Leder

KI-feber fyrer opp børsene

Mari Skurdal

«Aldri har så få selskaper fra ett land utgjort en så stor andel av den samlede verdien til det globale aksjemarkedet», skriver finansredaktør i Dagens Næringsliv Terje Erikstad. Avisa har hentet inn tall fra analyse- og nyhetstjenesten Bloomberg, som viser at den samlede verdien av sju amerikanske teknologigiganter denne uka utgjorde 14,4 prosent av markedsverdien av alle børsnoterte selskaper i verden. De sju selskapene er ikke de eneste i USA som stiger i verdi om dagen. Amerikanske selskaper utgjorde i november i år mer enn halvparten av verdens aksjemarked – for første gang. Dagens Næringsliv trykker en graf utarbeidet av Yale-professor Robert J. Shiller, som viser hvor høyt priset amerikanske aksjer er. Statistikken går tilbake til 1881, og i de nesten 150 årene siden den gang har amerikanske aksjer bare to ganger vært priset dyrere enn nå. Toppnoteringene er i 1929 og på slutten av 1990-tallet, da IT-bobla var på sitt største.

«Lær ­navnet Nvidia først som sist.»

Driveren i aksjemarkedet i dag er troa på kunstig intelligens. Selskapene Meta, Alphabet, Microsoft, Amazon, Tesla og Apple investerer alle massivt i kunstig intelligens, og det er bare å lære seg navnet Nvidia først som sist. Selskapet lager grafikkort og mikrochiper og selger teknologien som trengs for å drifte programmene bak kunstig intelligens. Flere ganger i år har selskapet vært verdens mest verdifulle selskap. Aksjeverdien pumpes blant annet opp av de andre teknologigigantene, som trenger Nvidias teknologi i sin storstilte KI-konkurranse. Meta og Microsoft er Nvidias største kunder. Etter at ChatGPT tok verden med storm for to år siden, har tek-selskapene investert enormt i utvikling av kunstig intelligens. Vil det vare?

DNs finansredaktør påpeker tørt at «når så få selskaper i ett land dominerer så totalt, er det et farlig konsentrert aksjemarked». Internasjonalt advarer investorer og analytikere om at kunstig intelligens hausses opp for mye. Forventningene til økonomisk vinning er skyhøye. Alle vil ta del i veksten. Med Joe Biden på vei ut av Det hvite hus forsvinner også ethvert forsøk på å tøyle tek-selskapene. Resultatet er selskaper så store at en kollaps vil få ringvirkninger langt utover USAs grenser.

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Mari Skurdal

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

Mari Skurdal

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mari Skurdal