Leder

Norge går på stram line

Lars Vegstein

«Den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfellet på mange år», sa statsminister Gunnar Knudsen i Stortinget 17. februar 1914. Fem måneder seinere brøt første verdenskrig ut. Siden har Knudsens ulykksalige værmelding blitt stående som blinkende advarsel mot å begå storpolitiske spådommer. Likevel drister vi oss til å slå fast at utviklingen i forholdet mellom Kina og Vesten vil få avgjørende betydning for året som kommer. Nettopp fordi den politiske himmel virker alt annet enn skyfri, har vi viet størsteparten av avisa i dag til Kina. På de følgende sidene finner du blant annet Slavoj Žižeks og Yanis Varoufakis forslag til hvordan en moderne, radikal venstreside skal forholde seg til verdens mest folkerike diktatur. Du finner òg et ideologisk dypdykk i tenkningen til Xi Jinping. Den som vil forstå verden i 2025, må forstå Kina. Man må i det minste forsøke.

«Den som vil forstå verden, må forstå Kina.»

Spenningen til Kinas 2025 handler framfor alt om Donald Trumps comeback. Oppfølgeren er sjelden bedre enn originalen, og det er liten grunn til å tro at forholdet mellom USA og Kina bedrer seg. I valgkampen argumenterte Trump for straffetoll på 60 prosent på kinesiske varer. Selv om det neppe skjer, kan det bli en hard handelskrig. Kina kan nemlig svare med å legge hardt press på Trump. Selskaper som Apple og Tesla er helt avhengige av at kinesere bygger og kjøper produktene deres. Et marerittscenario er at konflikten eskalerer til militær konfrontasjon i Taiwan, Filippinene, Malaysia eller andre steder hvor Kina måtte ønske.

Stabilitet og forutsigbarhet – som til alle tider har vært grunnprinsippene i norsk utenrikspolitikk – er mangelvare i forholdet til Kina. Nobelprisen til Liu Xiaobo i 2010 medførte at Norge ble diplomatisk fryst ut av Beijing. Å reparere forholdet var Solberg-regjeringens hovedprioritet i utenrikspolitikken. Det lyktes, men få år seinere er det igjen uklart om Kina er venn eller fiende. Kina regnes som en av våre største trusler av Etterretningstjenesten, som samarbeider tett med amerikanske søstertjenester. Uansett hva Trump og Xi blir enige om de neste fire årene, er det sikkert at norske politikere må balansere på en stram line fra vest til øst.

Leder

Det finnes alter­na­tiver

Onsdag holdt EU-president Ursula von der Leyen den årlige State of the European Union-talen i Strasbourg. Hun brukte Charles Dickens åpningslinjer fra «To byer» for å sette stemningen: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Der Dickens beskrev tida rundt den franske revolusjonen med disse ordene, brukte von der Leyen dem for å beskrive nåtida, hvor vi har enorme utfordringer, men også enorme muligheter. Utfordringene hun pekte på, var blant annet handelsubalansen med Kina, russiske hybridangrep og Ceuta-krisa, hvor tusenvis av mennesker kom seg forbi gjerdene til den spanske eksklaven helt nord på det afrikanske kontinentet. Kunstig intelligens og skjerm­avhengighet var andre temaer. Talens kanskje mest overraskende moment kom til slutt. Vendt mot den kanadiske statsministeren Mark Carney – «Dear Mark» – sa hun at hun vil arbeide for at Canada kan bli EUs første assosierte medlem. EU-presidenten mener det haster for EU å tenke nytt om partnerskapene sine.

Mari Skurdal

Eksklusjon av Rustad?

Document.no-redaktør Hans Rustad kaller statsminister Jonas Gahr Støre en forræder og en ny quisling og mener han vil bli innhentet av historiens dom. NRKs journalister er «propagandasoldater», mens VG er «spydspissen for den dype staten». Dette framgår av en sak Filter Nyheter har skrevet om Documents «Skogpod», hvor Rustad fra turer i skogen deler sine ideologiske overbevisninger. I går meldte tre redaktører i Morgenbladet seg ut av Redaktørforeningen i protest mot at Rustad fortsatt er medlem. De mener han henter legitimitet fra foreningen og bør kastes ut. La det ikke være noen tvil: Rustads ytringer er forkastelige. Det er god grunn til å reagere på dem og til å klage flere av Documents publiseringer inn til PFU.

Mari Skurdal

Byrå­kratisk drøm­me­slott

Å ha visjoner og langsiktige mål er vel og bra, men i politikken koker alt ned til om du klarer å bevege verden ut fra de betingelsene som foreligger her og nå. Norge står i dag utenfor EU, i likhet med Storbritannia, Sveits og Island, og politikerne håndhever landenes interesser ut fra det som er bestemt av et folkelig votum. Svaret er ulike allianser og samarbeidsforhold som styrker forsvaret og sikkerheten. Sammenlikner en ulike lands bidrag til Ukrainas forsvarskamp, er det for eksempel nordeuropeiske land, Storbritannia, Norge, Nederland, Danmark, Sverige og Tyskland, som nå leder an. Det er ikke åpenbart at forsvaret av Ukraina hadde blitt sterkere hvis all forsvars- og sikkerhetspolitikk var underordnet Brussel. Likevel er det en klokkertro i EU-systemet på at det eneste saliggjørende er tettest mulig integrasjon på alle områder. Som en utopi i Det kommunistiske manifestet ligger det et endelig mål der framme om den skinnende, perfekte superstaten.

Bjørgulv Braanen