Leder

Merkelig pris

I går ga Donald Trump CIA grønt lys til å gjennomføre operasjoner på venezuelansk jord. Eskaleringen kommer etter at marinefartøy fra USA har senket fem båter de hevder smuglet narkotika utenfor det søramerikanske landet. Aksjonene er i strid med folkeretten, men passer inn i en strategi overfor Venezuela som åpner for militær innblanding. Årets vinner av Nobels fredspris, opposisjonsleder Maria Corina Machado, har lenge agitert for at USA må forstå president Nicolás Maduros regime som et kriminelt narkotikakartell og behandle det deretter. Ifølge The New York Times har amerikansk etterretning undersøkt slike påstander og avvist dem. Det hindrer ikke Machado fra å gjenta slike anklager mot Maduro, slik hun også gjorde da hun i februar gjestet podkasten til Donald Trump jr., sønnen til USAs sittende president.

«Glem Saudi-­Arabia. Vi har mer olje.»

Det fins knapt noen som har anerkjent valg­seieren Maduro innkasserte i fjor, og Machado må leve i skjul i sitt eget hjemland. Opposisjonen fengsles, og venezuelanere kjemper for å overleve eller rømmer landet. Det er all grunn til å fordømme Maduros ringe­akt for demokrati og undertrykking av sitt eget folk. Machado har tidligere fått priser for sitt demokratiske engasjement, og det er det grunn til. En fredspris til en politisk aktør som aktivt agiterer for utenlandsk militær intervensjon i eget land, er likevel merkelig. Ikke minst fordi hun eksplisitt lover USA lukrative forretningsavtaler i bytte for innsatsen. Da Donald Trump jr. i podkasten spør henne hva amerikanske skattebetalere vil få igjen for å intervenere i Venezuela, svarer hun slik: «Glem Saudi-Arabia. Vi har mer olje (…) Dette vil være den beste investeringsmuligheten for amerikanske selskaper, og gode mennesker kommer til å tjene masse penger.»

Venezuelanere fortjener en overgang til demokrati, men det vi ser konturene av nå, er et utenlandskstøttet kupp til fordel for en av Trumps nære politiske allierte. Trump bygger politiske nettverk i regionen og skygger ikke unna innblanding i rettsprosesser og valg. I Venezuela kan USA ende med å videreføre sin lite ærerike historie med militærkupp i Latin-Amerika. Dersom Maria Corina Machado får det som hun vil, må Nobelkomiteen dele ut fredsprisen til en kuppresident 10. desember.

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.