Leder

Norge går på stram line

«Den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfellet på mange år», sa statsminister Gunnar Knudsen i Stortinget 17. februar 1914. Fem måneder seinere brøt første verdenskrig ut. Siden har Knudsens ulykksalige værmelding blitt stående som blinkende advarsel mot å begå storpolitiske spådommer. Likevel drister vi oss til å slå fast at utviklingen i forholdet mellom Kina og Vesten vil få avgjørende betydning for året som kommer. Nettopp fordi den politiske himmel virker alt annet enn skyfri, har vi viet størsteparten av avisa i dag til Kina. På de følgende sidene finner du blant annet Slavoj Žižeks og Yanis Varoufakis forslag til hvordan en moderne, radikal venstreside skal forholde seg til verdens mest folkerike diktatur. Du finner òg et ideologisk dypdykk i tenkningen til Xi Jinping. Den som vil forstå verden i 2025, må forstå Kina. Man må i det minste forsøke.

«Den som vil forstå verden, må forstå Kina.»

Spenningen til Kinas 2025 handler framfor alt om Donald Trumps comeback. Oppfølgeren er sjelden bedre enn originalen, og det er liten grunn til å tro at forholdet mellom USA og Kina bedrer seg. I valgkampen argumenterte Trump for straffetoll på 60 prosent på kinesiske varer. Selv om det neppe skjer, kan det bli en hard handelskrig. Kina kan nemlig svare med å legge hardt press på Trump. Selskaper som Apple og Tesla er helt avhengige av at kinesere bygger og kjøper produktene deres. Et marerittscenario er at konflikten eskalerer til militær konfrontasjon i Taiwan, Filippinene, Malaysia eller andre steder hvor Kina måtte ønske.

Stabilitet og forutsigbarhet – som til alle tider har vært grunnprinsippene i norsk utenrikspolitikk – er mangelvare i forholdet til Kina. Nobelprisen til Liu Xiaobo i 2010 medførte at Norge ble diplomatisk fryst ut av Beijing. Å reparere forholdet var Solberg-regjeringens hovedprioritet i utenrikspolitikken. Det lyktes, men få år seinere er det igjen uklart om Kina er venn eller fiende. Kina regnes som en av våre største trusler av Etterretningstjenesten, som samarbeider tett med amerikanske søstertjenester. Uansett hva Trump og Xi blir enige om de neste fire årene, er det sikkert at norske politikere må balansere på en stram line fra vest til øst.

Leder

Må komme alle til gode

Finansminister Jens Stoltenberg skriver i en kronikk i Aftenposten et forsvar for handlingsregelen, som vi helhjertet slutter oss til. I en tid der det framstilles som at Norge er blitt for rikt, og i forlengelsen at nordmenn har blitt sedate og tiltaksløse, sier Stoltenberg at det er bra at oljeformuen også kommer dagens generasjon til gode. Han påpeker at Norge er blant landene i verden med flest mennesker i arbeid, og at norske arbeidere er mer produktive enn i de fleste andre land. Selv om vi har bygget opp en enorm formue, så flyter vi ikke på fettet. Da skal det også bare mangle om vi ikke bruker av avkastningen for å skape et godt samfunn. Norsk forvaltning skiller seg fra andre oljeland, hvor pengene sluses til private selskaper.

Hestene bites

Siden 1969 har statlig mediestøtte sikret levende avismangfold i hele landet. Klassekampen er blant avisene som mottar direkte produksjonsstøtte, i likhet med Dagen, Vårt Land, Nationen, Morgenbladet og Dagsavisen. Lenge mottok Vårt Land og Dagsavisen mest støtte, fordi de var avisene med høyest opplag. De siste årene har vår vekst ført til at Klassekampen i dag mottar mest. Støtta vokser likevel ikke inn i himmelen. I 2022 innførte regjeringen to begrensninger på hvor mye støtte en avis kan få.

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.