Leder

Norge går på stram line

Lars Vegstein

«Den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfellet på mange år», sa statsminister Gunnar Knudsen i Stortinget 17. februar 1914. Fem måneder seinere brøt første verdenskrig ut. Siden har Knudsens ulykksalige værmelding blitt stående som blinkende advarsel mot å begå storpolitiske spådommer. Likevel drister vi oss til å slå fast at utviklingen i forholdet mellom Kina og Vesten vil få avgjørende betydning for året som kommer. Nettopp fordi den politiske himmel virker alt annet enn skyfri, har vi viet størsteparten av avisa i dag til Kina. På de følgende sidene finner du blant annet Slavoj Žižeks og Yanis Varoufakis forslag til hvordan en moderne, radikal venstreside skal forholde seg til verdens mest folkerike diktatur. Du finner òg et ideologisk dypdykk i tenkningen til Xi Jinping. Den som vil forstå verden i 2025, må forstå Kina. Man må i det minste forsøke.

«Den som vil forstå verden, må forstå Kina.»

Spenningen til Kinas 2025 handler framfor alt om Donald Trumps comeback. Oppfølgeren er sjelden bedre enn originalen, og det er liten grunn til å tro at forholdet mellom USA og Kina bedrer seg. I valgkampen argumenterte Trump for straffetoll på 60 prosent på kinesiske varer. Selv om det neppe skjer, kan det bli en hard handelskrig. Kina kan nemlig svare med å legge hardt press på Trump. Selskaper som Apple og Tesla er helt avhengige av at kinesere bygger og kjøper produktene deres. Et marerittscenario er at konflikten eskalerer til militær konfrontasjon i Taiwan, Filippinene, Malaysia eller andre steder hvor Kina måtte ønske.

Stabilitet og forutsigbarhet – som til alle tider har vært grunnprinsippene i norsk utenrikspolitikk – er mangelvare i forholdet til Kina. Nobelprisen til Liu Xiaobo i 2010 medførte at Norge ble diplomatisk fryst ut av Beijing. Å reparere forholdet var Solberg-regjeringens hovedprioritet i utenrikspolitikken. Det lyktes, men få år seinere er det igjen uklart om Kina er venn eller fiende. Kina regnes som en av våre største trusler av Etterretningstjenesten, som samarbeider tett med amerikanske søstertjenester. Uansett hva Trump og Xi blir enige om de neste fire årene, er det sikkert at norske politikere må balansere på en stram line fra vest til øst.

Leder

Et bolverk mot ulikhet

Det skulle ikke mer til enn en kaffekopp før Norges nyeste politiske allianse ble født for bare noen uker siden. Hos Venstres stortingsrepresentant Abid Raja fant næringslivstopp Arild Spandow støtte for sin motstand mot Arbeiderparti-regjeringens næringslivspolitikk. Siden den gang har duoen samlet inn over tusen underskrifter til et eget opprop. I oppropet legges det fram krav om å oppheve innleieforbudet, endre rammene for boligutleie og «slutte å diskriminere norsk privat eierskap gjennom formuesskatten og exitskatten». I opptrappingen til høstens stortingsvalg pågår skattedebatten for fullt. Mens Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten helt, vil Høyre fjerne skatten på såkalt arbeidende kapital, også kjent som aksjer. Partiene, nå sist med Venstres Raja, kniver om å framstå mest «næringsvennlig», og maskineriet til lobbyorganisasjonene går sin vante gang.

Anna Krokene

Bre­smel­ting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor. Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare.

Endre Ugelstad Aas

Mili­ta­risme

Da Dwight Eisenhower gikk av som USAs president i 1961, brukte han avskjedstalen sin på å snakke om militarismens trussel mot demokratiet. Advarselen falt for døve ører. USA har blitt en militarisert stat der det er lettere å få støtte fra parlamentarikere til å øke militærbudsjettet med milliarder av dollar enn å bruke en brøkdel av det samme beløpet på helsehjelp. I USA, som andre steder hvor militarismen slår rot, starter det med abstrakte trusselbilder, som militarismen gjennom å initiere et våpenkappløp gjør til en konkret og tungt bevæpnet trussel. Staten føler at sikkerheten er under press, og en av reaksjonene er å oppfatte demokratiet som en svakhet. Begrensninger på ytringsfriheten, styring av hvem som får stille til valg og streng regulering av sivilsamfunnet virker som naturlige reaksjoner i land som befinner seg i konflikt. Kina er et annet godt eksempel. Den nasjonale sikkerhetsloven i Hongkong ble forklart som nødvendig, fordi det ble ment at byens demokrati­bevegelse var infiltrert av aktører fra fiendestater.

Gustav Gillund