Leder

KI-feber fyrer opp børsene

«Aldri har så få selskaper fra ett land utgjort en så stor andel av den samlede verdien til det globale aksjemarkedet», skriver finansredaktør i Dagens Næringsliv Terje Erikstad. Avisa har hentet inn tall fra analyse- og nyhetstjenesten Bloomberg, som viser at den samlede verdien av sju amerikanske teknologigiganter denne uka utgjorde 14,4 prosent av markedsverdien av alle børsnoterte selskaper i verden. De sju selskapene er ikke de eneste i USA som stiger i verdi om dagen. Amerikanske selskaper utgjorde i november i år mer enn halvparten av verdens aksjemarked – for første gang. Dagens Næringsliv trykker en graf utarbeidet av Yale-professor Robert J. Shiller, som viser hvor høyt priset amerikanske aksjer er. Statistikken går tilbake til 1881, og i de nesten 150 årene siden den gang har amerikanske aksjer bare to ganger vært priset dyrere enn nå. Toppnoteringene er i 1929 og på slutten av 1990-tallet, da IT-bobla var på sitt største.

«Lær ­navnet Nvidia først som sist.»

Driveren i aksjemarkedet i dag er troa på kunstig intelligens. Selskapene Meta, Alphabet, Microsoft, Amazon, Tesla og Apple investerer alle massivt i kunstig intelligens, og det er bare å lære seg navnet Nvidia først som sist. Selskapet lager grafikkort og mikrochiper og selger teknologien som trengs for å drifte programmene bak kunstig intelligens. Flere ganger i år har selskapet vært verdens mest verdifulle selskap. Aksjeverdien pumpes blant annet opp av de andre teknologigigantene, som trenger Nvidias teknologi i sin storstilte KI-konkurranse. Meta og Microsoft er Nvidias største kunder. Etter at ChatGPT tok verden med storm for to år siden, har tek-selskapene investert enormt i utvikling av kunstig intelligens. Vil det vare?

DNs finansredaktør påpeker tørt at «når så få selskaper i ett land dominerer så totalt, er det et farlig konsentrert aksjemarked». Internasjonalt advarer investorer og analytikere om at kunstig intelligens hausses opp for mye. Forventningene til økonomisk vinning er skyhøye. Alle vil ta del i veksten. Med Joe Biden på vei ut av Det hvite hus forsvinner også ethvert forsøk på å tøyle tek-selskapene. Resultatet er selskaper så store at en kollaps vil få ringvirkninger langt utover USAs grenser.

Leder

Tiltakende krigs­kri­tikk

Til nå er det bare Spanias statsminister Pedro Sánchez som direkte og åpent har utfordret USA etter angrepet på Iran. Sánchez har kalt krigen ulovlig og krevd at kamphandlingene stanser og konflikten kommer inn på et diplomatisk spor. Etter hvert som det blir tydeligere for flere at USA har gått inn i krigen uten noen klar plan, uttrykker stadig flere europeiske statsledere seg kritisk. Det gjør også Italias statsminister Giorgia Meloni, som i en tale til parlamentet i Roma sa at den amerikanske intervensjonen ikke var i tråd med internasjonal rett. Hun fordømte også angrepet på en jenteskole sør i Iran, som hun omtalte som en massakre. Meloni avviste også at italienske baser kan brukes til angrep mot Iran. At dette kommer fra Meloni, vekker oppsikt, ettersom hun regnes som en politisk alliert av president Donald Trump.

Offent­lighet og slagmark

Lørdag delte Donald Trump en rikt illustrert oversikt over hvordan han har endret det amerikanske medielandskapet. I kjent stil lister han opp en salig blanding av skryt, halvsannheter og løgn: Washington Post-redaksjonen er desimert, Stephen Colbert og andre kritiske røster er fjernet, Truth Social er en kjempesuksess, Tiktok er reddet (og Trump har 3 millioner følgere der), ytringsfriheten råder på X, Disney er ikke lenger politisk korrekt, og Trump-intervjuer slår alle seerrekorder. Med store bokstaver siteres en tittel fra den britiske avisa The Guardian: «Trump fører krig mot mediene – og han er i ferd med å vinne den». Samme dag som Trump delte dette budskapet med sine følgere på Truth Social, pustet den tyske filosofen Jürgen Habermas ut for siste gang. Han blir stående som en av de mest ruvende tenkerne i etterkrigstidas Europa. Best kjent er han for sine ideer om det offentlige rom: Demokratiets grunnleggende forutsetning er at det finnes en offentlighet utenfor statens kontroll, der borgerne fritt utveksler ideer og synspunkter. Det kan foregå i bøker, tidsskrifter, på kafeer eller i avisspaltene.

A Lord on the board?

I en e-post til Jeffrey Epstein i 2011 stiller den britiske politikeren Peter Mandelson spørsmålet: «Need a Lord on the board?» (Trenger du en lord til styret?) Labour hadde tapt valget, og Mandelson var på jakt etter nye posisjoner. Gjennom en lang politisk karriere i det sosialdemokratiske partiet hadde han opparbeidet seg et stort nettverk, i tillegg til lord-tittelen han nå spøkefullt viftet med. Han ville veksle inn politisk kapital i styreverv som holdt ham inne i de øvre samfunnskretser – og med tida blir det mange, i tillegg til at han bygger opp konsulentfirmaet Global Councel. Slik opprettholder han kontakten med mektige mennesker, sikrer seg en stabil, høy inntekt og får med tida også nye politiske posisjoner. Da omfanget av kontakten med Epstein ble avdekket i år, måtte han fratre som USA-ambassadør – og kan dra statsminister Keir Starmer med seg i dragsuget. Hva skal politikere gjøre etter å ha tapt et valg? De demokratiske spillereglene er klare nok: Faller du ut av storting eller regjering, må du finne deg noe annet å gjøre – på lik linje med alle andre. Men de siste tiårene har det dukket opp en underskog av PR-­byråer som gjør det mulig for eks­politikere å fortsette å leve av kunnskap opparbeidet i offentlig tjeneste.