Leder

Glideflukt

Mari Skurdal

I går slapp Amnesty International en rapport som konkluderte med at Israel har begått og begår folkemord på Gaza­stripa. Den 300 sider lange rapporten inneholder en gjennomgang av relevant juss og store mengder informasjon, inkludert intervjuer med flere hundre kilder. Til tross for at spørsmålet om hvorvidt Israel begår folkemord er blant de mest potente internasjonale spørsmål om dagen, ble nyheten raskt skjøvet nedover på norske og internasjonale nyhetsnettsider. Den er knapt kommentert av vestlige regjeringer. De har i hurtig tempo etter at Donald Trump vant presidentvalget forsøkt å lande på posisjoner som ikke utfordrer samarbeidet med USA. Både Italia, Tsjekkia, Tyskland og Frankrike stiller nå spørsmål ved om Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som de er tilsluttet, i det hele tatt kan utstede en arrestordre på israelske statsledere.

«Rapporten er knapt kommentert av vestlige ­regjeringer.»

Hva sier Amnesty-rapporten? Den viser hvordan Israel systematisk har drept sivile palestinere, ødelagt infrastruktur og nabolag, gjerne med bulldosere etter at israelske styrker har militær kontroll. Ifølge rapporten er grunnlaget for matproduksjon på Gazastripa ødelagt i lang tid framover, kanskje for alltid. Befolkningen har blitt beordret flyttet gjentatte ganger, men aldri til områder som er trygge eller hvor livsnødvendigheter er tilgjengelig. Israel har bevisst tilbakeholdt nødhjelp og mat. Det sentrale punktet i en folkemordanklage er hvorvidt Israel har handlet med hensikt. Amnesty har identifisert 102 uttalelser fra israelske myndigheter, Knesset-medlemmer og militære ledere som organisasjonen mener dehumaniserer palestinere på en slik måte at de forsvarer eller oppfordrer til folkerettsbrudd eller folkemord. Særlig graverende mener Amnesty det er at Israel ikke endrer framgangsmåte etter oppfordringer fra FN og ordre fra Den internasjonale domstolen (ICJ).

Amnesty beskriver kort brutalitetene under Hamas-angrepet 7. oktober, men poengterer at de ikke gir Israel frikort til å krige hvordan de vil. Spørsmålet nå er om det fins internasjonal vilje til å følge opp de alvorlige konklusjonene, eller om glideflukten er i gang mot en ny verdensorden ledet av Israel-­vennen Trump.

Leder

Milano mot Barcelona

I to byer i Sør-Europa møttes politiske allierte denne helga. I Milano i Italia var det europeiske ytre høyre-ledere som var samlet til en større markering mot innvandring foran byens karakteristiske katedral. Lega Nord-leder Matteo Salvini, som også er visestatsminister i Giorgia Melonis regjering, var vertskap. Blant gjestene var to av de mest prominente ytre høyre-profilene i Europa, Nederlands Geert Wilders og franske Jordan Bardella, nestkommanderende i Marine Le Pens Nasjonal Samling. I sin tale til de frammøtte snakket Wilders i kjente fraser om at «vårt folk, de opprinnelige innbyggerne i Europa, har blitt rammet av en tsunami av masseinnvandring og ulovlig innvandring, for det meste fra islamske land». Partitoppene sendte også en hilsen til sin ideologiske kampfelle Viktor Orbán, som nylig tapte valget i Ungarn.

Mari Skurdal

En viktig arbei­derkamp

Klokka 12.00 på søndag gikk 1922 ansatte ved hoteller, restauranter og kantiner ut i streik. Bruddet i meklingen mellom NHO Reiseliv og fagforbundene Fellesforbundet og Parat påvirker flere populære overnattings- og serveringssteder, som Thon Hotel Bristol og Bryggeloftet i Bergen, og Plaza Hotel, The Hub, Grand Hotel og Hotel Bristol i Oslo. Uenigheten handler både om lønn og om forskuttering av sykepenger. NRK intervjuet søndag to turister fra Frankrike som måtte avbryte bergensferien da Radisson-hotellet på Bryggen stengte. Det er lett å forstå skuffelsen, men det er enda lettere å forstå hvorfor de hotellansatte velger å gå ut i sin første streik siden 2016. Ansatte i hotell- og restaurantbransjen tjener ikke bare dårlig, de tjener dårligst. Ifølge Teknisk Beregningsutvalg (TBU) ligger snittet på 486.700 kroner i året.

Lars Vegstein

Garantist for sosial likhet

Den nordiske modellen framheves ofte internasjonalt som en suksesshistorie fordi den kombinerer relativt små lønnsforskjeller med velstand og vekst. I en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet Journal of Economic Literature, tidligere omtalt i Dagens Næringsliv, har professor Kjell G. Salvanes ved Norges Handelshøyskole, professor Magne Mogstad ved University of Chicago og professor Gaute Torsvik ved Universitetet i Oslo lett etter årsakene til at inntektsforskjellene i Norden er så mye mindre enn i USA og Storbritannia. Studien konkluderer med at det ikke først og fremst er omfordeling via skattesystemet eller gode velferdsordninger som er årsaken til de små inntektsforskjellene i Norden, men selve systemet for lønnsdannelse, med koordinerte lønnsoppgjør på tvers av bransjer og yrkesgrupper. I USA og Storbritannia, som har mye lavere organisasjonsgrad og svakere fagbevegelse, skjer lønnsfastsettelsen først og fremst i den enkelte bedrift, mens det er større grad av samordning i nordiske land, som frontfagsmodellen i Norge, der industrien gir føringer for lønnsdannelsen også i andre sektorer. Forskerne anslår at 70 prosent av forskjellen i lønnsulikhet mellom USA og Norden skyldes denne modellen for lønnsfastsettelse, som har gitt en sammenpresset lønnsskala, der de høyest utdannete relativt sett får mindre uttelling, samtidig som breie arbeidstakergrupper, inkludert de lavest lønte, kommer bedre ut. Den sammenpressede lønnsstrukturen gjør at vi i Norden lever noenlunde det samme livet, enten vi er akademikere, sykepleiere, håndverkere eller jobber i industrien. Vi kan reise på ferie til de samme stedene, og barna har stort sett de samme mulighetene.

Bjørgulv Braanen