Leder

Glideflukt

Mari Skurdal

I går slapp Amnesty International en rapport som konkluderte med at Israel har begått og begår folkemord på Gaza­stripa. Den 300 sider lange rapporten inneholder en gjennomgang av relevant juss og store mengder informasjon, inkludert intervjuer med flere hundre kilder. Til tross for at spørsmålet om hvorvidt Israel begår folkemord er blant de mest potente internasjonale spørsmål om dagen, ble nyheten raskt skjøvet nedover på norske og internasjonale nyhetsnettsider. Den er knapt kommentert av vestlige regjeringer. De har i hurtig tempo etter at Donald Trump vant presidentvalget forsøkt å lande på posisjoner som ikke utfordrer samarbeidet med USA. Både Italia, Tsjekkia, Tyskland og Frankrike stiller nå spørsmål ved om Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som de er tilsluttet, i det hele tatt kan utstede en arrestordre på israelske statsledere.

«Rapporten er knapt kommentert av vestlige ­regjeringer.»

Hva sier Amnesty-rapporten? Den viser hvordan Israel systematisk har drept sivile palestinere, ødelagt infrastruktur og nabolag, gjerne med bulldosere etter at israelske styrker har militær kontroll. Ifølge rapporten er grunnlaget for matproduksjon på Gazastripa ødelagt i lang tid framover, kanskje for alltid. Befolkningen har blitt beordret flyttet gjentatte ganger, men aldri til områder som er trygge eller hvor livsnødvendigheter er tilgjengelig. Israel har bevisst tilbakeholdt nødhjelp og mat. Det sentrale punktet i en folkemordanklage er hvorvidt Israel har handlet med hensikt. Amnesty har identifisert 102 uttalelser fra israelske myndigheter, Knesset-medlemmer og militære ledere som organisasjonen mener dehumaniserer palestinere på en slik måte at de forsvarer eller oppfordrer til folkerettsbrudd eller folkemord. Særlig graverende mener Amnesty det er at Israel ikke endrer framgangsmåte etter oppfordringer fra FN og ordre fra Den internasjonale domstolen (ICJ).

Amnesty beskriver kort brutalitetene under Hamas-angrepet 7. oktober, men poengterer at de ikke gir Israel frikort til å krige hvordan de vil. Spørsmålet nå er om det fins internasjonal vilje til å følge opp de alvorlige konklusjonene, eller om glideflukten er i gang mot en ny verdensorden ledet av Israel-­vennen Trump.

Leder

Svenske tilstander

For to år siden gikk alarmen i Sverige, da en politirapport avdekket at flere svenske barnevernsinstitusjoner var drevet av personer med tilknytning til grov kriminalitet. Det var allerede godt kjent at kriminelle nettverk var dypt involvert i private velferdstjenester. De både hvitvasker penger og tjener penger på å drive hjemmetjenester, sykehjem og skoler. Politirapporten fra 2024 sendte likevel sjokkbølger inn i svensk offentlighet. Barn med svake familiebånd og vonde opplevelser bak seg ble rett og slett plassert i institusjoner drevet av gjengkriminelle, finansiert over skatteseddelen. I et land hvor den kriminelle lavalderen nylig ble senket til 14 år fordi de som utfører kriminaliteten, har blitt stadig yngre, har offentlige penger gått til kriminelle miljøer som kan rekruttere på institusjoner de selv driver.

Mari Skurdal

Hjerte­var­me

I den nye boka «For rikt for hvem?» gjengir SSB-forsker Erling Holmøy og sjeføkonom i Alm Olav Slettebø en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen da han i 2009 gikk av som Aps helseminister for å bli PR-rådgiver i First House: Som heltidspolitiker hadde han vært med på å bruke opp store verdier i mange år – nå skulle han være med å skape dem. En av de mest seiglivede mytene er at verdier skapes i det private, mens offentlig sektor bare bruker. Det er en absurd påstand, skriver økonomene, ettersom verdiskaping betyr å produsere noe folk er villig til å betale for, noe amerikanernes store utbetalinger til helse, omsorg og utdanning er eksempler på. Holmøy og Slettebø viser også at offentlig sektor ikke «eser ut», slik det ofte hevdes. De offentlige utgiftenes andel av nasjonalinntekten (BNI), fratrukket grunnrente fra olje og gass, har ligget nokså flatt de siste 30 årene. Det har faktisk vært et «massivt underforbruk» av avkastningen av oljepengene i forhold til ­handlingsregelen, til tross for en rekke kriser de siste årene: finanskrisa, oljepris­fallet, flyktningkrisa, korona­epidemien og Ukraina-krigen. Å snakke om at staten «tar» pengene våre, er lite dekkende, fordi 70 prosent av de offentlige utgiftene går direkte tilbake til enkeltindivider, i form av pensjoner, ytelser og tjenester. Det meste av denne «tilbakebetalingen» skjer i livs­faser vi ikke kan forsørge oss selv gjennom arbeid.

Bjørgulv Braanen

Woke 1

Mange har påstått at woke aldri har eksistert, men forrige uke ble fenomenet like fullt gravlagt. I et intervju på tv-kanalen ABC konstaterte den amerikanske kongressrepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez at «woke 1 var galskap». Med en liten latter forklarte hun at tidligere kontroversielle ståsteder var et resultat av koronanedstengingen. «Vi vurderte all politikk som kunne få oss til et bedre sted. Og vi deler mange av målene, men retorikken da er ikke den vi vil bruke i dag», fortalte hun om den strategiske og politiske vendingen i den progressive bevegelsen hun er en lede­stjerne for. I dag vil verken Ocasio-Cortez eller andre venstreorienterte kandidater kutte i finansiering av politiet, slik de tidligere har tatt til orde for.

Mari Skurdal