Leder

Merkelig pris

I går ga Donald Trump CIA grønt lys til å gjennomføre operasjoner på venezuelansk jord. Eskaleringen kommer etter at marinefartøy fra USA har senket fem båter de hevder smuglet narkotika utenfor det søramerikanske landet. Aksjonene er i strid med folkeretten, men passer inn i en strategi overfor Venezuela som åpner for militær innblanding. Årets vinner av Nobels fredspris, opposisjonsleder Maria Corina Machado, har lenge agitert for at USA må forstå president Nicolás Maduros regime som et kriminelt narkotikakartell og behandle det deretter. Ifølge The New York Times har amerikansk etterretning undersøkt slike påstander og avvist dem. Det hindrer ikke Machado fra å gjenta slike anklager mot Maduro, slik hun også gjorde da hun i februar gjestet podkasten til Donald Trump jr., sønnen til USAs sittende president.

«Glem Saudi-­Arabia. Vi har mer olje.»

Det fins knapt noen som har anerkjent valg­seieren Maduro innkasserte i fjor, og Machado må leve i skjul i sitt eget hjemland. Opposisjonen fengsles, og venezuelanere kjemper for å overleve eller rømmer landet. Det er all grunn til å fordømme Maduros ringe­akt for demokrati og undertrykking av sitt eget folk. Machado har tidligere fått priser for sitt demokratiske engasjement, og det er det grunn til. En fredspris til en politisk aktør som aktivt agiterer for utenlandsk militær intervensjon i eget land, er likevel merkelig. Ikke minst fordi hun eksplisitt lover USA lukrative forretningsavtaler i bytte for innsatsen. Da Donald Trump jr. i podkasten spør henne hva amerikanske skattebetalere vil få igjen for å intervenere i Venezuela, svarer hun slik: «Glem Saudi-Arabia. Vi har mer olje (…) Dette vil være den beste investeringsmuligheten for amerikanske selskaper, og gode mennesker kommer til å tjene masse penger.»

Venezuelanere fortjener en overgang til demokrati, men det vi ser konturene av nå, er et utenlandskstøttet kupp til fordel for en av Trumps nære politiske allierte. Trump bygger politiske nettverk i regionen og skygger ikke unna innblanding i rettsprosesser og valg. I Venezuela kan USA ende med å videreføre sin lite ærerike historie med militærkupp i Latin-Amerika. Dersom Maria Corina Machado får det som hun vil, må Nobelkomiteen dele ut fredsprisen til en kuppresident 10. desember.

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.