Leder

Glideflukt

Mari Skurdal

I går slapp Amnesty International en rapport som konkluderte med at Israel har begått og begår folkemord på Gaza­stripa. Den 300 sider lange rapporten inneholder en gjennomgang av relevant juss og store mengder informasjon, inkludert intervjuer med flere hundre kilder. Til tross for at spørsmålet om hvorvidt Israel begår folkemord er blant de mest potente internasjonale spørsmål om dagen, ble nyheten raskt skjøvet nedover på norske og internasjonale nyhetsnettsider. Den er knapt kommentert av vestlige regjeringer. De har i hurtig tempo etter at Donald Trump vant presidentvalget forsøkt å lande på posisjoner som ikke utfordrer samarbeidet med USA. Både Italia, Tsjekkia, Tyskland og Frankrike stiller nå spørsmål ved om Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som de er tilsluttet, i det hele tatt kan utstede en arrestordre på israelske statsledere.

«Rapporten er knapt kommentert av vestlige ­regjeringer.»

Hva sier Amnesty-rapporten? Den viser hvordan Israel systematisk har drept sivile palestinere, ødelagt infrastruktur og nabolag, gjerne med bulldosere etter at israelske styrker har militær kontroll. Ifølge rapporten er grunnlaget for matproduksjon på Gazastripa ødelagt i lang tid framover, kanskje for alltid. Befolkningen har blitt beordret flyttet gjentatte ganger, men aldri til områder som er trygge eller hvor livsnødvendigheter er tilgjengelig. Israel har bevisst tilbakeholdt nødhjelp og mat. Det sentrale punktet i en folkemordanklage er hvorvidt Israel har handlet med hensikt. Amnesty har identifisert 102 uttalelser fra israelske myndigheter, Knesset-medlemmer og militære ledere som organisasjonen mener dehumaniserer palestinere på en slik måte at de forsvarer eller oppfordrer til folkerettsbrudd eller folkemord. Særlig graverende mener Amnesty det er at Israel ikke endrer framgangsmåte etter oppfordringer fra FN og ordre fra Den internasjonale domstolen (ICJ).

Amnesty beskriver kort brutalitetene under Hamas-angrepet 7. oktober, men poengterer at de ikke gir Israel frikort til å krige hvordan de vil. Spørsmålet nå er om det fins internasjonal vilje til å følge opp de alvorlige konklusjonene, eller om glideflukten er i gang mot en ny verdensorden ledet av Israel-­vennen Trump.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Mari Skurdal

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

Anna Krokene

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.

Mari Skurdal