Leder

Glideflukt

Mari Skurdal

I går slapp Amnesty International en rapport som konkluderte med at Israel har begått og begår folkemord på Gaza­stripa. Den 300 sider lange rapporten inneholder en gjennomgang av relevant juss og store mengder informasjon, inkludert intervjuer med flere hundre kilder. Til tross for at spørsmålet om hvorvidt Israel begår folkemord er blant de mest potente internasjonale spørsmål om dagen, ble nyheten raskt skjøvet nedover på norske og internasjonale nyhetsnettsider. Den er knapt kommentert av vestlige regjeringer. De har i hurtig tempo etter at Donald Trump vant presidentvalget forsøkt å lande på posisjoner som ikke utfordrer samarbeidet med USA. Både Italia, Tsjekkia, Tyskland og Frankrike stiller nå spørsmål ved om Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som de er tilsluttet, i det hele tatt kan utstede en arrestordre på israelske statsledere.

«Rapporten er knapt kommentert av vestlige ­regjeringer.»

Hva sier Amnesty-rapporten? Den viser hvordan Israel systematisk har drept sivile palestinere, ødelagt infrastruktur og nabolag, gjerne med bulldosere etter at israelske styrker har militær kontroll. Ifølge rapporten er grunnlaget for matproduksjon på Gazastripa ødelagt i lang tid framover, kanskje for alltid. Befolkningen har blitt beordret flyttet gjentatte ganger, men aldri til områder som er trygge eller hvor livsnødvendigheter er tilgjengelig. Israel har bevisst tilbakeholdt nødhjelp og mat. Det sentrale punktet i en folkemordanklage er hvorvidt Israel har handlet med hensikt. Amnesty har identifisert 102 uttalelser fra israelske myndigheter, Knesset-medlemmer og militære ledere som organisasjonen mener dehumaniserer palestinere på en slik måte at de forsvarer eller oppfordrer til folkerettsbrudd eller folkemord. Særlig graverende mener Amnesty det er at Israel ikke endrer framgangsmåte etter oppfordringer fra FN og ordre fra Den internasjonale domstolen (ICJ).

Amnesty beskriver kort brutalitetene under Hamas-angrepet 7. oktober, men poengterer at de ikke gir Israel frikort til å krige hvordan de vil. Spørsmålet nå er om det fins internasjonal vilje til å følge opp de alvorlige konklusjonene, eller om glideflukten er i gang mot en ny verdensorden ledet av Israel-­vennen Trump.

Leder

Utålelig passivitet

USAs angrep på Venezuela og kidnapping av landets de facto leder er åpenbare brudd på folkeretten og krever hard fordømmelse. Likevel er reaksjonene fra vestlige statsledere særdeles avmålt. Vår egen utenriksminister, Espen Barth Eide, uttaler at intervensjonen «ikke er i tråd med folkeretten», men er ellers påfallende tilbakeholden. Det er også statsoverhodene i Europa og EUs øverste sjefer. Forbundskansler i Tyskland Fredrich Merz skriver på X at de juridiske vurderingene er «komplekse og krever nøye vurdering». Ursula von der Leyen skriver på samme plattform at EU «står bak det venezuelanske folk og støtter en fredelig og demokratisk overgang».

Mari Skurdal

Den tredje pol

Donald Trumps maktovertakelse har skapt et tidsskille i internasjonal politikk. Proteksjonisme og toll har avløst global frihandel. I USA piskes det opp en borgerkrigsstemning, der tidligere seire for borgerrettsbevegelsen og urfolk rulles tilbake. Offentlige etater er omgjort til maskerte bander, og vulgære og uforsonlige karakteristikker av politiske motstandere har blitt dagligdags. Nyttårshilsenen fra Det hvite hus gikk til «Strong American Patriots», mens «venstreradikale Demokrater», illojale Republikanere og «marxistiske galninger» ble karakterisert som samfunns­fiender, samtidig som interessene til de rikeste og mektigste hegnes om. Systemskiftet snur opp-ned på alle gamle sannheter, ikke minst europeiske lands tidligere så velvillige underordning under Washington. USAs trusler mot Grønland viser hvor fundamentalt skillet er, ettersom Danmark kan komme i en militær konflikt med USA, der amerikanske styrker kan operere fra baser på dansk jord.

Bjørgulv Braanen

Post festum

Lille nyttårsaften fikk danskene utlevert sine siste brev. Postnord, det dansk-svenske statlige selskapet som hittil har hatt ansvar for brevhåndteringen i landet, skal fra nå av konsentrere seg om å levere pakker. Dermed brytes en 400 år lang tradisjon. 1500 postbud mister jobben, og et like stort antall innleveringskasser forsvinner fra danske gater og torg. Da VG sendte ut en fotograf for å forevige de røde postkassene like oppunder jul, var det allerede for seint – i sentrum av København var de siste eksemplarene for lengst nedmontert. Argumentet for å droppe brevom­bæring – «den økende digitaliseringen» av det danske samfunnet – kan også høres her i Norge. Siden tusenårsskiftet har antallet fysiske brev falt med mer enn 80 prosent, og i dag mottar norske husstander i snitt bare ett brev i uka.

Bendik Wold