Leder

Norge går på stram line

«Den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfellet på mange år», sa statsminister Gunnar Knudsen i Stortinget 17. februar 1914. Fem måneder seinere brøt første verdenskrig ut. Siden har Knudsens ulykksalige værmelding blitt stående som blinkende advarsel mot å begå storpolitiske spådommer. Likevel drister vi oss til å slå fast at utviklingen i forholdet mellom Kina og Vesten vil få avgjørende betydning for året som kommer. Nettopp fordi den politiske himmel virker alt annet enn skyfri, har vi viet størsteparten av avisa i dag til Kina. På de følgende sidene finner du blant annet Slavoj Žižeks og Yanis Varoufakis forslag til hvordan en moderne, radikal venstreside skal forholde seg til verdens mest folkerike diktatur. Du finner òg et ideologisk dypdykk i tenkningen til Xi Jinping. Den som vil forstå verden i 2025, må forstå Kina. Man må i det minste forsøke.

«Den som vil forstå verden, må forstå Kina.»

Spenningen til Kinas 2025 handler framfor alt om Donald Trumps comeback. Oppfølgeren er sjelden bedre enn originalen, og det er liten grunn til å tro at forholdet mellom USA og Kina bedrer seg. I valgkampen argumenterte Trump for straffetoll på 60 prosent på kinesiske varer. Selv om det neppe skjer, kan det bli en hard handelskrig. Kina kan nemlig svare med å legge hardt press på Trump. Selskaper som Apple og Tesla er helt avhengige av at kinesere bygger og kjøper produktene deres. Et marerittscenario er at konflikten eskalerer til militær konfrontasjon i Taiwan, Filippinene, Malaysia eller andre steder hvor Kina måtte ønske.

Stabilitet og forutsigbarhet – som til alle tider har vært grunnprinsippene i norsk utenrikspolitikk – er mangelvare i forholdet til Kina. Nobelprisen til Liu Xiaobo i 2010 medførte at Norge ble diplomatisk fryst ut av Beijing. Å reparere forholdet var Solberg-regjeringens hovedprioritet i utenrikspolitikken. Det lyktes, men få år seinere er det igjen uklart om Kina er venn eller fiende. Kina regnes som en av våre største trusler av Etterretningstjenesten, som samarbeider tett med amerikanske søstertjenester. Uansett hva Trump og Xi blir enige om de neste fire årene, er det sikkert at norske politikere må balansere på en stram line fra vest til øst.

Leder

Rasister i Oslos gater

I dag har Geir Ugland Jacobsen, leder av partiet Norgesdemokratene, planlagt å gå gjennom Oslo-bydelen Grønland sammen med tyske Lena Kotré fra partiet Alternativ for Tyskland (AFD). Målet er å «se nærmere på det voksende parallellsamfunnet i Oslo», som Kotré skriver på X. Etter spaserturen blir det VIP-middag med svenske Jeff Ahl, en tidligere Sverigedemokrat som nå driver tenketanken Heimr. Den er i sin helhet viet til såkalt remigrasjon, som også er tema for konferansen Norgesdemokratene arrangerer på et hemmelig sted i Oslo i morgen. Remigrasjon er siste skrik på ytre høyre fløy i Europa, og i en rekke land har ytterliggående partier og organisasjoner møttes for å snekre strategier og dele erfaringer. Konferansen i Oslo er ifølge arrangørene den første av sitt slag i Norden. Det store trekkplasteret er franske Renaud Camus, en forfatter som i 2012 utga boka «Den store utskiftingen».

Et forsvar for gulrøtter

Leder i Miljøpartiet de Grønne Arild Hermstad trakk under NRKs partilederdebatt mandag en gulrot opp av innerlomma. Budskapet var at politikerne godt kan tilby flere gulrøtter for å dra utviklingen i riktig retning. Det var kanskje en billig gimmick, men det er like fullt ikke en dum tanke å tilby goder for å få folk med på å løse presserende samfunnsoppgaver. Tirsdag skrev Klassekampen om en ny rapport om samfunnstjeneste som Menon Economics har gjennomført på vegne av KS. I den er mer enn 26.000 unge mellom 16 og 19 år spurt om de ville gjennomført ett års samfunnstjeneste innen pleie og omsorg med samme betingelser som i førstegangstjenesten. Vernepliktige får i dag 6630 kroner per måned, 42.500 kroner og to studiepoeng ved avsluttet tjeneste, i tillegg til gratis kost og losji og gratis hjemreiser.

Sirkus

NRKs partilederdebatt i Arendal mandag var et selsomt skue, med stein, saks, papir (så festlig!), lekeavstemninger og en utilslørt begunstigelse av de tre største partiene på bekostning av de andre. Det synes som om den grunnleggende ideen var at politikk og politikere er noe kjedelige greier, så her må det sprites opp med alle mulige effekter for å holde på seerne – ellers ville de gjespende skru av. Hvor dette ønsket om å gjøre politisk debatt til underholdning kommer fra, er ikke godt å si – kanskje fra journalistene selv, som i tråd med medielogikken har mistet interessen og gått lei av politikkens saklige innhold? Jonas Gahr Støre (Ap), Sylvi Listhaug (Frp) og Erna Solberg (H) fikk snakke, parere og duellere i det uendelige før de andre partilederne slapp til som en slags nedverdigende dessert til hovedretten. Men i en partilederdebatt bør alle få mulighet til å presentere seg på like fot. Partier skal ikke tildeles romslig taletid på bekostning av andre bare fordi de er store. I den vanlige politiske journalistikken får partilederne for Ap, Høyre og Frp stor oppmerksomhet, men i en partilederdebatt er det annerledes.