Leder

Glideflukt

I går slapp Amnesty International en rapport som konkluderte med at Israel har begått og begår folkemord på Gaza­stripa. Den 300 sider lange rapporten inneholder en gjennomgang av relevant juss og store mengder informasjon, inkludert intervjuer med flere hundre kilder. Til tross for at spørsmålet om hvorvidt Israel begår folkemord er blant de mest potente internasjonale spørsmål om dagen, ble nyheten raskt skjøvet nedover på norske og internasjonale nyhetsnettsider. Den er knapt kommentert av vestlige regjeringer. De har i hurtig tempo etter at Donald Trump vant presidentvalget forsøkt å lande på posisjoner som ikke utfordrer samarbeidet med USA. Både Italia, Tsjekkia, Tyskland og Frankrike stiller nå spørsmål ved om Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som de er tilsluttet, i det hele tatt kan utstede en arrestordre på israelske statsledere.

«Rapporten er knapt kommentert av vestlige ­regjeringer.»

Hva sier Amnesty-rapporten? Den viser hvordan Israel systematisk har drept sivile palestinere, ødelagt infrastruktur og nabolag, gjerne med bulldosere etter at israelske styrker har militær kontroll. Ifølge rapporten er grunnlaget for matproduksjon på Gazastripa ødelagt i lang tid framover, kanskje for alltid. Befolkningen har blitt beordret flyttet gjentatte ganger, men aldri til områder som er trygge eller hvor livsnødvendigheter er tilgjengelig. Israel har bevisst tilbakeholdt nødhjelp og mat. Det sentrale punktet i en folkemordanklage er hvorvidt Israel har handlet med hensikt. Amnesty har identifisert 102 uttalelser fra israelske myndigheter, Knesset-medlemmer og militære ledere som organisasjonen mener dehumaniserer palestinere på en slik måte at de forsvarer eller oppfordrer til folkerettsbrudd eller folkemord. Særlig graverende mener Amnesty det er at Israel ikke endrer framgangsmåte etter oppfordringer fra FN og ordre fra Den internasjonale domstolen (ICJ).

Amnesty beskriver kort brutalitetene under Hamas-angrepet 7. oktober, men poengterer at de ikke gir Israel frikort til å krige hvordan de vil. Spørsmålet nå er om det fins internasjonal vilje til å følge opp de alvorlige konklusjonene, eller om glideflukten er i gang mot en ny verdensorden ledet av Israel-­vennen Trump.

Leder

Kamp mellom fraksjoner

I gårsdagens avis kritiserer gruppe­leder i Rødt Oslo Siavash Mobasheri egen partiledelse. Han mener Rødt-­ledelsen behandler Mímir Kristjánsson mildere enn Rød Ungdom, som har fått sterk offentlig kritikk for å spøke med politiske drap og terror. Medieomtale av ungdomspartiets landsmøte blir også sett negativt på. I et opprop før landsmøtet ber Mobasheri og en rekke andre Rødt-tillitsvalgte Rødt-ledelsen slutte å kritisere ungdomspartiet offentlig: «Hvorfor kaster folk i partiet stadig sine egne ungdommer til ulvene i mediene og kommentarfeltene», spør oppropet. Det er harde ord, og de dekker delvis over at konflikten i moder- og ungdoms­partiet ikke egentlig går mellom voksne og ungdommer, men handler om ulike politiske fraksjoner med avvikende syn på hva Rødt skal være. Skal partiet være en maktfaktor i dagens Norge, med mål om å flytte posisjonene fram for samfunnsgruppene partiet kjemper for? Eller skal det være et parti som prioriterer grasrot og aktivisme, men skyr posisjoner, makt og samarbeid innenfor det parlamentariske systemet? I moderpartiet er den første forståelsen i dag godt etablert. Fløyen som i dag styrer Rød Ungdom, står for det motsatte synet.

Dyrtid­s­jokket

Det er økende bekymring for det rødgrønne samarbeidet etter at Senterpartiet sikret flertall for midlertidige avgifts­kutt på bensin og diesel rett før påske. Det var et brudd på budsjettavtalen som forplikter partiene til ikke å danne flertall for forslag som har «vesentlige budsjettmessige konsekvenser». Einar Lie skriver i Aftenposten at det mest underlige i saken var regjeringens passivitet og statsminister Jonas Gahr Støres fravær. I stedet ble det Jens Stoltenberg som på sedvanlig vis doserte sosialøkonomi og frykt for rentehevinger hvis Stortinget brukte for mye penger. Maktmiddelet en regjering har, er å stille kabinettsspørsmål for å tvinge uregjerlige partier – les Sp – til å gi etter. Men Trygve Slagsvold Vedum ville ikke ha bøyd seg, selv om trusselen var Støres avgang. Det er en dårlig skjult hemmelighet at Vedum er villig til å slippe til Sylvi Listhaug som statsminister noen måneder, for å få en mer lydhør Støre-regjering tilbake etter kort tid.

Etter­krigstida er over

Uten noen holdbar begrunnelse har Israel og USA gått til en brutal angrepskrig mot Iran. President Donald Trump slår stadig nye rekorder i krigsforbryterske, stormannsgale og mafiøse trusler, som til sammenlikning gjør politiske ledere i Russland, Kina og endog Iran, til nærmest siviliserte, ansvarlige og forutsigbare aktører – ledere som det både går an å forhandle og inngå avtaler med. Trump nådde et nytt bunnpunkt i påskeuka da han skrev: «Åpne det jævla stredet, dere gale jævler, ellers kommer dere til å leve i helvete – BARE VENT! Priset være Allah. President DONALD J. TRUMP». Tidligere har han truet med å bombe Iran tilbake til steinalderen.