er mangelvare i forholdet til Kina. Nobelprisen til Liu Xiaobo i 2010 medførte at Norge ble diplomatisk fryst ut av Beijing. Å reparere forholdet var Solberg-regjeringens hovedprioritet i utenrikspolitikken. Det lyktes, men få år seinere er det igjen uklart om Kina er venn eller fiende. Kina regnes som en av våre største trusler av Etterretningstjenesten, som samarbeider tett med amerikanske søstertjenester. Uansett hva Trump og Xi blir enige om de neste fire årene, er det sikkert at norske politikere må balansere på en stram line fra vest til øst.

Leder

Arbeid mot kapital

To samlinger i sentrum av Oslo denne uka viste tydelig hvem som er motpolene i norsk politikk. Samtidig som hundrevis av tillitsvalgte stemte fram sin nye leder på LO-kongressen på Folkets Hus, samlet tenketanken Civita representanter for det borgerlige regjeringsalternativet til rådslag noen kvartal lenger vest. Høyresidas ledere og støttespillere hadde passende nok valgt å møtes i lokalene til Oslo Handelsstands Forening, og det var Civita-leder Kristin Clemet som ledet samtalen mellom Høyre-leder Erna Solberg, Frp-leder Sylvi Listhaug, Venstre-leder Guri Melby og leder i Kristelig Folkeparti Dag-Inge Ulstein. Til stede var også NHO-direktør Ole Erik Almlid, tidligere Virke-sjef Vibeke Hammer Madsen, Ferd-eier Johan H. Andresen, investor Hilde Midthjell og forlagssjef Erling Kagge, ifølge VG. Klarere har vi knapt sett kampen mellom arbeid og kapital manifestere seg i bybildet. Pengemakt og handelsstand mot folkemakt og tillitsvalgte, samlet på hver sin side av hovedstaden.

Mari Skurdal

Utslipp må få konse­kvenser

I går ble det kjent at Miljødirektoratet politianmelder Equinor for oljeutslippet fra plattformen Njord A nyttårsaften. 75.000 liter råolje ble sluppet ut i sjøen ved en feil, og utslippet fikk pågå i to timer før det ble oppdaget av Equinor. Etter at Equinor ikke fant noe olje i sjøen, avsluttet de raskt arbeidet med å følge opp utslippet. De gjorde ikke noe mer med det før de fikk beskjed om at det var funnet oljeklumper på land på øya Frøya i Trøndelag 18. februar. Klumper av råolje skyllet i land flere steder på Trøndelags- og Nordlandskysten, i områder Miljødirektoratet regner som viktige og sårbare, der de fryktet at sjøfugl og oter kunne bli skadet av olja. Klassekampen undersøkte i 2020 ulovlige utslipp fra oljeindustrien tilbake til 2004 og avdekket at de sjelden ble anmeldt til politiet.

Ida Søraunet Wangberg

Frihets­våren

I dag er det 80 år siden den andre verdenskrigen tok slutt. Det var den mest dødelige krigen i menneskehetens historie – tapene overgikk selv de mongolske invasjonene på 1200-tallet. Krigen var en sivilisasjonskamp for folk og nasjoner mot et ekspanderende og fascistisk Hitler-Tyskland, som ville legge verden under seg og i lenker. Rundt 70 millioner mennesker døde, hvorav 9–11 millioner i tyske konsentrasjonsleirer. Spesielt store ofre i kampen mot nazismen ytet Sovjetunionen, der over 27 millioner liv gikk tapt, 16 prosent av befolkningen. De allierte, med Sovjet, USA og Storbritannia i spissen, hadde lyktes i å nedkjempe Hitler-Tyskland, som gjennom diktatur, folkemord og okkupasjon hadde lagt Europa under sin jernhæl. Da det så som mørkest ut i 1942, strakte det tredje riket seg fra Frankrike i vest til Volga i øst, og fra Norge i nord til Nord-Afrika i sør.

Bjørgulv Braanen