Leder

Skjebnemøte i Budapest

Ole Øyvind Sand Holth

For to måneder siden rullet Donald Trump ut den røde løperen for Vladimir Putin på en amerikansk ­militærbase i Alaska. Toppmøtet mellom de to presidentene ble av mange sett på som en symbolsk seier for Putin, som ble sluppet inn igjen i varmen etter tre år med krig. Europeiske statsledere satte etterpå i gang en frenetisk møteaktivitet for å hindre det de fryktet ville bli Trumps knefall for Putin, og en avtale inngått over hodet på både dem selv og ukrainerne. I en fersk artikkel i Financial Times kommer det imidlertid fram at Trump under møtet ble rasende på Putin og truet med å storme ut da russeren bryskt avviste hans forslag om våpenhvile i bytte mot sanksjonslette.

«Det er positivt at Trump tar opp igjen forsøket.»

Dette skal også være forklaringen på hvorfor Trump de siste ukene har inntatt en langt mer konfronterende linje overfor den russiske presidenten. Trump har blant annet godkjent at USA gir Ukraina etterretning som lar dem angripe oljefelter dypt inne i Russland. Han har også forsøkt å presse India til å slutte å kjøpe russisk olje og sagt at han vurderer om Kyiv kan få benytte seg av de langtrekkende amerikanske Tomahawk-missilene, som Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj lenge har ønsket seg. Da Zelenskyj rett før helga besøkte Det hvite hus, ble han imidlertid skuffet igjen. Rett før besøket hadde Trump nemlig mottatt en telefon fra Putin, som ville gjenoppta forhandlingene om en fredsløsning. «Forhåpentligvis vil vi klare å avslutte krigen uten Tomahawks», sa Trump til Zelenskyj.

Nå begynner forberedelsene til et nytt toppmøte mellom Trump og Putin, denne gangen i Budapest. Det er positivt at Trump tar opp igjen forsøket på å finne en diplomatisk løsning på krigen. Krigen kan ikke vinnes på slagmarka, og få eksperter tror at Tomahawks ville forandret noe, annet enn å eskalere konfliktnivået ytterligere. Måten både Zelenskyj og Putin posisjonerer seg på overfor Trump, viser dessuten at USA fortsatt har innflytelse over begge partene. Det er nødvendig at han klarer å bruke denne dersom krigen skal ta slutt. Hvis ikke vil møtet i Ungarn bare bli en ny symbolseier for Putin og bidra til at Europa fortsetter å gå opp i limingen.

Leder

Det handler om politikk

I NRKs Debatten-sending forrige uke var representanter for de høyreorienterte nettavisene iNyheter og Document stilt opp vis-à-vis redaktører fra NRK, Aftenposten, VG og Faktisk. Scenografien sa sitt: De etablerte sto mot utfordrerne, som hamret løs på saker med tilslørende vinklinger. Ifølge Civita-historiker Bård Larsen er kritikken av mediene del av en bevisst strategi for å bryte ned folks tillit til felles fakta og kilder. Han mener det vi ser ikke er legitim mediekritikk, men politisk demagogi – ikke et ønske om å forbedre, men om å erstatte en påstått slagside med en annen. Larsen har et poeng: Undergraving av toneangivende medier er en politisk strategi ytre høyre anvender i land etter land. Likevel stiller mange medier seg lagelig til for hogg med sin insistering på at det er deres metoder som skiller dem fra høyreorienterte nykommere. Det skillet mellom såkalt redaktørstyrte medier og de høyreorienterte nettavisene enkelte forsøker å etablere, er også porøst.

Mari Skurdal

Intet lært?

Afghanistanutvalget, som var ledet av Bjørn Tore Godal, presenterte nylig sin rapport om Norges innsats i Afghanistan i perioden 2015–2021. Det viktigste målet med den militære operasjonen, som pågikk i 20 år, kostet over 30 milliarder kroner og krevde mange norske liv, var å være en god alliert for USA. Utvalget peker på at ønsket om å være en lojal alliert «førte til at kritiske vurderinger av innsatsen i stor grad uteble». Det var få evalueringer og lite «grunnleggende refleksjon». Og i den grad det var drøftinger, hadde det «begrenset påvirkning på amerikanske beslutninger og utviklingen av engasjementet». Det er en sørgelig historie om misforstått lojalitet til USA. Underdanigheten kortsluttet ethvert tilløp til intellektuell tenkning.

Bjørgulv Braanen

Skadelig lønnsfest

Det skapte en aldri så liten storm da det tidligere i høst ble kjent at Kim Hannisdal fikk 1,85 millioner kroner i lønn for stillingen som kommunikasjonsdirektør for Helse Nord. Ettersom Hannisdal er bosatt i Oslo sentrum, fikk han i tillegg gratis pendlerleilighet i Bodø. Etter medieoppslagene ba Hannisdal om å få en lønnsreduksjon på 110.000 kroner. I dag tjener han derfor bare 1,74 millioner kroner i lønn, altså marginalt mer enn det helseministeren tjener hvert år. Heldig er den som frivillig kan frasi seg lønn og likevel tjene mer enn landets øverste sjef på sitt område! På spørsmål fra Senterpartiet har regjeringen hentet inn lønnsstatistikk på øvrige kommunikasjonsdirektører ved norske helseforetak, og oversikten viser at Hannisdal på langt nær er aleine om å tjene godt. Ikke en eneste med stillingstittelen kommunikasjonsdirektør tjente under 1,2 millioner kroner i lønn og godtgjørelser i 2024.

Mari Skurdal