Leder

Glideflukt

Mari Skurdal

I går slapp Amnesty International en rapport som konkluderte med at Israel har begått og begår folkemord på Gaza­stripa. Den 300 sider lange rapporten inneholder en gjennomgang av relevant juss og store mengder informasjon, inkludert intervjuer med flere hundre kilder. Til tross for at spørsmålet om hvorvidt Israel begår folkemord er blant de mest potente internasjonale spørsmål om dagen, ble nyheten raskt skjøvet nedover på norske og internasjonale nyhetsnettsider. Den er knapt kommentert av vestlige regjeringer. De har i hurtig tempo etter at Donald Trump vant presidentvalget forsøkt å lande på posisjoner som ikke utfordrer samarbeidet med USA. Både Italia, Tsjekkia, Tyskland og Frankrike stiller nå spørsmål ved om Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som de er tilsluttet, i det hele tatt kan utstede en arrestordre på israelske statsledere.

«Rapporten er knapt kommentert av vestlige ­regjeringer.»

Hva sier Amnesty-rapporten? Den viser hvordan Israel systematisk har drept sivile palestinere, ødelagt infrastruktur og nabolag, gjerne med bulldosere etter at israelske styrker har militær kontroll. Ifølge rapporten er grunnlaget for matproduksjon på Gazastripa ødelagt i lang tid framover, kanskje for alltid. Befolkningen har blitt beordret flyttet gjentatte ganger, men aldri til områder som er trygge eller hvor livsnødvendigheter er tilgjengelig. Israel har bevisst tilbakeholdt nødhjelp og mat. Det sentrale punktet i en folkemordanklage er hvorvidt Israel har handlet med hensikt. Amnesty har identifisert 102 uttalelser fra israelske myndigheter, Knesset-medlemmer og militære ledere som organisasjonen mener dehumaniserer palestinere på en slik måte at de forsvarer eller oppfordrer til folkerettsbrudd eller folkemord. Særlig graverende mener Amnesty det er at Israel ikke endrer framgangsmåte etter oppfordringer fra FN og ordre fra Den internasjonale domstolen (ICJ).

Amnesty beskriver kort brutalitetene under Hamas-angrepet 7. oktober, men poengterer at de ikke gir Israel frikort til å krige hvordan de vil. Spørsmålet nå er om det fins internasjonal vilje til å følge opp de alvorlige konklusjonene, eller om glideflukten er i gang mot en ny verdensorden ledet av Israel-­vennen Trump.

Leder

En farlig kopling

Da nyheten om et angrep på hanukka-­feirende mennesker i Sydney i Australia tikket inn søndag, utløste det sikkerhetsrutiner hos Det jødiske samfunn i Trondheim. Politiet var også raskt på pletten, fortalte lederen av den trønderske menigheten i et intervju her i avisa tirsdag. Selv om massakren skjedde på den andre siden av jorda, får den konsekvenser her hjemme. Nordmenn med jødisk bakgrunn føler seg utrygge, og det er ikke ubegrunnet. Både nazister og islamister har angrepet jødiske mål i en rekke land. Den pågående trusselen mot jødiske samlinger og institusjoner kommer sjelden fra internasjonale Palestina-aktivister, selv om det har forekommet.

Mari Skurdal

Mål og midler

De én prosent rikeste i Norge har de siste ti årene doblet likningsformuen sin. Mens nordmenns inntekter siden 2001 har økt med 7,8 prosent, har formuene økt med nærmere 30 prosent. Som den franske økonomen Thomas Piketty har påpekt, er avkastningen på kapital mye høyere enn den økonomiske veksten i samfunnet. Derfor vil kapital­eierne ubønnhørlig øke sin rikdom på bekostning av det store flertallet – hvis det ikke iverksettes politiske tiltak. Inntektsulikheten i Norge ble redusert i de første etterkrigsårene, fram til 1990-tallet. Deretter ble den øverste prosentens andel, inkludert tilbakeholdte midler i selskapene, nesten doblet fram til 2001 og vokste ufortrødent videre etter det. Hvis en bruker den såkalte Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, kommer Norge ganske godt ut.

Bjørgulv Braanen

Toppstyrt dokument

Arbeiderpartiet har lagt fram en fireårsplan for Norge, som skal gjelde ut hele regjeringsperioden. Det spesielle med den er at den er et toppstyrt styringsverktøy, utformet av partiledelsen etter innspill fra fagstatsrådene. Regjeringen forbeholder seg også retten til å endre planen underveis, og hvert år skal helheten opp til revisjon hos den samme partiledelsen som har utformet den. Planen har en forankring i Arbeiderpartiets partiprogram, men ettersom planen bare er på ti sider mot partiprogrammets 180, er det meste utelatt. Snarere er planen et oppsamlingsdokument over saker regjeringen allerede er i gang med eller planlegger å gå i gang med raskt. Samtidig er punktene såpass overordnede at de virkelige stridstemaene kan være vanskelige å plukke opp.

Mari Skurdal