Leder

KI-feber fyrer opp børsene

Mari Skurdal

«Aldri har så få selskaper fra ett land utgjort en så stor andel av den samlede verdien til det globale aksjemarkedet», skriver finansredaktør i Dagens Næringsliv Terje Erikstad. Avisa har hentet inn tall fra analyse- og nyhetstjenesten Bloomberg, som viser at den samlede verdien av sju amerikanske teknologigiganter denne uka utgjorde 14,4 prosent av markedsverdien av alle børsnoterte selskaper i verden. De sju selskapene er ikke de eneste i USA som stiger i verdi om dagen. Amerikanske selskaper utgjorde i november i år mer enn halvparten av verdens aksjemarked – for første gang. Dagens Næringsliv trykker en graf utarbeidet av Yale-professor Robert J. Shiller, som viser hvor høyt priset amerikanske aksjer er. Statistikken går tilbake til 1881, og i de nesten 150 årene siden den gang har amerikanske aksjer bare to ganger vært priset dyrere enn nå. Toppnoteringene er i 1929 og på slutten av 1990-tallet, da IT-bobla var på sitt største.

«Lær ­navnet Nvidia først som sist.»

Driveren i aksjemarkedet i dag er troa på kunstig intelligens. Selskapene Meta, Alphabet, Microsoft, Amazon, Tesla og Apple investerer alle massivt i kunstig intelligens, og det er bare å lære seg navnet Nvidia først som sist. Selskapet lager grafikkort og mikrochiper og selger teknologien som trengs for å drifte programmene bak kunstig intelligens. Flere ganger i år har selskapet vært verdens mest verdifulle selskap. Aksjeverdien pumpes blant annet opp av de andre teknologigigantene, som trenger Nvidias teknologi i sin storstilte KI-konkurranse. Meta og Microsoft er Nvidias største kunder. Etter at ChatGPT tok verden med storm for to år siden, har tek-selskapene investert enormt i utvikling av kunstig intelligens. Vil det vare?

DNs finansredaktør påpeker tørt at «når så få selskaper i ett land dominerer så totalt, er det et farlig konsentrert aksjemarked». Internasjonalt advarer investorer og analytikere om at kunstig intelligens hausses opp for mye. Forventningene til økonomisk vinning er skyhøye. Alle vil ta del i veksten. Med Joe Biden på vei ut av Det hvite hus forsvinner også ethvert forsøk på å tøyle tek-selskapene. Resultatet er selskaper så store at en kollaps vil få ringvirkninger langt utover USAs grenser.

Leder

Kunsten å si ja

Onsdag legger finansminister Jens Stoltenberg fram regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. Helt siden han overtok nøklene til Finansdepartementet i fjor, har Stoltenberg strødd om seg med formaninger om forsiktig offentlig pengebruk. I et intervju med Aftenposten trekker han fram inflasjon, økte renter og stor fallhøyde i aksjemarkedene som de mest akutte grunnene til å stramme inn i år. «Hva den neste krisen blir, eller når den kommer, vet vi ikke, men det er åpenbart godt å ha en buffer. Derfor holder vi litt igjen,» sier Stoltenberg. Signalene gir lite håp om nye velferdssatsinger eller spennende politiske eksperimenter i ukas budsjett. Blant embetsfolk i Finansdepartementet finnes et uoffisielt motto som brukes mot lobbyister og overambisiøse politikere: «Si nei før du sier hei».

Lars Vegstein

Det sitter i kulturen

For første gang ligger Norge under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag i Pisa-undersøkelsen. Rundt en tredel av elevene presterer på de laveste mestringsnivåene. Estland har derimot overtatt som en skolepolitisk suksesshistorie etter Finland, som nå gjør det dårligere. Estland ligger på toppen i Europa i naturfag og matte og er nest best i lesing etter Irland, selv om leseevnen til estiske elever også har en fallende tendens. Når noen land lykkes, er det lett å lete etter ting de gjør, som vi kan kopiere. Men å hente konkrete ting direkte fra et land til et annet i den tro at det skal gjøre underverker, er en komplisert affære. Det sies for eksempel at stor lærerautonomi er oppskriften på den estiske suksessen, men da underslås det gjerne at det nasjonale rammeverket også er sterkt.

Bjørgulv Braanen

Hamskiftet

Tidligere utenriks- og bistandsministre har denne uka vært innkalt til Stortingets kontrollkomité til høring om utenrikstjenesten i kjølvannet av Epstein-avsløringene. Ingen av ministrene, enten de kom fra Ap, KrF, SV eller Høyre, har hatt interesse av å si noe kritisk om kulturen. Det ville også ha rammet dem selv. Flere av dem har også gått ut og inn av verv i stiftelser som har fått støtte over bistandsbudsjettet. Epstein-filene og andre avsløringer har satt søkelyset på Terje Rød-Larsens sentrale rolle i det internasjonale freds­jetsettet, samtidig som det er blottlagt hvordan enkelte norske politikere har latt seg involvere i smøringskulturen. Viktigere er likevel avdekkingen av hvordan hele det norske freds- og konfliktbidraget endret fullstendig karakter etter Oslo-avtalen i 1993 og 1995. Daværende statssekretær Jan Egeland har vært kritisk til at man forlot tradisjonen med å bruke norske forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, for i stedet å satse massivt på amerikanske og internasjonale tenketanker og stiftelser.

Bjørgulv Braanen