Leder

Glideflukt

Mari Skurdal

I går slapp Amnesty International en rapport som konkluderte med at Israel har begått og begår folkemord på Gaza­stripa. Den 300 sider lange rapporten inneholder en gjennomgang av relevant juss og store mengder informasjon, inkludert intervjuer med flere hundre kilder. Til tross for at spørsmålet om hvorvidt Israel begår folkemord er blant de mest potente internasjonale spørsmål om dagen, ble nyheten raskt skjøvet nedover på norske og internasjonale nyhetsnettsider. Den er knapt kommentert av vestlige regjeringer. De har i hurtig tempo etter at Donald Trump vant presidentvalget forsøkt å lande på posisjoner som ikke utfordrer samarbeidet med USA. Både Italia, Tsjekkia, Tyskland og Frankrike stiller nå spørsmål ved om Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som de er tilsluttet, i det hele tatt kan utstede en arrestordre på israelske statsledere.

«Rapporten er knapt kommentert av vestlige ­regjeringer.»

Hva sier Amnesty-rapporten? Den viser hvordan Israel systematisk har drept sivile palestinere, ødelagt infrastruktur og nabolag, gjerne med bulldosere etter at israelske styrker har militær kontroll. Ifølge rapporten er grunnlaget for matproduksjon på Gazastripa ødelagt i lang tid framover, kanskje for alltid. Befolkningen har blitt beordret flyttet gjentatte ganger, men aldri til områder som er trygge eller hvor livsnødvendigheter er tilgjengelig. Israel har bevisst tilbakeholdt nødhjelp og mat. Det sentrale punktet i en folkemordanklage er hvorvidt Israel har handlet med hensikt. Amnesty har identifisert 102 uttalelser fra israelske myndigheter, Knesset-medlemmer og militære ledere som organisasjonen mener dehumaniserer palestinere på en slik måte at de forsvarer eller oppfordrer til folkerettsbrudd eller folkemord. Særlig graverende mener Amnesty det er at Israel ikke endrer framgangsmåte etter oppfordringer fra FN og ordre fra Den internasjonale domstolen (ICJ).

Amnesty beskriver kort brutalitetene under Hamas-angrepet 7. oktober, men poengterer at de ikke gir Israel frikort til å krige hvordan de vil. Spørsmålet nå er om det fins internasjonal vilje til å følge opp de alvorlige konklusjonene, eller om glideflukten er i gang mot en ny verdensorden ledet av Israel-­vennen Trump.

Leder

Å bære staur

Rett før helga varslet regjeringen at den i årets statsbudsjett legger opp til å stanse det videre arbeidet med å lage en skipstunnel gjennom Stadlandet. «Det blir så dyrt at vi mener det ikke er ansvarlig å gå videre med prosjektet», sa statsminister Jonas Gahr Støre til NRK. Men allerede før budsjettet ble lagt fram i går, hadde Senterpartiet fått med seg Venstre, KrF, Frp og Høyre på å omgjøre vedtaket. Dermed er det flertall på Stortinget for å be regjeringen ta enda en runde med entreprenørene av skipstunnelen, slik at en lavere pris kanskje kan legges til grunn for en endelig beslutning. Hva som til slutt blir enden på visa for verdens første skipstunnel, er dermed fortsatt i det blå. Situasjonen viser like fullt at det fins mange flertall på Stortinget, og at det kan bli krevende å styre landet for en mindretallsregjering de neste fire årene. Etter valget har Arbeiderpartiet avvist å lage noen form for samarbeidsavtale med partiene som pekte på Jonas Gahr Støre i valgkampen. I stedet har Ap sagt at de vil starte budsjettforhandlinger på rødgrønn side, men for øvrig finne flertall der det måtte være hensiktsmessig.

Mari Skurdal

Høyres valg

Høyre slikker fremdeles sårene etter det begredelige valgresultatet, der partiet ble stilt fullstendig i skyggen av Frp, som i en helt annen grad red på tidas vinder. Det har ført til en begynnende selvransakelse i Høyre. De mest skråsikre oppskriftene kommer fra folk utenfor partiet, som mange i den høyreorienterte podkastsfæren, som mener Høyres framtid ligger i en høyrekonservativ og kanskje også nasjonalkonservativ vending, mer i retning Sylvi Listhaug og Frp. I det hele tatt har høyresida i Norge nå fått en ytterflanke som henter inspirasjon fra høyreradikalismen i USA. Disse kreftene fosser også fram i europeiske land som Frankrike, Storbritannia, Italia, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia. Det er liten grunn til å tro at Høyre vil gå denne veien. Partiet har lenge vært nærmest en liberalistisk avantgarde i striden for liberale kampsaker, som i ruspolitikken.

Bjørgulv Braanen

Seier­her­rene

Ingen som så seansen i Knesset i går, trenger å lure på hvilken part som kommer vinnende ut av USAs president Donald Trumps såkalte fredsplan for Midtøsten. De eneste i salen som nevnte Palestina, to representanter for venstresidepartiet Hadash, ble effektivt ført ut av salen før Trumps tale. De øvrige, hvorav mange var iført Trumps karakteristiske røde kapser, for anledningen med budskapet «Trump the peace president», tok varmt imot USAs øverstkommanderende. Fra Israels fremste talerstol ble Trump nærmest lovet fredsprisen neste år, og i mellomtida foresto statsminister Benjamin Netanyahu at han som første utlending skulle få Israels fremste æresbevilgning. Trump selv vektla de tette båndene mellom landene. USA og Israel hadde stått opp mot ondskap sammen, sa han, og la til at «Israel har med vår hjelp vunnet alt som kan vinnes med væpnede styrker». Det er utenkelig å se for seg noe liknende for Ukraina – at Trump tvinger gjennom en våpenhvile på Russlands premisser, foreslår seg selv som overgangssjef i ukrainske områder, åpner landet for russiske næringsinteresser og møter opp i Dumaen for å få ros for innsatsen.

Mari Skurdal